Angrer dere?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er en 27 år gammel kvinner som ikke har barn, og heller ikke har noen umiddelbare planer om å prøve å bli gravid.

 

Hvor vanlig er det egentlig å slite med å bli gravid etter man har blitt 35? Og evt etter man har fylt 30?

 

Angrer dere på at dere ikke forsøkte å bli gravide tidligere? (Hvis dere ikke har holdt på i mange år allerede da).

 

Ingen av mine venner i slutten av tyveårene har barn, og når jeg sier jeg har lyst på barn, synes de nesten jeg er rar. Når man bor i Oslo og er i et miljø med høyt utdannede folk er det nesten et "must" å vente til man er minst 30 før man i det hele tatt tenker på graviditet.

 

Synes det er litt dumt med tanke på at flere og flere sliter med å bli foreldre.. Synes det er rart at det ikke stilles mer spørsmålstegn til at så mange venter med å prøve å bli gravide.

 

Jeg vet godt at mange prøver i mange år og at det for mange rett og slett ikke passer før de er godt over 30, men likevel..

 

Hilsen meg

[Cosima]

Jeg er vel ikke den helt rette til å svare for jeg fikk førstemann når jeg var 25..

 

Statistikken sier vel at det blir vanskeligere med årene, men ikke dermed sagt umulig. Kjenner flere som har fått første ettter 40.

 

Men jeg tror det viktigste er hva du selv synes er riktig, og det gjelder enten du vil ha barn tidlig eller sent...

 

[Strutsen har nå 2 gutter!]

Angrer blir et litt merkelig begrep i denne sammenhengen. Tror ikke det er så mange her som angrer. Ulike grunner til at man har havnet her - og veldig mange har barn fra før. Men jeg tror at vi alle smertelig har fått erfare at man ikke kan planlegge graviditeter. Selv om første sitter på første forsøk, er det ikke gitt at de neste gjør det.

 

Mens jeg ble lært opp til at "alt" annet skulle komme først - utdanning, jobb og hus - vil i hvert fall jeg være tydelig, overfor mine egne barn, på at barn gjerne kan komme før alt annet er på plass. Nettopp fordi vi ikke kan planlegge oss gravide. :-)

 

Håper dette ga deg et lite innblikk, men som sagt det er svært ulike grunner til at vi er her.

 

Lykke til med eventuelle egne graviditeter.

 

 

[Anonym bruker]

Tror det er stadig flere som opplever at "alt" må være på plass før man kan stifte familie, ikke minst etter forventninger fra omgivelsene.

Det er en kjensgjerning at kvinners fruktbarhet synker etter 30 års alder, og at andelen ufrivillig barnløse øker som følge av dette.

 

Jeg har selv lang universitetsutdannelse, og fikk- etter en tids prøving- barn som 27-åring selv om jeg ikke var ferdig med studiene.

 

Er så sjeleglad for at jeg ikke ventet! Jobber nå, noen år etterpå, SKIKKELIG for å bli gravid og bære fram et barn. Dersom jeg ikke hadde hatt barn fra før, er jeg redd jeg ville havnet i kategorien "ufrivillig barnløs" til slutt.

 

For meg var det riktig å få barn selv om ikke hele den "ytre rammen" var på plass.

Noe annet hadde det selvsagt vært dersom jeg ennå ikke hadde funnet "mannen i mitt liv"- men det hadde jeg. Angrer ikke på at jeg, som en av ganske få blant medstudenter, valgte å få barn før jeg var ferdig.

 

Tror aldri at tidspunktet blir helt optimalt uansett, så hvis den utvalgte er funnet, og ønsket om barn dukker opp, så tror jeg de ytre rammene - inkludert venners mening- er mindre viktige.

 

Det meste går når man er innstilt på det!

 

 

 

[atpåklatt08?]

Jeg fikk mine to da jeg var 28 og 30 ble gravid med en gang og alt var helt problemfritt. Hadde forsåvidt rammene rundt på plass med job og bolig .....Er selvfølgelig veldig glad for de barna jeg har

 

Det som gjør at jeg er her nå er ny mann og et sterkt ønske om at vi skal ha barn sammen. Kan forsåvidt angre på at vi ikke startet med dette for noen år siden, men tanken på at det skulle bli vanskelig å få barn har faktisk ikke streifet meg, dessuten var vi ikke klare for det tidligere.

 

Jeg tror at dersom man ønsker seg barn er det det som er viktig, ikke vent til omgivelsene er klare, det finner man nok ut av.

[Dolly Duck]

Jeg fikk min første (og hittil eneste) sønn da jeg var nesten 27. Den gang syntes jeg det var tidlig, og tenkte at jeg egentlig burde vært 30... Men vi ønsket oss barn, og da ble det slik. Han ble til på første forsøk etter 6-7 å med p-piller.

 

Siden har det ikke vært aktuelt med barn før for ett år siden. Da mistet min samboer sin sin far og livet ble tenkt på på en annen måte. Vi ville ha et barn sammen (han er ikke faren til min sønn).

 

Jeg har blitt gravid hver gang vi har prøvd, men jeg har mistet alle 3 i uke 10, 8 og 9. Vi vet ikke hvorfor, alt ser jo fint ut hos begge.

 

Problemet med å vente ser ut til å være at det kan skje litt mer kluss med graviditetene, og dersom noe er galt, så kan det ta fryktelig lang tid før du finner det ut fordi utredning blir vanligvis ikke begynt før du har mistet 3 ganger. Og da kan tiden gå fort!!

 

Skulle jeg valgt på ny, hadde jeg nok gjort ting likt, men lett er det ikke. Jeg er 41 år, og de siste 5-10 årene har bare fløyet uten at jeg har tenkt på flere barn. Det kan man jo angre litt på i ettertid...

 

=)

[Gjest]

Du skriver: "Jeg vet godt at mange prøver i mange år og at det for mange rett og slett ikke passer før de er godt over 30, men likevel.."

 

Jeg blir litt irritert over dine antydninger med dine prikker etter likevel og synes det virker som du ikke helt forstår alle sider av saken.

 

Jeg har høy utdannelse og en spennende jobb og jeg vet at mange har trodd at jeg har ventet med å få barn av karrierehensyn. Det har derimot vært slik at mannen min ikke har vært klar.

Når han var først var klar og vi bestemte oss for å forsøke ble jeg gravid ved første forsøk (var 36 år). Midt i svangerskapet døde dessverre barnet av en svært sjelden genetisk sykdom som hvem som helst kan få, uavhengig av alder!

Nå har vi så vidt startet å prøve igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg håper ikke folk hisser seg opp her inne - det var ikke poenget.

 

Jeg synes bare det er interessant å ta en liten debatt om at så mange venter veldig lenge før de prøver å få barn. Jeg føler på en måte at jeg er en av dem selv.. Jeg har alltid tenkt at jeg må ha alt på plass før jeg kan begynne å tenke på barn - jeg må ha gjort ferdig en lang utdannelse, ha fast jobb, møtt mannen i mitt liv, ha god økonomi etc etc. Har inntrykk av at veldig mange har det på samme måte.

 

Men ettersom såpass mange strever med å bli gravide i dag, kanskje det er på tide å tenke over dette "idealet" - og problematisere det litt? Kanskje ikke absolutt alt må være på plass? Kanskje det egentlig aldri passer å få barn? Og kanskje det går greit å få barn selv om man er student?

 

At folk venter med å få barn fordi de ikke har møtt mannen i sitt liv og slike ting er jo noe helt annet. Det sier seg jo selv at man ikke kan få barn når man er singel, eller i et elendig forhold.

 

Spørsmålet mitt var ment til dem som har ventet lenge med å få barn fordi de ikke har fullført hele utdannelsen, ikke har hatt fast jobb og liknende - og om noen angrer på det?

 

 

 

[Anonym bruker]

spørsmålet var selvfølgelig heller ikke ment til dem som har kjæreste/ samboer som ikke vil ha barn. Man kan jo ikke angre på at partneren ikke er klar.