Får av og til litt panikk jeg... Flere?

[RompeRock]

Nå er vi snart ved målet, etter mange måneder hvor magen har vokst og vokst. Den lille der inne nærmer seg halvmeter'n, og veier allerede flere kilo...

 

Av og til kommer panikken snikende...: "Det er like rundt hjørnet. Kan skje når som helst nå..." og da får jeg av og til litt småpanikk. Eller vi kan også kalle det en slags skrekkblanda fryd. For jeg gleder meg jo også masse, til å se hvem som er der inne, føde min kjærestes barn, og bli kjent med den lille )

 

Men i går kveld tenkte jeg: "Nei, det må ikke skje i kveld. Passer litt dårlig i kveld..." Hehe )

 

Og det rare er at jeg er ikke spesielt redd for selve fødselen. Jeg gruer meg jo litt, men har samtidig tro på at kroppen min skal klare dette. Andre klarer det, hvorfor ikke jeg?

 

Men jeg tenker også på det faktum at vi faktisk setter et lite liv til verden. Et liv som endrer våre liv. Og som vi skal beskytte og verne, og som vi skal lære gode og sunne verdier.

 

Uhhh, da får jeg litt angst! Er vi klare for dette? BLIR man egentlig noensinne klar for dette?

 

Sorry et litt rotete innlegg; men dette er tanker som svirrer mye i hodet mitt for tida. Og mulig er jeg ikke alene om det...??

[2 boys & now pink]

Du er ikke alene.

 

Jeg er klar de fleste dagene, men så kommer der en og annen tanke inn i hodet mitt som gjør at jeg tenker på alt jeg ikke burde. Er ikke førstegangsfødende, men sitter med mye av de samme tankene jeg gjorde da.

 

 

[RompeRock]

Ja, det er nettopp det; de fleste dagene er jeg klar som et egg. Meeeen, så ombestemmer jeg meg: "Ikke klar allikevel. Vente litt!" ;o)

 

I forbindelse med selve fødselen, er det begynnelsen jeg gruer meg mest til; altså tida hjemme før vi drar på sykehuset. I og med at dette er første gang, vet jeg jo ingenting om hva jeg kan forvente: "Hvordan begynner det? Vil jeg merke det med en gang? Eller være usikker i starten? Hvor fort går det fra jeg merker noe til vi må kjøre?" osv...

 

Men det nærmer seg nå...;o))

[Strålende]

DER er jeg helt enig og... jeg kvir meg mer til tiden hjemme før en drar på fødestua.. NÅR vet en at en skal reise, når skal en liksom kontakte samboer som muligens er på jobb.. når når når *hjelp* og HVA skal man kjenne etter ? Jeg får litt angst ang akkurat dette innimellom, men roer meg litt ned med at det er enda ca 3 mndr igjen så....

[RompeRock]

Vi får satse på at kroppen vet litt instinktivt hva den skal gjøre; og at den gir oss signalene )

 

Men det er jo heller ikke rart at vi av og til kjenner en liten frykt, i og med at vi aldri har opplevd dette før. Dette vil være min største utfordring hittil i livet, og da er det vel ikke uvanlig at man er litt spent og nervøs ) Vi får backe hverandre opp. Og være åpne om frykten/angsten/panikken )

[Gjest]

er som å lese mine egne tanker dette her ja..

spesielt ang når ting skjer.. om kroppen skjønner hva som holder på å skje,og om den vil gi meg tydelig beskjed slik at jeg kan få tak i sambo,noe som i værste fall kan ta minst 20 timer å få hjem.. artig..

 

men det er nok helt normalt,er jo en utrolig stor omveltning i våre liv og få et lite barn ja..

 

gleder meg,men gruer meg på samme tid,rart det der.

 

det jeg nok er mest redd for er å føde alene tror jeg nok..

 

hmm..

 

får velge å tro at alt ordner seg for snille piker!!

[RompeRock]

Det gjør som regel det ))

 

Ikke artig at samboeren din kan være såpass langt borte da. Sikkert viktig at du kontakter ham med en gang du kjenner noe. Han er vel gira på å komme seg hjem i tide han også )

[Gjest]

hehe,ja,han hadde en lengere samtale med magen i dag tidlig før han reiste.

"huske hva pappa har sagt,ikke før pappa kommer hjem kan du ut,klore seg fast vet du lille jenta.." osv..

 

var så søt at jeg ble helt rørt der jeg lå å halvsov..