Gullemors fødselshistorie (vanvittig langt!) :o) Samme som 3. trimester

[Gullemor]

Bedre sent enn aldri...

 

Her kommer min fødselshistorie, 16 dager etter at Ingvild kom til verden. Ting tar tid i Gulleheimen for tida!

 

Jeg hadde termin 10. januar. Jeg var så innstilt på denne datoen at det var en stor skuffelse å gå hele åtte dager over termin! Jeg hadde hatt tre vektestimeringer som sa at barnet ville være et sted mellom 4000g og 4500g ved termin. Jeg hadde ”litt” fødselsangst og ble i alle fall redd nå, når de beregnet Gullebaby til sååå stor! Og, DA å gå over termin var et helvete for meg! Jeg ble forsøkt strippet 12. januar, uten særlig hell. Ble strippet den 14. igjen; denne gangen fikk de det i alle fall til, samt at jeg fikk modningsakupunktur denne dagen. Jeg skulle inn på sykehuset igjen onsdag 17. for vurderingssamtale ang. igangsetting.

 

Onsdag 17. hadde jeg avtale på sykehuset kl. 1030, til denne vurderingssamtalen. Gullefar og jeg satte oss i bilen og reiste inn på sykehuset. På vei dit begynte det å murre... Jeg fikk små, små rier/murringer og jeg fortalte dette da jeg kom inn på sykehuset. Jeg ble lagt i ctg, og de sjekket åpning. Åpningen var fortsatt 2cm, som den hadde vært siden ca. 12. januar, og JA, de konstaterte at det var livmoraktivitet... )

 

Vi ble bedt om å ta en tur ut i noen timer. De ville ikke sende oss hjem med det første, men ha meg inn til en ny sjekk om noen timer. Dermed ble vi anbefalt å ta en tur til Drammen og spise litt lunsj og slappe av; se om det tok seg opp. Vi dro til et kjøpesenter i Drammen for å lunsje og der pustet og peset jeg meg gjennom noen ”rier” (på dette tidspunktet mente jeg bestemt at dette MÅTTE være rier, men etter å ha hatt R-I-E-R, tror jeg sannelig at disse små kvalifiserte til murringer, heller enn rier!). Jeg følte uansett at de tok seg opp og kom mer regelmessig, så etter en stund dro vi tilbake til sykehuset. De sjekket meg igjen og konstaterte at det ikke var særlig til utvikling; i alle fall ikke med hensyn til videre åpning. Vi ble bedt om å reise hjem og slappe av, og hvis ingenting skjedde i løpet av kvelden eller natta, skulle jeg komme og bli igangsatt neste morgen (18. januar) kl. 0800.

 

Vi kjørte en laaang omvei da vi skulle hjem. Trengte å slå ihjel litt tid. Under denne turen stoppet vi på en del bussholdeplasser for at jeg skulle puste meg gjennom noen sammentrekninger i ro og mak, og slippe humpete og isete veier... Dro innom butikken på vei hjem også, og der klamret jeg meg til ukebladhylla mens jeg pustet og peset, og håpet ingen så eller hørte meg... )

 

Vel hjemme: Spiste litt, tok en god og varm dusj og la meg for å sove. Sov halvannen time uten en eneste murring. Jeg var skuffet da jeg våknet og tenkte at ”nå har det dabbet av”. Jeg snakket med ei venninne på telefonen, og idet jeg la på: Pang! DER satt det en skikkelig en! Fra nå kom de nokså regelmessig og var relativt sterke. I 2230-tida onsdag kveld gikk litt av vannet. Ringte føden og ble bedt om å komme inn, men vi måtte bare ta det med ro; det virket ikke som om det hastet. Vi ankom føden ved midnatt.

 

Jeg ble undersøkt og siden det var stille på avdelingen, fikk jeg tildelt fødestue med en gang. Jeg hadde rier gjennom hele natta, som tok seg opp i styrke og hyppighet. Som nevnt hadde jeg ”litt” fødselsangst og jeg sliter også med angst og depresjoner. Gullefar er en superoptimistisk, positiv og støttende mann, og siden han er og har vært en så stor støtte for meg, gikk det en liten f... i meg: Jeg bestemte meg for å gå inn i dette med åpent sinn, være positiv, fleipe og, ikke minst: Gjøre min kjære vanvittig stolt! Dette var mitt ultimate mål; han skulle bli kjempestolt av kona si!

 

Jeg fleipet mellom riene og pustet meg gjennom smertene. Mannen min er flink til å vite hva jeg trenger og jeg har, gjennom disse fire årene vi har vært sammen, lært at det lønner seg å høre på han! Da han sa ”Pust!” når jeg egentlig bare ville hyle, bet jeg tennene sammen og pustet. Mellom riene snakket vi masse; Gullefar, jeg og jordmor og/eller barnepleier. Vi hørte på musikk (hadde hatt én eneste CD liggende i bilen og denne surret og gikk under ”hele fødselen”!), og vi prøvde å holde humøret oppe.

 

Ved syvtiden om morgenen begynte jeg å bli klar for epidural (altså: JEG hadde forsåvidt vært klar lenge, men nå var også kroppen klar!), men da var det selvsagt tid for vaktskifte og dermed også rapport. Derfor tok det sin tid før alt var klart, med hensyn til ny jordmor, anestesilege osv... Dette var rimelig frustrerende, da jeg ble redd for om det kunne bli for sent! Heldigvis ble det ikke det, og det var virkelig som å komme fra helvete til himmelen å få den epiduralen!

 

På formiddagen prøvde jeg å spise litt. Jeg hadde ikke spist noe siden tidlig onsdag kveld og hadde heller ikke sovet noe siden da... Soving skulle det imidlertid ikke bli noe av på mange timer ennå! Spiste bittelitt og drakk litt juice: Kastet opp som en gris! Utover dagen begynte smertene å komme tilbake (hadde fortsatt epidural, men nå skulle jeg visst ha litt smerter igjen; noe å jobbe med). I totida kom legen som hadde fulgt meg opp på slutten av svangerskapet innom. Hun sa at jeg nå var så sliten og at de om et par timer skulle vurdere keisersnitt, da de ikke ville la meg slite meg helt ut. Jeg ble hysterisk (vel, i alle fall inni meg!) og sa at det ville jeg ikke! Dette syntes hun var gode nyheter og håpet at det om et par timer ville vise seg at det VAR utvikling, sånn at jeg kunne fortsette selv og dermed slippe keisersnitt. Ved den nye vurderingen hadde det heldigvis gått fremover, så jeg kunne fortsette selv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har panikk for å bli skåret i! Jeg ville mye heller føde vaginalt, med alt dét kan innebære enn å bli snitta opp... *skrekk og gru*

 

Ved vaktskifte kl. 16 fikk jeg ei jordmor som jeg ikke kom overens med. Nå var jeg så sliten og utkjørt etter nesten 30 timer med murringer, rier og andre smerter og 10 timer i aktiv fødsel, at lunta mi nok også var rimelig kort! Denne jordmora gjorde ikke som jeg ønsket og det gjorde meg mildt sagt forbannet! De andre hadde hørt på meg da jeg ba dem om IKKE å snakke til meg under riene og IKKE å ta på meg mens riene herjet. Hvis de kunne gjøre og si ting mellom riene, satte jeg stor pris på det, og dette funket bra med de andre, men ikke med denne her! Hun ”måtte gjøre jobben sin” og den ”måtte hun gjøre når det var tid”...! Hun tok på meg under riene, snakket til meg, jeg dyttet henne vekk, sa/skrek ”hysj!”, ”hold kjeft!” og lignende. Til slutt sa jeg til henne at ”du og jeg har ingen kjemi, og dette funker ikke. Jeg har klart dette så bra hittil, men nå er jeg bare sint og demotivert. Hent noen andre til meg!” Det virket som om hun ble snurt (og det var ærlig talt hennes problem, i så fall!), men skrev rapport og hentet ei annen til meg. Med den nye som kom, funket ting som tidligere! )

 

Fikk etterhvert pressrier, men klarte ikke å jobbe MED dem (dette var mens hun ”dårlige” jordmora fortsatt var der). Jeg jobbet lenge MOT riene, men da hun siste jordmora kom, klarte hun å få meg til å presse riktig. Hun kom vel i 17-tida, kan jeg tenke meg, og rundt kl. 18 kom den tidligere nevnte legen inn og spurte om hun kunne få være tilstede idet Gullebaby kom ut. Hun hadde nemlig litt ”fritid” og ønsket å være med, hvis hun fikk lov... ) Dette sa vi jo ja til, og det var jeg glad for i etterkant. På de siste to-tre riene, ble Ingvildmor sittende litt fast og da hun kom ut, var hun slapp og blå. Hun hadde navlestrengen rundt halsen og delvis rundt kroppen. Vi visste ikke kjønn på forhånd, og jeg hadde gledet meg sååå fælt til å høre ”det er en gutt/ei jente!” og til å få barnet opp på brystet. I stedet ble det full oppstandelse, de ”løp rundt” og to små klynk hørtes idet legen tok tak i babyen vår og løp ut! Jordmor forklarte at babyen var slapp og blå og trengte pleie umiddelbart. Tilbake lå en totalt utslitt mor og Gullefar var nok rimelig redd, han også. Vi klarte jo ikke å være glade, engang! Og ikke visste vi hvilket kjønn det var, heller. Det hadde de ikke tatt seg tid til å se etter, og jeg kan jo ikke akkurat klandre dem! Jeg er bare glad for at de tok seg av henne umiddelbart.

 

Etter ca 20 minutter kom legen inn igjen og sa at babyen kviknet til, og at de skulle opp på nyfødtintensiven til overvåkning. Legen lurte da på om vi ville vite kjønnet nå, eller om vi ville se etterpå... ”Jeg vil vite det nååå!”, sa en gråtkvalt Gullemor. Da sa legen de herligste ordene jeg har hørt til dags dato: ”Dere har blitt foreldre til ei nydelig lita jente!”

 

Gullefar fikk tilbud om å bli med på nyfødtintensiven, og det var ok for meg, nå som jeg visste at Ingvild kviknet til. De gikk og vi andre fortsatte å jobbe med morkaka, som ennå ikke var ute. Den VILLE ikke ut, og de gjorde klar venstrehånda mi for kanyle, for å legge meg i narkose for manuell uthenting, men jordmor sa rett før de hadde klargjort alt: ”Vi prøver Olaug først!” Denne Olaug ble hentet og en drøy time etter at Ingvild var ute, var morkaka også ute... Olaug var flink, ja! ) Rett etter at morkaka var ute og jeg hadde blitt sydd, kom Ingvild og pappa tilbake, og alt var bare herlig! -Jeg revnet forresten veldig lite; sydde fire små sting, og er fornøyd med det!

 

Legen kom forresten innom på fødestua med Ingvild for at vi kunne hilse på henne, i tiden mellom ”øyeblikkelig hjelp”-sekvensen og transporten opp til nyfødtintensiven. Dette har vi bilder av, og jeg stusset mye på disse bildene de første dagene, helt til jeg spurte mannen min om det. Jeg husker nemlig ikke at de var innom med henne! Tenk det! Jeg husker ikke første gang jeg så jenta mi!!! ( Men til gjengjeld husker jeg ”hvert sekund” med henne etter at hun kom tilbake og alt var i orden, da! )

 

Jeg hadde, totalt sett, en veldig fin fødsel. Noe langvarig, ja... Og litt i overkant dramatisk på slutten... Men det var en stor opplevelse og det var en fin opplevelse, også! ) Totalt var jeg 13 timer i aktiv fødsel og hele greia varte i 33 timer! Men, når skal jeg få hente meg inn igjen?? Om atten år? ;o)

 

[Januarjubel!]

Ojojoj, det var ingen styrtfødsel nei! Tenk på den kjempejobben du gjorde *klapp på skulderen*!

Gratulerer med jenta, og fint navnevalg;)

Ønsker deg og dine alt godt

[Gjest]

Oi oi oi for en opplevelse............. Grattis med Ingvill.... Fikk begge fikk til slutt da ;o)))

[selfangerkjerringa]

Ojojoj... du har virkelig vært flink, Gullemor!!! Nå er jeg riktignok ikke en offisiell del av gullefamilien, men jeg er kjempestolt av deg likevel Way to go, girl!!! Gleder meg masse til å høre ALT når vi endelig møtes igjen! Jeg driver for tiden sterk lobbyvirksomhet i ka-ping-heimen for å legge ruta innom Gulleheimen når vi skal på sommerferie i år Vi kjører jo så godt som forbi uansett, så... hvis det er rom for ei sprø kjerring, en koselig fyr og to søte små jenter... da kommer vi!!!

 

ps: sjekk postkassa di framover

[mimmi`80 - 07 & 09]

gratulerer med jenta Jeg født også på Drammen sykehus...hadde en flott opplevelse der og følte meg godt ivaretatt... bor dere langt unna Drammen ? vi bor i lier.

[SpongeBob]

Hei, Gullemor, og gratulerer så masse, masse!

Jeg har omsider fått SpongeBaby ut, og kan forsikre deg om at i alle fall noen ganger stemmer dette med at fødsel nummer to er MYE lettere enn den første! Første gang for meg var ikke så mye bedre enn din (men himmel så tøff du har vært, vet jo du var redd på forhånd, og så får du _den_ turen!), men småtten denne gangen kom kjapt og greit og jeg er i strålende form mindre enn to døgn etter. Kos deg med lillejenta, vi snakkes på DiB?

[DiddiDaddi]

Gratulerer med ei flott jente Gullemor, Ingvild er et veldig fint navn ) Det var litt av en fødsel, og mer dramatikk enn en ønsker seg, men du var kjempedyktig - godt jobba!! Kos dere masse )

[Två små trollungar]

Gratulerer massevis! Det var litt av en fødsel! Høres veldig slitsomt ut! Men så flott at alt var (og er?) fint med lille Ingvild! Men hvile får vi nok ikke gjøre på mange år nei!

[rødhette*]

Gratulerer så masse nok en gang, gullemor! Du er superflink og tøff!!! Kjempestolt av deg, og på dine vegne!

 

Helt utrolig å lese andres fødselshistorier (nå som jeg tør det.. turte ikke lese fødselshistorier før jeg selv fikk lillegutt, hehe), og se hvor forskjellige opplevelser man har!

 

[Gullemor]

Til alle som har gitt meg tilbakemeldinger: Tusen takk!

 

Har nå sittet og lest gjennom svarene, både her og på dib og 3. trimester, og jeg blir helt overveldet, jeg! Takk for fine ord, jenter! *sippe*

[Gullemor]

Til mimi80: Jeg bor i Røyken... )

[femte gang]

jeg bor på Spikkestad. Så hvis du er interesert i selskap så bare ta kontakt. [email protected]