April: Her går jeg å tenker

[vb-76]

at jeg har mer enn nok med Didrik. Tror ikke jeg ville klart flere barn jeg nå, i tillegg til en krevende jobb..

Akkurat i dag er jeg hvertfall ikke den rette å spørre om flere barn.. Didrik vekte meg ca 4 og da fikk ikke jeg sove igjen. Så var jeg på jobb fra 7-16. Og nå er jeg et slakt på sofaen.

 

Og Didrik er en snill gutt, veldig lett å ha med å gjøre, men flere barn ...nope..

 

Også dukker endelig et innlegg fra Frida opp med den gledelige nyheten, fjerde mann på vei. Det står det respekt av må jeg si. Er ei anna på jobb også som skal ha fjerde manni mai. Hun er sprek og sprudlende som aldri før, så barn gjør en vel ung da.. men likevel..

 

Finnes det noen andre som tenker som meg her inne? Vet det er mange som går med babyplaner i tillegg til alle gravide, OG de som allerede har fått nr 2.... nei, jeg er kanskje alene.. hehe

[ApriIbaby]

Hei vb-76. Du er ikke alene. jeg trodde jeg var det. Har liksom lurt på hva som er galt med meg siden jeg ser på det som nesten uoverkommelig å ta hånd om to barn. Jeg tenker mye på en kollega som er ALENE med to barn, og jeg og gubben - som ved siste opptelling var to- knapt klarer å ta hånd om en....... Jeg tenker faktisk mye på hva som er så spesielt. Er han spes aktiv og vi spesielt late? Er vi for gamle til å ha små barn? Er han hyperaktiv? Flere av venninnene mine har barn med 1,5 til 2 års mellomrom. Ei av vennindene mine venter nr 2 i disse dager. Hun har og et aprilbarn 05 fra før. Jeg har panikk på hennes vegne......Jeg har alltid vært sikker på at jeg ville ha to...helt til nå......nå er jeg ikke så sikker lenger. Selvom jeg vil at Lille skal ha søsken, jeg vil ha baby igjen og jeg synes det er "passe" med to. Dessuten så forventer jo alle, meg selv inkludert, at det kommer en til. Sukk. Det gir selvsagt MASSE glede å være mamma, men det er også et slit..... Så, nei, vb -76 du er ikke alene om å synes at du har mer enn nok :-)

 

Klem fra

[Rasko]

Joda, dette høres kjent ut, selv om situasjonen vår er litt annerledes ettersom vi allerede har to barn. Vi har alltid ønsket oss tre barn, men når jeg ser hvor travelt det er med to, kan jeg ikke begripe hvordan vi skal greie tre. Samtidig er jeg redd for å angre når det er for sent, hvis vi ikke satser på en til. Ikke lett, dette.

 

[Monica *rosa og blå*]

Jeg krangler sånn med meg selv at jeg vet ikka hva det blir til...

 

Jeg har som sagt verdens snilleste jente, mann som hjelper til, familie som hjelper til, men jeg har nesten ikke energi til Natalie engang!

 

Så jeg tenker kanskje at det vil ble bedre med to? Da får de leke med hverandre og jeg får kanskje litt avkobling, og siden natalie ikke kommer til å få søskenbarn på laaang tid så vil hun bli alene i selskap... Og hvis vi får en til nå kommer det kanskje til å dempe sjalusien litt.... Og jeg ser ikke mørkt på svangerskap og fødsel...

 

Men kommer vi til å klare å ta være på disse to da? Gi de begge to nok oppmerksomhet? Hvis vi er sååå utslitt etter noen timer med natalie hvordan skal dette gå da? Så har jeg lyst å gifte meg uten amming og alt det der, vi skal gifte oss neste år etter planen... og det blir mest sannsynlig i utlandet så da blir det litt ekstra arbeid med spedbarn! I tillegg så er bedriften i en utviklingsfase der jeg har store muligheter for å få bedre arbeidsoppgaver (men det kan jo være en fordel med å bli ferdig med nr 2 nå, så jeg slipper å dette ut senere)... og jeg holder på med regnskapsskolen, og jeg er bare (snart) 22!! Så vi har jo mange år igjen, men likevel... jeg tenker på natalie sin del...

 

Nei jeg har ikke aning, jeg vet at jeg er heeelt sugd tom for energi og tålmodighet, og tror ikke det vil være rett av meg ovenfor natalie heller, for da vil jeg få mindre overskudd til henne også....

 

Det er fordeler og bakdeler med alt.. jeg er helt oppgitt for disse tankene tar opp meg hele dagene for tiden, har gjort det i flere måneder faktisk.... Og jeg deler tanken din om at jeg kanskje rett og slett er lat! hehe...

[solstjernen - seksbarns mor]

Eg har tenkt slikt oppover årene. Mellomste her er planlagt egentlig, men da eg ble gravid var gutten min 2år + 9mnd. Og har 3,5 år mellom dei to og siste også.

Eg hadde en periode da eg gikk gravid at eg tenkte mye på hva eg bar meg ut på. At det barnet eg allerede hadde var jo babyen min - eg hadde ikke tid til baby.

 

Men da me kom så langt at fødselen nærmet seg så gledet ungang seg nesten mer enn meg. Husker gutten min som sa til alle på lekeplassen at han skulle bli storebror. Og da eg kom hjem med jenta mi kom han inn med alle vennene sine, alle stod rundt henne og han sier stolt "Dette er søstera min, sant hu er skjønne. Hu skal hete Benedikte" Han passet på henne som en hauk. Var en kjempe flink storebror.

 

Det var også Benedikte da LillePia kom - trillet og hjalp med bading og fant bleier.

 

Ja egentlig så sier eg at eg hadde heller ikke vært klar for et barn til med 2års mellomrom. Har kost meg mye med hvert barn etter som dei har vore små - og angrer ikke på det.

 

Kos dere med dei barne dere har - lysten på flere kommer når den vil. Kanskje før en aner det.

[Monica *rosa og blå*]

Det var litt betryggende å lese... Tror natalie vil bli ei god storesøster... men tror kanskje det vil bli værre med sjalusi det eldre hun blir siden det ikke kommer til å komme så mange familiemedlemmer med det første og hun får all oppmerksomhet alene (og det er ikke lite kan man si.. hehe)