Storebror engasjerer seg lite

[nissegutt på vei:) *født 7.12*]

Har en sønn på 11 år fra et tidligere forhold.

Under hele graviditeten gledet han seg veldig, men nå syns han ikke det er så veldig gøy. Det er greit nok. Jeg regner med det kommer med tida.. men av og til får jeg inntrykk av at han ikke bryr seg om lillebror i det hele tatt. Og jeg føler meg som verdens verste mor som ikke klarer å involvere han så mye i babyen (han vil feks ikke være med på bading). Storebror har vært litt sjalu i begynnelsen, men det har vi snakket endel om.

Er det noen her som har barn med stor aldersforskjell? Har dere det på samme måte?

[corleone]

Jeg har ei på 9 (samme far). Det gjør nok noe med en, å være alene om alt for så lenge, ja. Det var mye mas om søsken før vi kom i gang og stor stas da hemmeligheten ble avslørt. Da babyen endelig kom, ble hun litt usikker og redd for at den nye skal få all oppmerksomheten osv. Det har vi snakket veldig mye om med henne for å forklare og forsikre henne om at vi elsker henne like mye som før. Det har nok vært litt annerledes enn hun hadde håpet, siden babyen har sovet veldig mye og ikke vært der så mye for å kose med, i tillegg har minsten slitt mye med magevondt, så ofte når storesøster holder henne, har hun begynt å skrike og da ser jeg at den eldste blir lei seg. Hun hjelper nok til med babyen men jeg ser at hun hadde andre forventninger av og til. Gleder meg til babyen blir litt mer sosial, tror det vil forandre seg litt da.

 

11 år og gutt, innbiller meg at det er enda vanskeligere da. Men jeg vil jo tro at det løsner seg litt når de kan begynne å kommunisere mer. Kan jo ikke akkurat tvinge de små på de store heller. Må kanskje frembringe det at han er så stor at han kan .... og .... som fordeler hele veien.

 

Ellers, med så stort sprang, vil de jo vokse opp som to enebarn, slik er det bare. Jeg håper bare de blir glade nok i hverandre, så de har noen nære en gang vi er borte.

[Mrs.D.♂♂♀♂]

Mine sønner er 6 og 7 år. Og må si de er overbegeistret over lillesøstra si. Noe jeg er kjempeglad for. De "krangler" om å passe på henne om jeg skal hente posten o.l. Så hun blir skikkelig dullet med.

 

Men det er vel kanskje annerledes når de blir eldre. Sier han noe om hva han tenker om lillebroren sin? Kan jo hende han bare syns det er litt mye styr når de er så små. Det syns jo jeg også innimellom...

Men har han fått lov til å passe lillebroren sin alene før? Ikke for så veldig lenge av gangen, men kanskje det hjelper å la han få mer ansvar, og ikke bare "se" på. Og jeg tror det helt sikkert vil endre seg når de små begynner å bli litt større, for da blir det mer moro:-)

[nissegutt på vei:) *født 7.12*]

Han snakker faktisk endel om at han er bekymret for den forestående operasjonen Magnus skal ha. Og da snakker vi endel om hva som skal skje, at det ikke er farlig, og at han mest sannsynelig blir helt frisk (lillegutt skal hjerteopereres). I det tilfellet ser jeg jo at han bryr seg. Storebror er nok like bekymret som oss foreldre, og på toppen av det hele må han være hjemme hos sin pappa når vi reiser til Riksen.

Kanskje han er så bekymret at han ikke helt klarer å slippe gleden løs over å ha fått en lillebror? ...

 

Han vil ikke være så lenge alene med lillebror om gangen. Det holder lenge at jeg går inn på vaskerommet noen få min. I går skulle jeg ta av sengetøyet, men da ville han heller gjøre det, enn å passe lillebror. Jeg skryter storebror opp i skyene så godt jeg kan Det løsner nok.