Jeg gruer meg så innamri! hele svangerskapet er ødelagt på grunn av denne angsten.

[ung og nervøs]

Jeg har helt fra jeg var liten alltid sakt at" ææææsj, jeg skal ikke ha barn, ikke f.. " å d sa jeg helt fram til nu, og mener vel delvis enda, selv om jeg er gravid i 25 uke... Dette kommer av at bare tanken på fødsel gjør meg skikkeli kvalm!! det er så ille at jeg ikke har vært komfertabel med å si ordet fødsel en gang! og synes fortsat det er litt guffent, men har liksom godtatt at det bare er et ord,og siden jeg er gravid vil det fukke ofte opp....

 

Men saken er den at for meg er det å skulle presse noe så stort ut av den delen av kroppen høres el sykt og unaturlig ut!!! ja, jeg vet at det er livets mest naturlige ting, men ikke for meg... Jeg klarer bare ikke å se at det er greit å ligge der å skræve med blod og alskens greier rendende t midt i fremede folks åsyn.. Med en åpning som vier seg ut, baby som stikker fram og hud som revner... Man kan REVNE!! herregud så jææævli det må være!!

Alle sier " amen herregud, under alt som sjker kjenner du det ikke, det virker bare mest befriende".. ja, sier ikke det ganske mye da! hvis du ligger i så store smerter at du ikke kjenner at du revner...

 

Jeg kan ikke tenke meg noe værre en en fødsel jeg!! tortur...

Jeg har snakket med jordmor om keisersnitt, og det er jeg fat bestemt på at jeg vil ta!! selv om alle fraråder meg det... Men jeg klarer ikke gå gjennom dette svangerskapet å vite at jeg nærmer meg mer og mer min største frykt og helvete på jord!!! Jeg vet at jeg får det bedre med meg selv og svanerskapet mitt hvis jeg bare kan få sette meg tilbake og vite at jeg skal slippe, at de bedøver meg og snitter meg forsiktig opp og løfter barnet ut, ferdig med det!!! Jeg gir F i om jeg får arr, og om jeg får vondt i såret etterpå.. Ingenting er verre en fødsel..

 

 

[Anonym bruker]

Jg skjønner deg så godt! Du har satt ord på akkurat mine følelser!! Takk!

 

Fødsel er ikke naturlig for meg heller, jeg ser INGENTING positivt med det. Kun smerte, skader og altfor mye nakenhet. Fint for dem som har et naturlig forhold til det, men for meg har fødsel aldri vært et tema. Ikke tror jeg all verdens samtaler og terapi vil forandre noe heller. Det er ikke noe jeg skal gjennomgå, det er jeg fast bestemt på.

 

Jeg støtter deg 100%. Lykke til, og hold oss oppdatert på hvordan det går med deg! Er 15+5, jeg.

 

Klem bambi

[Anonym bruker]

Hei kjære ung og nervøs!!

Kjenner meg utrolig godt igjen det du forteller og det første jeg vil si er:

Gjør som du selv føler! Ikke hør på alle historiene om verken gode fødsler eller vonde fødsler. Det er ALLTID en eller annen som på død og liv må fortelle sin historie i den tro at det skal hjelpe! Det ser du hvis du leser trådene nedover her! Overse de! Det hjelper på meg, bare for å si det. Kanskje ikke deg, men jeg håper jeg kan hjelpe!

 

Jeg har hatt angst siden så lenge jeg kan huske! Vet ikke hvor den kommer fra men den handler om å miste kontrollen, blottlegge meg, smerter og ikke vite hva som skal skje! Den kan sammenlignes med all annen form for angst! flyskrekk, edderkoppfobi, høydeskrekk osv. Den ligger bare der!!

 

Jeg er ikke gravid. Jeg har fått innvilget ks med narkose og det gjør at jeg ønsker barn og vi prøver på å få barn (7pp) Og dette fikk jeg før jeg i det hele tatt er gravid. Jeg må ha med narkose for nåler skremmer meg mye!!

Dette kan du også få. Det kan kanskje hjelpe deg til å glede deg til bebisen som skal komme og ikke det som skal komme før!

 

Har du snakket med noen om angsten din?

 

Vi hører all slags skrekkhistorier om ks, men jeg hører flere historier om grusomme fødsler. Så det hjelper ikke med de historiene. Så dere som leser tråden: IKKE legg inn en historie om fødselen!

 

Jeg synes du er tøff jeg som faktisk er gravid!! Det hadde ikke jeg tort før jeg fikk det jeg ville. Jeg har tusen tanker og meninger om det å ha fødselsangst. Jeg håper at jeg kan hjelpe deg! Kanskje du mener at jeg ikke kan hjelpe siden jeg ikke er gravid ennå men jeg kjenner angsten.

 

Jeg skal teste til torsdag og jeg krysser fingrene!!

 

håper å høre fra deg og husk: Du er beintøff og dette skal du klare sammen med noen som forstår og respekterer deg!!!

Klem fra Hetti!

[ung og nervøs]

Jeg har hatt denne oppfattninga av fødsel siden jeg var for liten til å skjønne det, så jeg ser ingen grunn til at du ikke skulle være skikket til å forstå bare fordi du ikke er gravid... Frykt er frykt...

 

Jeg har så vidt nevnt det til jodmor, men da lo de av meg å sa jeg var litt feig.. Det kan virke som det er få som skjønner hvor ille denne tanken er for meg egentlig.. At jeg sier at jeg gruer meg til fødselen og ikke vil gjøre det stiller ikke på lik linje som å si at jeg vil helst ikke spise sopp, fordi den ser ekkel ut.. om du skjønner?

Dette er noe som gnager inni meg og er en skikkelig frykt, en avskyelig tanke...

 

Jeg skal gjøre alt i min makt for å få tat keisersnitt, så får de heller bare se stygt på meg å syns jeg er en pingle... jeg vet at jeg vil få det bedre med meg selv nå hvis jeg kan få vite at jeg skal slippe det helvete... Jordmor sa at alle vet jo at i slutten av et svangerskap kommer det en fødsel.. joda, jeg vet åsen babyer kommer til, men det betyr ikke at jeg syns det er greit å utsette min kropp for det...

Syns egentlig at helsevesenet burde ta slike bekymringer på alvår, mer en noen kanskje gjør.. Her sitter jeg,en ung jente som er blitt ufrivillig gravid ( ikke det at jeg ser dette som noen negativ ting, jeg gleder meg til å treffe ungen min ) og prøver å si at jeg gruer meg til fødselen og at jeg helst vil ha keisersnitt.. Det bør jo ringe en bjelle når en ung jente heller vil bli nittet opp i magen å ha et arr or resten av livet en å føde...

 

Huff, dette er bare jævli.....

 

Glad for dette forumet, tror dere her kan hjelpe meg mye gjennom svanerskapet, som til nå har vært et helvete fyl av frykt og uvitenhet...

 

Takk for alle svar!!!

 

 

[Anonym bruker]

Hadde bare lyst å si at jeg skjønner godt hva dere snakker om og hvor det kommer fra. Før min forrige fødsel (ja, jeg har faktisk overlevd én selv om jeg trodde jeg skulle dø underveis!!) så var jeg redd for å miste kontroll, være naken foran alle mulige slags helsefolk og være midtpunktet i et "fesjå". Jeg var redd for smertene og for ikke å klare fødselen.

 

Jeg var så heldig å få samtale med en jordmor som kunne mye om disse tingene, og det hjalp noe. Fordi jeg er utrolig sta, og nok ikke redd i en ekstrem grad, så hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville ha keisersnitt. Og misforstå meg rett: Jeg har full forståelse for dere som vil ha det, og er ganske fristet til å be om det nå når jeg er gravid med nr. 2.

 

Når jeg hører folk som sier "det går så bra", "du klarer det så fint", "det er ikke SÅ vondt", "det er glemt med en gang" og "det er jo tusenvis av kvinner som gjør dette hver uke", så blir jeg utrolig provosert!!! Det føles som om min angst og redsel ikke blir anerkjent. Kan hende blir det sagt i beste mening, men jeg har bare en kommentar: Spar dere. Det er dritvondt og jeg glemte det ikke med en gang. Og det er vel derfor jeg gruer meg igjen nå.

 

Ang. det du, "Ung og nervøs" sier om at det at man ikke bryr seg om at man revner (jeg gjorde ikke det, men kjente at det skjedde), illustrerer godt hvor vondt man har. Det er jo helt sykt, egentlig.

 

Nå høres jeg veldig negativ ut, og det er ikke meningen. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å komme til et godt mentalt nivå før fødselen, fordi hode og kropp henger så tett sammen. En redd kropp jobber dårligere enn en avslappet kropp.

 

Jeg er helt sikker på at dere alle vil kunne klare en fødsel hvis dere prøver, og ved hjelp av samtaler med jordmor vil forberedelsene bli bedre. Mitt forslag er som følger: Få "godkjent" keisersnitt, og still deg så åpen for å ha samtaler med jordmor. Kanskje gjør disse at du vil prøve en fødsel og hvis de ikke gjør det, så har du jo fått keisersnitt innvilget....

 

Lykke til, alle sammen!!

[Anonym bruker]

Kjære deg igjen!

Sa virkelig jm det?? Da var hun værre enn hun jeg gikk til!

Mitt forslag er å skrive ned alt, absolutt alt du føler!! Ta gjerne å let litt her inne der andre har beskrevet sin angst (for å vise at du ikke er alene om de "dumme" tankene) Du forteller om angsten din på en måte som gjør at jeg bare kjenner smerten din og det burde de også gjør på sykehuset!

 

Driiit i hva andre mener også jm. Det de forteller vet du fra før og det hjalp ikke noe! Følg følelsene dine!

 

Du sier du ble "ufrivillig" gravid. Har du noe kontakt eller sammen med far til barnet? Og hvis du har det, hvordan er støtten derfra? Og hva med moren og familien din? Hvor gammel er du?

 

Helsevesnet kan ikke nekte deg ks! Snakk med en annen jm eller kontakt et annet sykehus!

Jeg er så enig med det du sa om at når en ung jente heller vil bli kuttet i og få arr enn å føde burde det ringe bjeller! Akkurat dette er det du må skrive ned i brevet ditt. Få jm til å lese det eller les det høyt for henne hvis du orker! Eller rett og slett ta med deg noen du stoler på som kan lese det for deg!!

 

Jeg har fått ks med narkose rett og slett fordet jeg hadde sortert tankene mine på forhånd og krevde å bli tatt seriøst!! Jeg ga meg ikke.

 

Jeg håper vi kan holde kontakten og jeg skulle ønske jeg kunne være der å holde deg i hånden! Lykke til! Dette skal ordne seg!!

 

Klem fra Hetti

[Anonym bruker]

Hei du over! Fint innlegg! jeg så plutselig med gru at her kommer nok et innlegg der en eller annen skal fotelle sin historie for å "hjelpe oss". Takk for at du ikke gjorde det!!)

Synes det er fint det du forteller. Ærlig og redlig! Selv om jeg har fått ks før jeg i det hele tatt er gravid vil ikke si det samme som at jeg ikke kan ombestemme meg innen den tid!

 

Du kommer med noen sitater fra hva andre sier og jeg måtte le litt for det er dette vi hører hele tiden! Men det teiteste jeg hører er "Hvordan kan du være redd for noe du ikke har prøvd en gang?" Haha.

Jeg har sett folk med flyskrekk som aldri har flydd, men det er liksom greit! Mne oss, neeei. Kvinner skal vise hva de er gode for å føde barn er vår oppgave her i livet. Take it or live it!!!

 

Jeg må si igjen: takk for fint innlegg. det er dete som hjelper ! Ikke alle kommentarer som "se på meg, når jeg klarte det klarer du det også!!

 

Klem fra Hetti!

[ung og nervøs]

Ja, takk for innlegget, bgge to!! kjenner faktisk at det har lettet mye allerede, bare det å bli ttt alvårlig:)

 

Jeg bor sammen med barnefaren og vi elsker hverandre ubeskrivelig mye. Vi har vært sammen siden st.hans i sommer ( ike lenge) og jeg ble gravid etter bare 2 månder som kjærester.. Jeg er 21 år og Martin er 23. Syns han er verdens tøffeste gutt som ikke blir redd og stikker, som mange andre sikkert hadde gjort.. han har vært for å beholde barnet hele veien og er så flink å støtte meg opp!!! Han skjønner jo godt at jeg ikke vil føde, og jeg har jo, så godt det år an å forklare en mann som ikke har de rette kroppsdelene, hvor jævli jeg ser dette.. å han skjønner jo, så langt han kan.. han vil jo at jeg skal få det som jeg vil, og ser jo at jeg har det vanskelig pga detnne frykten..

 

Tenk at folk kan være så trangsynte egentlig.. å si at" jammen herregud, kvinner har jo født i alle år" " Jeg kunnegjort det igjen dagen etter, så slutt å syt"

Herregud..

 

 

[Anonym bruker]

Heisann!!

det hjelper på det å bli tatt alvorlig! Det hjelper meg også og det hjelper å skrive innlegg her faktisk!!

Så bra at du og kjæresten din har det så fint! Det er stor støtte, men menn kan aldri forstå selvfølgelig men gi støtte og respekt!!

 

Ikke hør på de teite tingene som folk sier! Hadde det hjulpet så hadde vi vært kurert for lengst!!!

 

Jeg håper å høre fra deg så snart som mulig!! Jeg vil så gjerne vite åssen det går med deg og hvordan du har det i svangerskapet! Så håper jeg på positiv test om noen dager!! Så har vi enda mer å skravle om!! Hehe:))

 

Klem fra Hetti

[ung og nervøs]

skal krysse fingrene for deg!!!!

lykke til!!

[Anonym bruker]

jeg er gravid!! hjelp! klem!

[Oria]

Hei

Gratulerer! Nå har jeg lest alle innleggene i denne diskusjonen, og jeg kjente meg igjen i en god del av det.

 

Jeg slet veldig mye begge gangene jeg var gravid, men nå har jeg to fantastiske barn.

Siste svangerskap bestemte jeg meg for å lage en dokumentarfilm om fødselsangst, så jeg dokumenterte de siste ukene av svangerskapet og fødselen på film.

 

Da jeg gikk gravid, lånte jeg en film på biblioteket om fødsel, men den dekket overhodet ikke temaet angst, og jeg ble faktisk mer redd etter å ha sett filmen. Det finnes også lite litteratur om temaet.

Etter å ha vært veldig aktiv på disse sidene i svangerskapet oppdaget jeg at det er et stort behov for informasjon. Derfor skal jeg lage film om fødselsangst.

 

Jeg fikk selv i svangerskapet hjelp av flere forskjellige terapeuter som sa seg villige til å være med i filmen min, og jeg har så langt snakket med jordmødre, gestaltterapeut, akupunktør, reisen-terapeut og allmenpraktiserende lege. Jeg skal trekke inn flere typer fagfolk for å få en bredere forståelse av problemet og se forskjellige vinklinger.

 

Mitt mål med filmen er å kunne spre informasjon om fødselsangst, og forhåpentligvis inspirere kvinner med fødselsangst til å bearbeide angsten sin slik at de vil få et bedre svangerskap og en bedre fødselsopplevelse.

Kunne noen av dere tenke dere å være med?

Gjennom å delta i prosjektet mitt vil du hjelpe meg og prosjektet fremover, men også andre kvinner som siden vil se filmen. Samtidig vil kanskje din deltagelse hjelpe deg selv til en bedre svangerskaps- og fødsels-opplevelse. Jeg oppdaget for min egen del det, at bare det å dele det med noen hjalp veldig.

 

Hvis du ønsker å være med eller få mer informasjon, vær så snill å kontakt meg på [email protected]. Jeg forteller gjerne mer om prosjektet!

 

Det beste(og det verste) med svangerskapet hvis man har angst er at man virkelig får trimmet psyken, og får en sjanse til å utvikle seg!

 

Jeg ønsker dere lykke til med svangerskapet og fødselen:)

Jeg har ikke GLEMT alt etterpå, men HELDIGVIS så er det verdt det, barna er fantastiske. ..hvis det er noen trøst..(det trøstet ikke meg da noen sa det, så jeg skjønner om det ikke treffer..)

 

Hilde

[alexandriah]

Hei- føler veldig med deg. Jeg hadde det akkurat sånn som deg, og det hjelper ingenting hva andre måtte si om at 'du glemmer alt når du får barnet til deg'- bullshit mener nå jeg. Jeg synes vanlig fødsel er kjempeekkelt og grusomt, og synes ikke man skal presses til det når man føler det slik- derfor insisterte jeg på ks og fikk min lille Oscar på Ullevål i desember.

Jeg vet ikke hvor i landet du bor, men er du i Oslo området, søk deg til riksen el ullevål, der tvinges ingen til å føde vanlig.

er du et annet sted i landet, stå på ditt, KREV keisersnitt og husk at helsevesnet ikke kan nekte deg det.

Forøvrig kan jeg nevne at også mitt svangerskap ble totalt ødelagt av angsten, men at ks var en kjempepositiv opplevelse. hadde så og si ingen smerter utover vanlige menssmerter, var våken når Oscar kom ut, OG- slapp å ligge der å skrike som en gris i ufattelige smerter mens man presser ut noe som strengt tatt bør opereres ut, spør du meg

Jeg velger selvfølgelig keisersnitt neste gang også- anbefales på det varmeste!!!

Lykke til