Alt dette som man er redd for

[Gjest]

Hvor mye er det egentlig å frykte? Ta tang f.eks-så ei som nevnte det her- Helt uproblematisk det. For å si det sånn, så var det en lettelse- nå visste jge jo at han kom ut. Fikk lokalbedøvelse fort og ble så klippet. Å klippes- kjente det ikke en gang!

Ja. jeg revnet også. og det kjenner jeg mange som gjorde. Måtte sy etterpå- blåbær smertemessig. Litt ubehagelig i et par uker. Værst i bare noen få og selv da så er f.eks soppinfeksjon værre eller en helt alminnelig hodepine. Det går veldig bra selv om man revner. Også for ei jeg kjenner med totalruptur- var i full gang med trening på Sats etter 6 uker (Ingen bør begynne trening før det)- ingen sen-plager og revnet ingenting med barn nummer to.

 

 

jeg vet hvordan det er det med angsten og jo mer vi tenker på det, jo værre blir det. Men stirr angsten inn hvitøyet og tenk etter_ Hvor ille er det der egentlig? Vi blåser det opp og lar frykten bli så stor. Ja, det høres ille ut å revne-jeg skjønner det- men du kjenner det ikke når det skjer og det er ikke ille å syes.

 

Dere er tøffere enn dere tror- hele gjengen! Garantert!

 

[Anonym bruker]

Fant dette innlegget her på barnimagen:

 

Nå er det over fire uker siden jeg fødte og fortsatt får jeg tårer i øya av å tenke på fødselen. Har ikke klart å snakke med noen om det ennå. Prøvde å snakke med samboern, men ble avfeid. Kanskje tøft for ham også, ellers så synes han at jeg er en kylling. De tilbød meg fødselssamtale på sjukehuset, men jeg ville ikke tenke på fødselen engang så jeg sa nei. Så jeg prøver å skrive den, så kanskje jeg klarer å tenke på det uten å begynne å grine når det er ute.

 

De siste par månedene av graviditeten hadde sf målet vært langt utenfor skjema uten at noen hadde reagert. Hadde vært til ul på sjukehuset pga mistanke om sv.sk forgiftning uten at noen hadde fortalt meg at barnet da var 25% over normal størrelse. (fikk beskjed om det etter fødselen..) Så, fem dager før termin ble det oppdaget at jeg hadde svangerskapsdiabetes og sf mål som var utenfor skjemaet. Da ble jeg henvist til sjukehuset for vurdering. Så tre dager seinere dukket jeg opp og fikk bekrefta svært barn. Hadde da 3 ca åpning og var helt moden. Pga alle svangerskapsplagene mine hadde jeg ikke merka noen ekstra smerter, så jeg trodde at dette kom til å bli kjempeenkelt.

 

Det ble bestemt at vannet skulle taes for å sette i gang riene. Før det skjedde spurte jm meg om hvordan jeg hadde tenkt meg fødselen. Og her gjorde jeg den første fatale feilen: Ingen Smertestillende, sa jeg. (har angst for nåler og enda værre angst for medisiner) Vannet ble tatt og så startet de verste smertene jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle deles i to, så jævlig var det. Tenkte at " noe må jo være galt" jeg klarte nesten ikke å bevege meg pga smertene. Men det var visst normalt. Jeg begynte å bli desperat på å bli ferdig. Hysterisk og barnslig. Den ene rien avløste den andre og jeg var utslitt innen pressriene kom. Trygla om epidural, men det var visst for seint innen jeg sa det. Det gikk bare tre timer fra første ri til pressrier. Jeg var ikke forberedt, begynte bare å presse automatisk så jm ville sjekke åpninga. "OI, full åpning!" sa hun, "bare press på når du føler for det" Så jeg pressa og pressa, med de få kreftene jeg hadde igjen. Etter dette er alt bare en tåke. Jeg veit at jeg pressa, grein og beit samboern i skuldern i desperasjon. Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve. Var helt sikker på at noe var galt. Riene dabba av og de skulle sette drypp for å få fart i sakene. Kanylen ville ikke sitte fast for jeg svetta så fælt. 9 Kanyler satte de før de fikk bansasjert en på plass. Etter 2 timer med pressriervar jeg så utkjørt at jeg bare lå der og skalv. Fikk en maske trykt over trynet og en lege kom løpende med vakum og et trillebord til junior. Fikk beskjed om at de endelig skulle hjelpe meg å få ham ut. FIkk litt krefter for jeg begynte å se enden på det. Fyttih...så vondt det var når vi fikk trykt og dratt småen litt lengre ned i skjeden på meg. Jeg hylte: Nå revner jeg!! Det var ubeskrivelig hvor vondt det var. Endelig kom han ut. Helt blå og slapp! Navlestrengen rundt halsen og to timer sittendes fast i fødekanalen. Stakkars gutten min. "Er han død?" spurte jeg. Ingen svar, de bare hev ham på det lille bordet og etter et par minutter hørte jeg ham pipe. Blei så letta! FIkk ham endelig lagt på brystet og fikk beskjed om at jeg hadde en liten rift som måtte syes. OK, sa jeg og trodde de skulle gjøre det med en gang. men nei, jeg skulle ned til operasjonssalen.Det var vel mer en totalruptur enn en liten rift da...Så fort morkaka var ute ble junior og pappa overlatt til seg selv mens jeg ble trilla ned til o.s.

 

Jeg skalv som et løv i vinden, og ellers helt slapp. Følte meg helt fjern. (den fjerne følelsen varte forresten i et par uker..) Fikk spinalbedøvelse så mens jeg ble sydd var jeg våken, og ble hele tiden dytta på mer dopa-medisin for å slutte å skjelve. Jeg trygla om å få slippe, men nei, jeg skulle ikke skjelve så det var bare å ta imot. Prøvde å undertrykke panikkangsten som alltid følger med når jeg må ta medisiner.. Når jeg endelig fikk se igjen samboern og barnet var jeg helt borte i skallen.

 

Jeg er vanligvis god til å legge ting bak meg. Fortiden plager meg ikke selv om jeg har hatt endel jævlige opplevelser før og. Men dette er anderledes. JEg tenker på det kjempeofte. Våkner om natta fordi jeg drømmer om det, små ting i hverdagen minner meg om det. Min fødsel er sikkert ikke den værste i verden, og ungen min ikke den største, men jeg klarer likevel ikke å glemme den. Mens jeg skrev dette har jeg tatt minst 15 grinepauser. Dette er første gangen jeg forteller om det. Føler meg som verdens største feiging. Håper det går over med tiden..

[Anonym bruker]

Dette er jeg redd for:

 

Hei hei.

 

Jeg fikk ks fordi jordmor klarte å ødelegge underlivet mitt etter fødsel nr 2. Fikk skikkelig angst etter det og har gått med smerter i underlivet etterpå (6 år siden fødselen) og vært til operasjon for å fikse det( som ikke hjalp noe særlig), men gynekologen min har sagt at jeg bare må finne meg i å føde på nytt så jeg har vært skikkelig deppa.

 

Anonym

 

[Gjest]

Jeg mener slett ikke at alle ting er uproblematiske eller ufarlige. Ville bare kommentere at enkelte ting kan høres mye værre ut enn det er - min egen erfaring det.

 

Jeg har hatt en fødsel som ikke var det minste ok. Tok et halvt år før jeg kunne tenke på alt sammen uten å begynne å grine. Men vi kan sitte å forsvare og forsvare vår egen frykt til vi blir blå i fjeset Hjelper ingenting, for frykten er jo der like sterk eller sterkere. Jeg velger å gjøre noe med min frykt. Mitt positive valg.

Andre har mye værre frykt enn meg. Men vi kan ikke gi oss. Vi er ikke hjelpesløse. Jeg ønsker alle sammen lykke til med bearbeidingen.

 

Vil bare nok en gang presisere, som jeg skulle gjort i hovedinnlegget, at det jeg skrev. nok var mer myntet på de med moderat angst.

[Anonym bruker]

Hva i hel... gjør dere her?????? Dette er en side for de med fødselsangst også kommer DEN historien! Dette er det teiteste og minst hensynsfulle jeg har vært borti!!! herregud! Denne historien burde vært lagt inn på min fødselshistorie eller noe!!! Det er det værste jeg har sett. Jeg blir samfull og flau over at det kan finne slike mennesker som deg som kan ...Finner ikke ord!!

Synd for deg at du hadde en fæl fødsel men dette er IKKE rette siden å legge det inn på!!!!

Jeg håper dette blir slettet!!!!!!

[Anonym bruker]

Helt enig! ser at innlegget ble funnet på barn i magen men man legger det IKKE ut her for sarte sjeler! Dette kunne du spart deg for!

[Gjest]

Ehhh....dere trodde vel ikke at det var jeg som la inn det lange innlegget fra anonym? Det ville jeg da ikke gjort. jeg trodde noen ble provosert av mitt hovedinnlegg og ville vise meg hva som er å virkelig være redd for eller noe i den duren.

Er ihvertfall ikke meg som la det ut. Skjønte heller ikke hvorfor det innlegget var der.

[Anonym bruker]

Nei Merrily venter på aurora! Det var så klart ikke deg! Du svarte greit syns jeg på det med frykten i fohold til ulike elementer under fødsel! Du svart litt på ting jeg ikke viste og som var bra! (Ikke jeg som er HI men lurte på det samme) synes det var heeelt tullete av den personene som la inn den grusomme fødselshistorien; hva slags hjelp er det. Jeg blir så utrolig sint på folk som skal på død og liv fortelle om den griusomme opplevelsen sin for at andre skal syns synd på dem! Man tar ikke erfaringer av det men frykten blir større! Tror det er to ting folk må ha klart for seg: det er to typer frykt i dette med fødselsangst, nemlig de som er redd for å føde nr to pga av dårlig erfaring sist og de som er redde generellt for å føde uten en gang å ha vært gravide!! Jeg er på den siste grunnen og når jeg leser slike historier som er lagt inn der blir jeg helt fra meg av raseri!!! Jeg tror dette mennesket har svært lite mellom ørene og har ingen empati eller noen form for eq!

Hilsen " hvorfor akkurat meg"

[Anonym bruker]

Fint for deg, Merrily, at du har så avslappet og positiv holdning til fødsel og eventuelle skader.

Men tror du virkelig at at sånne innlegg hjelper de med fødselsangst? Angst er ikke rasjonell tenkning. Det er en ubegrunnet frykt som må bearbeides over lang tid for å overvinnes. En sånn holdning som du har har jeg møtt 1000 ganger før. Om du kjenner ei som hadde det kjempefint etter totalruptur, så kjenner jeg ei som sleit i flere år etter totalruptur. Jeg (og mange med meg) trenger noen som skjønner akkurat hvorfor vi har det sånn. Og kanskje ikke det hjelper heller. Kanskje blir det ks.

[Anonym bruker]

helt enig med merrily...! men det nytter lite á si sánt her. Du blir med en gang en slem person som ikke har empati for noen...!

[Gjest]

Jeg forstår det og har all respekt for det. Derfor presiserte jeg, dessverre først i mitt andre innlegg, at jeg henvendte meg vel mer til de med moderat angst- slik jeg selv har opplevd angsten. Det finnes vel noen av dem som leser her inne også?

 

Men utav respekt for at enkelte føler at slike innlegg er å bagatellisere deres angst og rett og slett til irritasjon, så skal jeg holde meg unna jeg. Beklager hvis noen ble støtt av det jeg har skrevet her. Det er dessverre sånn at det ikke alltid er så lett å skjønne at mennesker først og fremst er ute etter å bli forstått og kjenne at de er flere i samme båt- og ikke er ute etter råd og tips. Ser man noen som har det vondt, så er vel innstinktet å hjelpe:-) Men den beste hjelpen jeg kan gi her inne, er nok bare å gi alle som vil en god klem- og mine beste ønsker for at dere alle finner den hjelpen som trengs for at dette kan bli en tilnærmet positiv opplevelse.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er av den typen som skulle visst litt mer før første fødsel... jeg tenkte at ting går som det går, så veldig ille kan det vel ikke være.

Men det var det. Skulle gjerne ha vært litt forberedt - på revning, smerter, mas for å komme inn, og manglende støtte.

Syinga var ille, fordi det ble forventet at jeg ikke skulle merke noe og kose med lillegutt, men jeg syntes det var vondt, og da ble jordmora irritert. Og det var vondt på barsel etterpå, når jeg klagde så de jeg skulle sitte på stingene.

Jeg skulle gjerne vært forberedt på sure jordmødre og store smerter.