Gå til innhold

Jeg HATER barnefar/den så kalte "kjæresten" min!


Anbefalte innlegg

er så forbanna lei! ALT!

jeg orker seriøst ikke mer av dette, Fra den dagen vi fikk vite at vi skulle ha barn har han prøvd og få meg til og ta abort, og etter at jeg har stått på mitt slo han seg til ro med tanken- trodde jeg.

Sa han skulle flytte sammen med meg, osv.

Og jeg dum som en idiot trodde på han.

Men nå i helgen fikk pipa en annen tone, nå er alt gale!

Og det er selvfølgelig min feil, jeg overkjører han bla bla bla.

I helgen var han på byn hver dag, og hvem satt igjen mutters alene?

JOOO, det var meg!

Hvis det er sånn det kommer til og bli de neste årne, så er det likgodt og bare slippe fuglen fri først som sist?

Er det ikke bedre og være forberedt på og være alene nå, enn i 9mnd?

Imorgen tidlig skal jeg på første kontroll hos legen.

Må nok gå alene ja...

Fortsetter under...

Vet ikke hva dere snakker om, da min har vært en prins!

Men kan tenke meg at det er nok bedre å ble alene nå ja, enn å bli forlatt når man er på det "verste"....

 

Får håpe du har familie som støtter deg, og hjelper degvidere...

Du skal kose deg med magen din, og være glad for dine valg:)

 

Lykke til!

Hei,

 

Jeg vet ikke helt om du skal ta alle sorger på forhånd. Det er i de første 3-5 mnd bare vi kvinner som merker hva som skjer med kroppen- det er for oss det er mest på ordentlig...

menn synes ikke alltid det er like lett å forstå at det er en til på vei. Og jeg tror at særlig menn som i utgangspuktet ikke har ventet på å bli pappa, synes det er skummelt og rart. Mange tror nok at hele livet er ødlagt og at de må se gullrekka på tv hver fredag resten av livet.

 

Jeg tror vi jenter vinner litt på å la gutta gå ut nå/ la dem gjøre det de liker. Inviter heller venninner over på ost og kjekks eller gå å se en film eller bli med ut... kan jo gå ut selvom magen ikke tåler alkohol.

 

Kanskje du vil oppleve at han etterhvert slapper litt mer av med tanken på å bli pappa... er uansett lurt å være gode venner ...om man skal få et godt samarbeid rundt barnet.

 

Jeg håper han til slutt vil finne ut at han vil leve sammen med deg og barnet... men inntil han finner det ut kan du egentlig ikke annet enn å vente...

 

lykke til :)

Ut i fra det du skriver for jeg den oppfatingen at barnefaren er en ganske ungmann. Han har gitt klar beskjed om at han ikke ønsker å bli far, og det er helt ok at du har bestemt deg for å beholde barnet, det er ditt valg og han må bare lære å akseptere dette, men du må gi han tid til å akseptere dette. Du kan selv tenke deg at det kan være veldig vanskelig. Hvis du er glad i barnefaren og ønsker å dele livet med han, ville jeg gitt han litt tid. Du har tatt en stor avgjørelse som skal endre livet hans.

 

Når man har bestemt seg for å sette et barn til verden, er det ekstremt viktig å lære å sammarbeide og det å kunne kommunisere med hverandre. Klarer dere det, kommer alt til å bli mye bedre for dere alle tre. Dette er viktig selv om dere bestemmer dere for å bo hver for dere.

 

Jeg vil oppfordre deg til å snakke med helsesøster eller legen din. Kanskje hun har noen gode råd til dere.

Annonse

jeg så min sambo bor sammen, vi har alltid vært fest glade, så ble jeg gravid, vi diskuterte frem og tilbake og ble enig om å beholde det, han er mye på byn å har det morro, men jeg er med jeg om jeg ikke vil sitte alene hjemme og furte. går ann å være på fest uten å drikke. å så har vi våre rolige kvelder hjemme, typen din har sikkert fått et sjokk.. han skal bli pappa.. han må sikkert avreagere litt, kansje han tror at nå er det siste sjanse med sosialliv og morro. mannfolk kan være rare sånn.

ta å prøv å bli med han litt, vis han at du også kan være sosial og ha det morro med venner, er, kansje han forstår etterhvert at selv om vi er gravide så er det ikke farlig å bevege på oss, finne på ting osv, kansje han da roer seg og finner ut at dere kan være alene litt å, ha et ordentlig kjæreste forhold. bare ikke finn deg i noe tull.

Jeg forstår veldig godt hva du snakker om.Jeg og barnets far har ikke kjent hverandre så veldig lenge men jeg ønsket ikke å ta abort,noe han absolutt ikke kunne forstå.Etter vi fant ut at jeg var gravid har vi nesten ikke snakket sammen,og de gangene vi har det har vi virkelig kranglet!!

Er trist at det blir slik,men jeg tror også at det er bedre å bli alene nå enn at han hadde gått etter fødselen..Men jeg vet ikke hva som blir rett for deg da,jeg kjenner jo ikke mannen...Men håper at det ordner seg for deg!!!:)

Vil bare si at pappaen til sønnen min var først i mot svangerskapet, og når han endelig hadde forsonet seg med at jeg ikke ville ta abort var han ganske uomtenksom og ego resten av svangerskapet.Akkurat som om han skulle ta hevn og vise at dette var værst for meg selv. Det ble mange alene kvelder på meg. Jeg lurte mange ganger på hvordan det skulle gå med forholdet vårt og hadde lyst til å avslutte det. Men så kom babyen og tro det eller ei, han har vært pappaen over alle pappaer etter det:-) Kanskje ikke det samme skjer med deg, men det er mye som skjer med pappaene etter at barnet har kommet til verden. Det er ofte da det går opp for dem hva de har vart med på å lage:-)

 

Men det betyr jo ikke at de kan gjøre som de vill da, det er lov å bli lei seg og sette krav!!!!!

Faren til mitt barn var slik også i begynnelsen med førstemann. Han ville at eg skulle ta abort, maste ganske mye om det, men eg sto på mitt. Da han fikk være med på andre UL tror eg det var så bedret det seg litt. Det ble litt mer virkelig for ham. Da jenten ble født var han verdens stolteste pappa...ringte til alle han kjennte og skrøt i hytt og vær;) Så det kan hende det bedrer seg for dere også...gi det litt tid. Hør om han har lyst å være med på UL og sånn:)

 

Lykke til uansett:)

Heisan

Forstår at du er frustrert.Broren min som var 29 da han skulle bli far første gang,fikk helt panikk.Han trodde at han ikke kunne gjøre noe lenger..trodde visst at livet hans tok helt slutt..Han gledet seg ikke under hele graviditeten ,så min svigerinne gikk så og si igjennom graviditeten alene.Han taklet det ikke idet hele tatt.Nå er datteren deres to år og hun er verdens deiligste unge-sier han!Den som kom stolt og kry bærende på sin nyfødte datter for å vise henne frem-det var han .og han som ikke skulle ta i dette barnet før hun var ihvertfall ett år!!Han var såååå stolt.Nå sier han at han skulle fått barn for lenge siden.Og gleder seg nå stort til nestemann.Så ta ikke sorgene på forskudd.Menn trenger gjerne litt lenger tid.De blir nok gjerne frustrert inni seg....og reagerer gjerne på "feil måte" som å dra på byn.Det ordner seg nok.Gi han tid og ikke mas for mye.Husk at du får morsfølelsen lenge før han i og med at du bærer barnet inne i deg.

ønsker deg all lykke til.god klem

 

Har dere ikke SNAKKET med den dere velger å lage et barn med FØR dere kommer til det stadiet? Sjøl hadde jeg blitt dritsur hvis noen bare sa sånn "etterpå" at jeg skulle bli far.

Høres ut som dere sånn helt tilfeldig ble gravide...og sånn når det er en mens som uteblir,og testen er postitiv,så blir det sånn: Jippi-jeg skal bli mamma! Og forresten..det er noe jeg må si deg...:du skal bli pappa! Høres litt lite gjennomtenkt ut for min del dette. Er vel ikke nødvendig å bli gravid i dag,med så mye bra prevensjon som finnes. Både for å stoppe kjønnsykdommer og uønsket svangerskap. Hvor planlagte er deres graviditet? hvor lenge har dere vært sammen med/bodd med barnefaren? Bare lurer jeg........................

Graviditeten min var tilfeldig... Vi trodde ikke jeg kunne bli gravid(har pcos) og det var sånn som du sa: Jippi-jeg skal bli mamma! Og forresten..det er noe jeg må si deg...:du skal bli pappa! Sånn bortsett fra at jeg la graviditetstesten sammen med et julekort og gav det t sambo da han kom hjem. Da hadde vi bodd sammen i 1 år og 9 måneder og bodd sammen i 1 år og 11 måneder. Det var en megaoverraskelse,og det tok litt tid før sambo skjønte at jeg faktisk var gravid og at jeg bar på noe som var en blanding av han og meg.. To dager etter jeg testa positiv kjøpte han en liten ting til bebisen,men det hadde enda ikke gått helt opp for han.. Det tok vel nærmere en mnd før han skjønte det,og nå går han og koser og prater med magen min.. hehe..

Det er faktisk mange graviditeter som er litt tilfeldige.. Man prøver såklart og planlegge litt,men det er ikke alltid man klarer det. Det er flere jeg kjenner som har blitt gravide helt tilfeldig,men det har ikke betydd at ungen ikke var ønsket.. Syns du er litt vel negativ... Sikkert derfor du er anonym også... Stå for det du sier istedet for å trykke på anonymknappen...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...