Æsj, da er jeg alene med gutta igjen =(

[Anonym bruker]

Mannen dro nå for å ordne noe i heimbygda (begravelse). Jeg skal være her med småtassene. Egentlig kunne mannen dratt tilbake hit igjen på fredag, men jeg vet at familien kommer til å sterkt oppfordre han til å bli til søndag. Og siden mannen min er så god sønn så ender det vel at han blir så lenge.

 

Jeg orker ikke å presse han til å være sammen med oss, så jeg sa at han ikke skulle tenke på oss, og heller nyte tiden sammen med foreldrene.

 

Helt ærlig så føler jeg at han svikter kraftig for tiden. Han jobber hele tiden, også i helgene. Det er jo ikke hans feil at han må dra nå stakkars, men det er hans valg hvor lenge han blir.

 

Jeg merker at dette begynner å bli skikkelig skummelt. Hadde det plutselig dukket opp en mann som var deltagende og hjelpende så kunne jeg blitt skikkelig sjarmert. Gudskjelov for at jeg er nedsyltet i gulp og med konstant hovne øyne pga grining. Er heldigvis ikke noen andre som vil ha meg nå. (og jeg vil jo egentlig bare ha mannen min)

 

Hva skal jeg gjøre for å få mannen min til å være sammen med oss, og ikke på jobb hele tiden? Jeg driver og slanker meg, men rekker ikke å sminke meg eller noe. Sliter kraftig med å holde huset rent og ryddig. Har mat ferdig til han når han kommer hjem. Dvs den har ofte vært ferdig i 5-6 timer allerede.

 

Har forsøktå snakke med han ang jobbingen, men da fikk jeg skjenn og beskjed om at jeg måtte være mere støttende for han om det med jobbingen.

 

Så vær så snill og tips meg, hvordan skal jeg klare dette?

[Anonym bruker]

uff , dette hørtes ikke så koselig ut.

Har hatt det lignende jeg også. Følte at han i stedet for å være hjemme, jobbet han mye eller fant på ting med kompiser. Følte han var skikkelig egoist.

Tok det opp med han forrige uke -og det hjalp masse. Kom frem en del ting fra han også om hvorfor han ikke var så mye hjemme -og hovedgrunnen var at han følte seg som en dårlig far. At han ikke fikk det til. Følte at jeg hele tiden passet på og kritiserte han. Har ikke vært min intensjon å gjøre det, men han har oppfattet råd på en feil måte.

 

Vel, etter denne samtalen har han blitt en helt annen person som tar opp ungen vår og leker masse med han. Han skifter til og med bleier....

 

Så vet ikke om dette er noe tips, men har han en jobb han må jobbe eller kan du høre med han om hvorfor han jobber så mye.

Husk at kommunikasjon er veien... selv om det er slitsomt å ta opp ting hele veien...

 

lykke til =)

[aprilspøk]

Oj, stakkars deg.. Du er vel tålmodig... Men føler han svikter deg ja. Vet ikke hvor mange småtasser dere har, men uansett burde han prøve å stille opp. Iallefall i helgene. Min jobber mye han og, gjerne seine kvelder. Men priorterer helgene med oss, så langt det lar seg gjøre. Føler dere må snakke skikkelig sammen, slik at han forstår at du har behov for både hans støtte - og ikke minst litt hjelp og fritid. Det er flott å stille opp for mann og barn, men å ofre seg helt..? Huff får så vondt av å lese at du går med hovne øyne pga grining. Du fortjener litt bedre enn dette, men vet ikke helt hva jeg skal råde dere til. Ikke så lett å snakke, når ikke han vil snakke... Håper det ordner seg. Lykke til....

[Anonym bruker]

Åh, sånn har vi hatt det også! Sånn som du beskriver med at han føler seg som en dårlig far og at jeg kritiserer og sjefer. Og så klager jeg over alt som er negativt før han nesten får kommet innenfor døra om ettermiddagen, visst. F.eks at jeg har vondt i hodet. Eller at jeg ikke har hatt tid til å spise. Eller noe annet. Vi snakket også ut skikkelig i går. Det hjalp veldig. Har egentlig følt at jeg alltid har tatt opp ting vi måtte snakke om, mens han har unngått alle diskusjoner i det lengste. Dermed følte jeg at han ikke tok forholdet seriøst, eller meg. Vond følelse. Bedre nå.

[Anonym bruker]

Takk for støtten. Tror jeg skal spise litt ekstra god mat disse dagen, som trøst =) sette slankekuren litt på hell