kanskje en gang....

[MammaMirian]

Prøver meg på å lufte litt tanker her jeg....Skulle så gjerne vært en av dem som skal begynne å prøve snart, men det er nok langt i det blå. Skal jo ikke klage egentlig, har to skjønne små jenter, men har så inderlig lyst på en til. Føler så sterkt at jeg ikke er "ferdig", at det er noen flere jeg skal være mamma til. Men livssituasjonen min gjør at det ikke kan bli nå, kanskje aldri...Vi strever skikkelig i ekteskapet, bl.a. etter utroskap fra hans side. Er mye deppa og nedbrutt, i tillegg har jeg bare vikarjobber og ingen utsikter til noe mer fast. Økonomien blir jo også da usikker og jeg vil ha ting klart hvis det skulle komme flere barn. Mannen min er nok ikke så gira på flere barn, men vi har en slags "avtale" om en til hvis vi får ting i orden.

 

Uff ble masse rot dette, men slik er nå livet mitt for tiden:) Slites mellom tanker om å gå fra mannen min (som jeg tross alt elsker) og få et nytt barn....snakk om splittet personlighet:)

 

Er det noen andre her som kan kjenne seg igjen i noe? Hadde vært fint å høre fra noen andre som sliter i forholdet.

 

Lykke til til dere som skal prøve snart da!

[Alva en gang]

Jeg ville bare si at det hørtes veldig tungt ut å ha det sånn, og at jeg virkelig håper dere finner ut av det sammen.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Uff dette hørtes utrolig vanskelig ut. Jeg er jo bare 20 og er verken gift eller har barn, så mine erfaringer blir nok veldig svake i forhold til hvordan du har det nå.

 

Men jeg har ihvertfall vurdert å gå ifra samboer som jeg har vært sammen med i snart 4 år, samtidig som jeg elsker han og vil ha barn med han. Det er veldig slitsomt for det er jo to så forskjellige ting. Og det er jo ikke riktig å bringe et barn til verden når forholdet ikke er bra. Sambo har ikke vært utro, men har tatt med seg mange jenter hjem og flørta og kost med dem mens jeg har sett på. Pakket sakene til slutt og sa at jeg gadd ikke bli behandlet sånn, og da skjerpet han seg. Samtidig setter han sine kvinnelige venninner mye høyere enn meg, og prioriterer dem framfor meg. Etter mange slitsomme samtaler tror jeg kanskje at han forstår og at vi er på rett vei.

 

Jeg har heldigvis sluppet unna utroskap, og aner ikke hvordan jeg ville taklet det. Du er utrolig sterk som har valgt å bli. Håper dere får snakket skikkelig ut om det, og at han klarer å bevise for deg at du kan stole på han nå. Vil bare ønske deg masse lykke til og håper at det ordner seg for dere. Mannen din har mye jobb foran seg for å overbevise deg, du fortjener å bli behandlet mye bedre enn han har bahandlet deg.