Når man får barn nr.2

[Anonym bruker]

Vi venter barn nr.2 - har en 2-åring fra før.

Nå nærmer terminen seg og jeg begynner å bli litt redd og bekymret. Hvordan skal dette gå?

 

Er det noen som kan fortelle litt hvordan det er å få barn nr.2? Blir det bare stress? Og hvordan ta vare på en 2-åring oppi alt dette?

 

Noen med gode tips for å få en lettere hverdag?

 

Takker for all hjelp.

[chilli jenn]

Jeg lurer også,fant ut i går at jeg er gravid igjen. Ikke planlagt,så er i sjokk enda. Den lille er selvfølgelig velkommen. Men lurer også litt på hvordan alt skal gå. Jenta mi kommer til å være ca2.5 år når h blir storesøster.

[Gjest]

Jeg fikk nr to for 18 dager siden, og har en toåring fra før. Har vært en ganske stor omstilling, og storegutt har vært ganske lei seg...

Det er grusomt å ligge å amme om natten, og høre han hulker etter mamma mens faren prøver å trøste :-/

 

Nå begynner han så vidt å venne seg til tanken, men det går sakte. Gutten min går heldigvis i barnehage, så han får lekt der. På ettermiddagen tar far babyen mest mulig, mens jeg leker og koser med storegutt.

 

Har ingen fasit, men trøster meg med at de kommer til å få det artig når lillegutt blir litt større... ;-)

[Niva]

Jeg har 2.5 år mellom mine jenter, og det gikk kjempe greit. Det var stas å bli storesøster. Hun har synes det er stas å hjelpe meg å bade, skifte bleie på henne osv. Hun yngste har ligget mye mer for seg selv enn det den eldste gjorde som baby. Så jeg har hatt god tid til hun eldste når hun kommer hjem fra barnehagen.

Hun er vant til at vi har lekt en del med henne og det har vi fortsatt gjort, tar bare med meg lillesøster på rommet hennes og så leker vi sammen.

Nå har det gått 5 måneder siden nr 2 ble født og hun eldste har ikke vært noe sjalu.

[mamma-mi]

Jeg har en datter på to og en gutt på 4 måneder. Det var planlagt å få nr to - ville ha to tette.

Etter hvert som terminen nærmet seg hadde jeg masse tanker om at det aldri kom til å gå bra, frykta at jeg ikke skulle mestre å ha ansvaret for to barn på en gang og at jeg ikke skulle klare å elske nr 2 like mye som nr1! I tillegg fikk jeg masse "velmenende" råd fra forståsegpåere som sa at å ha en er lett som en lek og å ha to er som å ha ti....

 

La meg bare få berolig deg: Det er helt normale bekymringer som det ikke nytter å dvele for mye ved. Du har mye å glede deg til! Det rare er at vi mødre er flinke til å vokse inn i situasjoner og omstendigheter og kan klare hva som helst når det gjelder våre søte små.

 

De første ukene er en tilvenningsprosess- -det å lære å bli familie på 4(?)gjelder både mor far og barn. Det er pesielt spennende å følge med på hvordan 2 åringen takler situasjonen - om det blir sjalusi eller kos.hos oss gikk det ganske smertefritt, bortsett fra at den eldste våkna en del om natta den første tiden, gråt, var engstelig og spurte etter babyen. Vi måtte ta henne med til babysenga og vise henne at han var der - og så var alt greit. Det var nok henne omveltningen var størst for, men barn i den alderen tilpasser seg relativt fort.

Mye av tiden går jo til amming og stell, og utfordringen er å klare å aktivisere/involvere(eller hva som passer best)2 åringen mens du ammer og steller. Hos oss har det funka med rosiner, lese bok, tegning og at hun sitter ved siden av meg i sofaen og bygger klosser.Da har jeg kunnet gi henne oppmerksomhet selv om ammingen er konsentrert. Du finner fort ut hva som funker:-)

Den største utfordringen synes jeg har vært å skulle fylle to behov samtidig;for eksempel når den ene pupper og den andre faller ned fra tripptrapp stolen på kjøkkenet.... Men det har gått bra hver gang....-)

Jeg fikk også litt skyldfølelse fordi jeg ikke følte at jeg fikk like mye tid til babyen som til eldstejenta. Det sier seg selv at en 2åring med gryende trass og oppdagertrang krever sitt. Jeg har måttet velge å tro at lillegutt har det fint og at han får dekt behovene sine(innerst inne vet jeg jo det..). Så tar jeg ekstra tid med babyen når hun ikke er der/har lagt seg.

 

Tenk så greit det hadde vært hvis det hjalp å bekymre seg!! Men det gjør det jo ikke..

Senk derfor skuldrene, samle krefter og gled deg til tiden som kommer. Det kommer du til å takle som...en mor:-)

 

Lykke til

-og husk at å ha en er som å ha en, og å ha to er som å ha...to:-)

 

[Mammaen til ...]

Jeg venter også andremann, og har i perioder gjort meg de samme tankene som hovedinnlegger.

 

Jeg vil si takk til mamma-mi for et kjempefint innlegg. Det er så flott å lese innlegg fra folk som gir grundige, gode svar og bryr seg. Det er slike innlegg som gjør at disse sidene er så bra å kunne gå inn på!

[beky]

Det er vanskelig å gi gode råd, for barn reagerer forskjellig og spebarn er forskjellige.

D er 23 mnd mlm våre. Jeg tenkte ofte i starten at jeg må g gi den største mest mulig oppmerksomhet fordi han er vant til å få det og ha sine rutiner, mens den minste blir jo født til å være minst...Men dårlig samvittighet for den ene eller den andre blir det jo litt av uansett før man kommer inn i rytmen og den første tiden er over. Nå husker ikke storebror tiden før lillesøster kom.. Det er dobbelt med jobb men også dobbelt med glede!

Den største utfordringen syns jeg har vært å være ute å leke eller gjøre ærend med begge når lillesøster har våknet og nekter å ligge i vogna, plutselig skulle ammes osv..alt må planlegges mer..Men nå er hun 8 mnd og da er alt mye enklere igjen og de har allerede stor glede av hverandre

[camilla^]

Mellom mine er det tor år, og det har gått over all forventning. Pratet masse om babyen i magen til mamma. Hun var med til lege og på ultralyd. Og babyen ble en naturlig del av livet vårt mens det lå i magen også. Det var jo veldig viktig å gi magen en nattakos, og den måtte jo også få en natta sang, mente hun.

 

Familien har vært fantastisk. De gikk ofte til henne før de gikk til babyen, slik at hun kom i første rekke. Det var hun som viste de babyen og slikt for første gang. Det var kjempe stas. Hun fikk også pakke da vi var på sykehuset. Det fikk hun av alle besteforeldre og tanter. Ikke noe stort, men det ble ikke gjort noe forskjell.

 

Hjemme så var vi så heldige at babyen sov mye de første ukene, men det ble endel amming før den kom inn i rytmen. Jeg satt ofte på fulget og ammet mens jeg lekte med hun største. Babyen lå ved siden av oss på teppe mens vi lekte. Leste bok mens vi ammet i sofaen osv. Slik at det ikke alltid ble slik at hun måtte vente på at babyen hadde spist.

 

Men noe av det største var at hun av og til fikk i oppgave å finne en leke, eller prate med babyen så den var litt rolig mens mamma måtte gjøre noen småting. Eller babyen måtte ligge og gråte litt vis meg og hun største gjorde noe spesielt. (om det bare var kjede/suttre gråting) slik at det ble litt av det samme som hun største måtte vente på babyen.)

 

Pappan har nok en stor rolle oppe i dette. I den første tiden er det som oftes mamma som er best for den lille, så da må pappan og den største gjøre noe sammen. Om de kan finne på noe de gjør, som er sånn pappa greie. Min datter og pappan dro på trening sammen. hun var i barneparkeringen og han trente. Det var stas. Hun gledet seg vilt de to dagene i uken de gjorde det.

 

Jenta mi synes det var gøy med babyen. Å dusje var veldig gøy. Selv om vi hadde liten dusj, fikk vi tre plass. Å kunne holde boksen med potetmel til stumpen og ta på, var supert. Babyen måtte alltid være med når hun tok kveldstellet, for hun skulle lære hvordan en pusset tenner osv. Veldig stas det med at hun måtte lære den lille.

 

Men det viktigste, hvertfall for oss var å ta tid til begge selv om en satt opptatt. At vi kunne gjøre flere ting på en gang. Lese bok og amme. Ikke ta det hver for seg.

[Newton & Prinsessen på erten]

Her blir det 2,5 år mellom.

 

Lillegutt er foreløpig veldig engasjert, jeg er 23 uker på vei og vi kan se utenpå magen at babyen sparker, og det er spennende.

 

Jeg har nå fått et sår i navelen, og her forleden brettet lillegutt opp genseren min for å se på magen.. Da han fikk se såret utbrøt han... "Ååå, der kommer babyen".

 

Holdt på å le meg ihjel.. Måtte forklare at babyen måtte bli litt større ennå.

 

Han har fått for seg at babyen kommer ut gjennom navelen.. Foreløpig syntes jeg det er greit at han tror det. Han er jo ganske liten fortsatt.

 

Hvordan det går etterpå er jeg mer spent på.

 

Vi lurer på om vi trenger lekegrind eller ikke da..

Kan jo hende lillegutt blir litt voldsom for babyen, men det vet vi jo ikke ennå.

[ann33]

Jeg har 22 mnd mellom mine. Hadde masse tanker i tiden før siste ble født; veldig bekymret for at jeg ikke skulle få tatt meg godt nok av jenta mi etter at babyen ble født, hvor skulle hun være mens jeg var på sykehuset osv. Følte nesten at babyen kom til å bli en inntrenger i vårt fellesskap. Jenta mi var en skikkelig mammadalt, og det gjorde det ekstra vanskelig å tenke på at jeg ikke kunne konsentrere meg helt om henne fremover.

Heldigvis har det gått mye bedre enn jeg fryktet. Svigermor var hjemme hos oss da lillebror ble født, og da vi kom hjem fra sykehuset prøvde vi å la pappa passe baby endel så jeg og jenta fikk vært sammen. Og jeg tok kveldsstellet og la henne som før. Hun gikk hos dagmamma om dagen, og det var sikkert fint for henne å ha det faste holdepunktet. Om ettermiddagen var jeg mye alene med de to, og da prøvde jeg å la henne hjelpe meg med lillebror (hente bleier og andre ting jeg trengte), samt at jeg lekte og pratet med henne selv om jeg bar på lillebror. Det gikk stort sett greit, men var ganske slitsomt de dagene lillebror hadde vondt i magen og skreik mye om ettermiddagen. Når lillebror sov fikk jenta masse oppmerksomhet. Og, utrolig nok, hun viste faktisk lite sjalusi - var ikke noe problem å amme selv om hun var der f.eks. Fordelen med at hun var såpass liten var nok at hun raskt glemte at hun hadde vært alene.

Et praktisk tips er tvillingvogn. Jeg har brukt den veldig mye, først med bag til lillebror og så satt begge etterhvert. Da er det lettere å komme rundt, og 2-åringen som jo egentlig er ganske liten kan få fortsette å være det en stund til.

Lykke til!