Fødselshistorien til ka-ping og Knøttemor :)

[selfangerkjerringa]

Min fødehistorie! En måned etter… og langt ble det! Jaja… les den som orker

 

Jeg hadde en ganske tøff fødsel med eldstejenta mi på 2 ½. Jeg hadde over 2 døgn med smertefulle, men ineffektive åpningsrier før åpningen var så stor at det endelig ble kalt en ”aktiv fødsel”. Derfra tok det 13 timer i helvete før jenta var ute – og det ble med vakum etter hun hadde stått med hodet i utgangen bortimot en time. Etter fødselen ble jeg omtrent ledd av på sykehuset da jeg lurte på om det var en hard fødsel, de sa at såpass måtte en regne med, og at jenter i dag var pysete og hadde lav smerteterskel. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt turte å bli gravid igjen, og jeg har jobba ganske hardt hele svangerskapet for å legge fødselsangsten bak meg.

 

Terminen min var 8. januar. Jeg hadde modningskynnere fra uke 32, såpass kraftige at de slo ut på ctg da vi var på sjekk. Nedpress og maserier hadde jeg også innimellom, stadig oftere. Altså begynte jeg å bli ganske sliten da det nærmet seg jul… Bekkeløsninga gjorde sitt den og. 30. desember gikk vannet. JM sendte oss sykehuset, noe som visst er rutine ved mistanke om vannavgang hos andregangs der hodet ikke er festet. 2 ½ time med ambulanse er ikke gøy når man er høygravid, selv uten rier. Men på sykehuset fant de ut at det ikke var vannavgang likevel. Fikk modningsakupunktur, og trødde rundt i gangene for å se om de takene jeg hadde hatt et par dager skulle ta seg opp, men nei. Hadde ikke særlig lyst til å bli sendt hjem, men vi fikk være over natta til neste dag, med ny runde modningsakupunktur. UL viste at det kunne være lite fostervann, så jeg ble bedt om å bestille time til ny undersøkelse over nyttårshelga for mulig igangsetting. Så dro vi hjem igjen og feiret nyttår, med ryggsmerter og tullerier, og var nervøs for om knøttet hadde det bra der inne med så lite vann.

 

Tirsdag 2. januar kjørte vi inn til sykehuset for ny sjekk, som avtalt. Formen min var ganske elendig, og det var ingen koselig kjøretur på tre timer. Etter å ha ventet i timesvis, fikk vi endelig UL. Den viste at det var mer enn nok fostervann. Skuffelse! Men så kom sjokket: ungen kommer til å være 4.4-5kg ved termin! Altså ingen igangsettelse (de liker ikke å setter igang ved store barn pga fare for komplikasjoner). Jeg satt på gangen og grein i armkroken til mannen min, tenk at vi ble sendt hjem IGJEN… reisen til og fra byen er slitsom nok uten å være høygravid og utslitt

 

Så var det samtale med jm, som plutselig la fram alternativet keisersnitt. Etter en sterkt forvirrende samtale med ei dustete legedame ble vi innlagt på observasjonsposten, og ble klargjort til keisersnitt neste dag. Hvis det var ledig kapasitet, vel og merke… Det ble satt opp ks fredag hvis det ikke ble tid onsdag eller torsdag. Utover kvelden kjente jeg at noe ikke var helt som vanlig i kroppen. Og på natta kom riene, hvert 5. -10. min. Typisk... På formiddagen onsdag ble jeg sjekka av dustelegen, som sa at det var 2.5cm åpning. ”Like greit at fødselen startet, det hadde ikke blitt ks i dag uansett, vi har ikke tid”. Koselig dame ja? Riene fortsatte hele dagen, med korte opphold. Men på ettermiddagen var det fortsatt 2.5cm, og de ga meg noe å sove på så jeg fikk hvilt litt. Jeg våknet av rier innimellom, og fra torsdags morgen var de på’n igjen, hvert 5.min.

 

Ca kl.12 på torsdag fant de ut at det fortsatt bare var 2-3cm åpning… Jeg begynte å bli sliten, men visste at hvis deadline var fredag. Jeg begynte å innstille meg på vaginalfødsel, men rundt kl 14 stoppet alt opp. Jeg la meg ned for å slappe av mens gubben var ute og hentet lunsj, og kl 15 kom det plutselig ei knallhard rie, og vannet gikk – ingen tvil denne gangen. Det var helt sykt vondt, jeg sleit virkelig med å være rolig mens de tok ctg. Da jm kom inn og sjekket, ble det plutselig full fart ned til ledig fødestue. Jeg og lystgassen var perlevenner, jeg greide å slappe fullstendig av både under og mellom riene (sovna faktisk mellom noen rier), og ble veldig overrasket da jeg plutselig kjente pressetrang og jm konstanterte at jo da, her er det full åpning! Tenk det, fra 15.30 til 18 gikk jeg fra 3cm til full åpning! Så da jeg og jm satte i gang med pressinga var jeg ved godt mot  De ga meg hele tiden inntrykk av at det var rett rundt hjørnet, bare eeen pressing til nå! Men etter tre kvarter skjønte jo jeg også at det var håpløst. (Og i etterkant fikk jeg vite at både jm og mannen min skjønte det allerede etter et kvarter…)

 

Kl.19 kom det inn to leger for å vurdere vakum, men jenta sto så høyt i bekkenet at det var umulig å sette det. 19.15 var jeg plutselig på vei til en operasjonssal for haste-ks. 19.35 var spinalen satt (og herreguuud så deilig det var å være uten smerter), og 19.57 var Knøttemor ute  Eller knøtt og knøtt… 4845g og 54cm er vel ikke akkurat knøttete. Og ikke så rart at jeg ikke fikk ut et hode på 38.5 på toppen av det hele. Legene kommenterte det faktisk da de tok henne ut… ”jøss, denne hadde du aldri greid å få ut på egen hånd!” hørte vi bak forhenget.

 

Det hele gikk så greit for seg, vi sitter igjen med en flott fødselsopplevelse til tross for at det var litt dramatisk ei stund. Mannen min fikk være med under hele inngrepet Han var sammen med jenta vår mens jeg lå på observasjon fram til ca 01, da fikk jeg komme opp på barselrommet. Jeg var ganske sliten etter å ha gått gjennom både fødsel og ks, men har kommet meg ganske bra. Og tenk det, nå er vi foreldre til TO skjønne jenter!!!

[selfangerkjerringa]

oj det ble langt... ja sånn blir det kanskje når en ikke akkurat har A4-fødsler..

[DiddiDaddi]

Gratulerer med jenta ka-ping! Det var en tøff fødsel du hadde, men du var utrolig dyktig da!! Så godt du sitter igjen med følelsen av en flott fødselsopplevelse ) Kos deg masse med jentene dine!

[Hanne og jentungen]

Så flott historie:) Har jo egentlig hørt den før, men gratulerer igjen likevel jeg:) (Fikk med meg denne ved et feiltrykk på vei inn på klubb desember-06)

[mimmi`80 - 07 & 09]

det er sprøtt å lese alle fødselshistoriene da INGEN er like. En tror kanskje når en ikke har gjort dette før at det hjelper å lese historier for da får en et inntrykk til hva en selv kan forvente, men det gjør en så absolutt ikke. Men likevel synes jeg det er gøy å lese historier da....ihvertfall fra de en har bimmet med noen mnd Gratulerer igjen med jenta.

[Frk. frustrert med alle de små]

stakkar....men for en utrolig god avslutning det er når disse søte, gode miraklene kommer ut:) kjente jeg fikk grøssninger i magen av all den ventinga og bekymringene det medfører....og for en gigant baby!!!Lykke til med snuppe-vesenet:)

[Bjarne Marie]

Ja grattis fra meg også... Så fantastisk at det gikk så bra som det faktisk gjorde... Gratulerer med velutført fødsel... All grunn til å være stolt...