trenger sårt hjelp......

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg har planlagt dette barnet og gledet oss masse over det. Nå er forholdet et helt annet.... funnet ut at han juger en del og dette takler jeg svært dårlig. Føler at han ikke respekterer meg. Ellers er han helt topp og jeg elsker denne gutten.

Men løgnene overskygger det meste.... han sier at vi gå å få hjelp for dette, men hjelper det ?????

Han vil beholde dette barnet da dette er første for oss begge.

Familie og venner sier at jeg skal tenke på hva jeg vil og ikke noe annet... ser på andre innlegg her så jeg blir helt firkanta i øya.. men jeg klarer ikke å bestemme selv...

Familie gleder seg masse og sier at di vil stille opp uannsett hva jeg måtte velge...

Jeg går ikke svanger skapet alene, så løsningen for meg er enten : beholde han og barnet eller ingeting. Takler ikke dette alene. Og ikke vil jeg det heller.

Jeg har gått mange runder med meg selv og finner ikke svaret... er veldig usikker.... fornuft og følelser er to forskjllige ting... dessverre...

Jeg trodde at dette skulle bli en lykkelig tid for oss, isteden for føler jeg at han har spolert alt sammen. Tårer og sinne har blitt en hverdagskost for meg...

 

Kan noen hjelpe ?

[Gjest]

kast han behold barnet og få hjelp med svangeskapet

[Gjest]

Jeg kan ikke si hva du skal gjøre og ikke gjøre. Men jeg vil råde deg til å f.eks gå i familieterapi. At han er en notorisk løgner er det kanskje mange grunner til.

 

Men uansett om du velger å gå fra han eller ikke, så hjelper det nok å få klarnet opp i ting. Så du ikke sitter tilbake som et stort spørsmålstegn siden.

 

Skjønner godt at du ikke vil gå igjennom et planlagt svangerskap hvis du går ifra ham, siden det var noe dere hadde sammen..

 

Håper dere finner ut av det =)

["husmor"med lille Nora]

eg ville rådet deg å gå i familie terapi. så kan dere kansje se utsiktene fram over. men for all del. håper du beholder barnet.

[Nemi73]

Jeg synes du skal høre på familien din, og tenke på hva du vil og ikke noe annet. De støtter deg jo uansett så du blir jo ikke alene..

Sats på og prøve familierådgivning. Ettersom han har foreslått har han jo ønske om å endre seg...

Jeg synes du skal beholde barnet..

[minibolla]

Hei..du er inne i et viktig valg, det viktigste i livet og det vanskeligste i livet. Jeg har selv vært i samme situsjon og det kan ikke beskrives med ord hvor vondt det er. En ting skal du vite at du angrer aldri på og få en baby. Tar du abort kan også dette være det riktige for deg slik som situasjonen er nå.Men det som var vanskelig for meg var at det var opp til meg og bare meg. Jeg valgte og ta det bort den gangen og det var det riktige for meg selv om det var med stor stor sorg jeg gjorde det.Selv om det var vondt var det riktig for meg.På en annen side må du vite at ingen forhold er perfekte og hvis han er villig til og gå og få hjelp er dette veldig bra og ja det hjelper. Du kan ikke forandre han men han kan forandre seg. Tenk på hva du føler inne i deg hva vil DU? Hva føler du du vil gjøre? ikke tenk på noen andre. Hva føler du hvis du tenker du beholder det og hva føler du når du tenker på at du ikke beholder det?

 

Lykke til, ønsker det beste for deg.

[Anonym bruker]

Hei !!

 

Og takk for gode ord. Det er som du sier sier.. det er bare jeg som må bestemme det og det er det som er så ille.....

Jeg er fortsatt kjempe usikker og sliter med valget...

Vet at det er det lureste å ta det bort, men på en annen måte har jeg ønsket meg dette

Hjerte og fornuften har forskjellige meninger ... dessverre...

 

Men takk for god ord jenter... det setter jeg stor pris på !!

 

klem

[SokkeLaila]

..vet ikke om jeg egentlig bør skrive dette

-kan virke som jeg prøver å skremme deg til å beholde barnet,

men er ikke ment som det..

 

Greia er at jeg kjenner en dame på godt over 40 år som tok abort

da hun var ung -endte opp med å bli gravid bare denne ene gangen..

Har alltid ønsket seg barn senere,

men det har vært umulig for henne å bli gravid etter denne aborten..

Det kan jo faktisk hende at dette er den eneste muligheten du har

i livet til å sette et lite barn til verden også, da..

 

(Sorry, vet det er å trenge tankene dine opp i et hjørne,

men jeg har på følelsen at unge, førstegangsgravide har en

tendens til å glemme muligheten for nettopp dette når de

vurderer abort..)

 

Vil også kommentere at du faktisk ønsker deg dette barnet

-og DET er jo en veldig, veldig stor grunn til å kanskje tippe mot å beholde livet til den lille spiren..

Tror -som flere andre her sier- at du neppe vil angre valget..

Vil bli tøft, men de sier at å ha et barn veier opp for mange tunge tak..

Du er også heldig som har en familie som står bak deg og støtter

deg 100%!

 

..men kort sagt; skjønner selvfølgelig også at du er i en kjempevanskelig situasjon og gjør dine tanker om fremtiden..!

 

Kan bare ønske deg lykke, lykke til med valget ditt!

Du vil nok bli møtt med respekt og forståelse uansett hva du velger

-det viktigste nå er at du tar et valg DU kan leve med!

[Anonym bruker]

Hei og takk for svaret ditt !

 

Jeg synes det er kjempe fint å få meninger om dette siden jeg er så i tvil.....

Jeg må faktisk høre på andre som har erfaringer med dette. Jeg er en jente som har passert 30 års alderen så jeg tenker litt på dette også..

Jeg har fast jobb og masse gode venner rundt meg, så jeg skal nok klare det.

Men på en annen side er det jeg som sitter med ansvaret og kanskje barnet vokser opp uten mor og far isammen... (utganspungtet er litt dårlig)

Nei, dette er det vaskeligste avgjørelsen jeg noen gang må ta håper jeg... for meg er dette knall tøft valg.

Men godt med fine ord fra dere.

Tusen takk for at det er noen der ute som tar seg tid til slike innlegg.

 

Kan gi dere en tilbakemeldig på hva jeg evt gjør neste tirsdag og dere ønsker dette.

 

klem

[skjotta]

om jeg kan hjelpe er det bare du som avgjör, men jeg har lyst til a fortelle min egen historie.

 

da jeg var 21 fant jeg ut at jeg var gravid med min daværende ektemann. forholdet vart hadde skrantet en stund (ble sammen nar jeg var 16, han noen ar eldre) og jeg hadde nesten bestemt meg for a avslutte det hele nar jeg fant ut jeg var gravid. fikk straks time hos legen, og vi snakket masse sammen om mine valg.

 

fastlegen min kjente til problemene i forholdet (fysisk og psykisk mishandling) men dyttet ikke i noen retninger. etter a ha diskutert dette med meg selv lenge, bestemte jeg meg for at selv om "alene mamma" var en mulighet (var i full jobb, familie og venner hadde stillt opp osv) sa ville dette barnet for alltid binde meg til en mann jeg ikke lengre hadde noen önsker om a være bundet til. jeg orket ikke engang tanken pa a gi mitt barn denne mannen som far, fordi jeg visste at selv om vi holdt sammen gjennom svangerskapet, sa ville det ikke vare evig, og jeg ville at mine barn skulle vokse opp i ett hjem med to foreldre... (mitt valg og önske, ikke noe negativt om alenemödre)

 

jeg valgte abort, og ja jeg har sörget, og jeg har stillt spörsmal ved valget jeg tok. men na, nar jeg er i ett nytt forhold, og vi venter vart förste barn sammen, sa er jeg trygg pa at jeg tok det rette valget.

[Anonym bruker]

når det gjelder at hjertet og mage følelse sier forskjellige ting må du følge mage følelsen...

[Anonym bruker]

hei,jeg var i en lignende situasjonfor snart 7 år siden. (men det var mitt andre barn),faren viste seg å være "skjult" narkoman,å ville ikke ha noen verdens ting å gjøre med barnet. jeg vurderte abort,men var fortsatt så usikker i min 11 uke,at jeg valgte å beholde barnet. fant ut at en abort ville jeg komme il å angre på men aldri om jeg bar det fram. gutten er i dag snart 7 år,å har aldri angret avgjørelsen min:)) faren "holdt" avtalen sin,å har ingen kontakt,men har en fantastisk stefar!! ville bare si at det går bra selv om faren gir faan..

[Gjest]

hei hei:)

 

vet du har ett tøfft valg... eg gikk igjennom akkurat det samme, bare at eg va 17 år når eg ble gravid. eg valgte å beholde ongen å va fast bestemmt på at eg sku klare det aleina, og det klarte eg:) idag e han 5.5 år og skal bli storebror om 4mnd:) så eg sir bare at eg vet kordan du har det, og uanz valg du tar så e det nokk det rette for deg.

eg har vaffal ikkje angra ett sekund på at eg fikk min lillegutt:)

Familien min har støtta meg fra første stund og det e eg evig takknemmelig før, før det har vært tongt å være aleina mamma. men mye kos åsså, ingen tvil om det:)

idag har eg samboer(vært ilag i 1,5 år) og e gravid på nytt.

samboern og sønn min e bestevenner:)

 

håpe du velg å beholde ongen:) e heilt fantastisk å være mamma, det skal eg love deg:)

klæm

[Anonym bruker]

Tusen takk for varmende ord... det setter jeg stor pris på.

 

Dette har vært den tøffeste beslutningen i hele mitt liv og aldri har jeg følt meg så liten. Håper aldri noen havner i denne situasjonen noen gang mer.

 

Det har vært en støtte at jeg kan lese innlegg her inne og folk som har skrevet til meg. Det er helt fantastisk.

 

Jeg bestemte meg for å beholde barnet og føler at dette var det beste for meg. (håper jeg )

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare :-)

 

 

klem

[Gjest]

så bra at du har bestemmt deg for å beholde babyen:) trur nokk ikkje du kommer til å angre på den avgjørelsen:)

 

vet at det e en tøff besluttning, men du har nokk gjort det rette me å beholde:)

 

kommer til å bli mange tøffe perioder og det kommer til å være perioder som e helt fantastisk og ikkje minst perioder der du føle deg litt ensom og forlatt, men til syvende og sist så kommer du nok ikkje til å angre på at du beholte det fantastiske lille bane dett og at alt kommer til å gå bra me dokker!

 

ønske deg lykke til vidre:)

 

klæm