Faen i helvete... HYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYL

[Vibeke28(fått to jenter)]

Jeg skulle komme meg igjennom dette svangerskapet uten å bli deppa jeg! Ha.. I wish!!

 

De siste to ukene har jeg vært superdeprimert. Jeg som har holdt på det gode humøret hele veien...

 

Fikk det samme i forrige svangerskap. Det er ikke bare at jeg er lei meg og gråter. Jeg har mest lyst til å kaste alt i veggen og bare bli borte! Ikke borte slik at jeg skal ta livet av meg eller noe, ikke så ille enda. Men jeg vil vekk fra alt og alle.

 

Jeg har slitt med depresjoner tidligere, men trodde virkelig jeg var ferdig med det! Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre... Jeg har 5 uker igjen, og jeg kommer til å klikke innen det har gått 3 uker!!! Og det mener jeg seriøst, jeg kommer til å få sammenbrudd! Jeg takler ikke det her mer..

Jeg unner ikke faen selv det her.. jeg finner ikke glede i noe annet enn jenta mi som er 5 år. Uten henne vet jeg ikke hva jeg hadde gjort!

 

Nå kontaktet mannen min sykehuset i dag. For han kunne ikke se på det her meg. " Du forsvinner bare mer og mer bort fra meg Vibeke" sa han.. Og jeg vet at han har rett... Jeg er likegyldig til han selv om jeg har lyst til å hylgrine i armene hans. Men jeg klarer bare ikke! Noe inni meg sier bare stopp.. hadde jeg vært vanlig lei meg så hadde jeg visst at det her går snart over... Men jeg vet det ikke gjør det, det her er mer alvorlig!

 

Fikk snakket med lege. HA!! Det hjalp akkurat like mye som legen forrige svangerskap. INGEN hører på meg.. de driter i hvordan jeg har det. *Nei det er så lang ventetid på psykolog sånn at det ikke er noe vits* hva tror de jeg er lagd av? Ledninger og en jernklump?

Forrige gang var jeg deprimert i over et år etter fødsel! Og det var ingen lett kamp å komme igjennom.. Og det kunne sikkert vært unngått om jeg fikk noe hjelp.. Og denne gangen får jeg heller ikke hjelp..

 

Spurte til og med om jeg kunne bli satt igang litt før, om 3 uker eller noe.. for da er jeg 37 fullgåtte uker. Men nei da, forpult vanskelig skal alt være! Jeg blir satt igang når jeg er 40 fullgåtte uker, hva har de tenkt til, seigpine meg? Det høres sikkert ikke lenge ut.. men det er FOR lenge for meg.. jeg kommer til å klikke..!

 

Jeg sitter med hjerteklapp og er så stressa i hodet mitt at jeg kaldsvetter. Jeg orker ikke noe.

 

Hva skal jeg gjøre for å bli tatt på alvor, få et sammenbrudd?

 

Jeg kan ikke fatte at de lar meg gå sånn. Eier de ikke hjerte eller? Jeg skal tross alt være mamma for babyen når jeg har født også. Hvordan skal det gå når jeg er slik som jeg er?

 

Har mest lyst til å fike til både legen og jordmoren! Prøv å gå sånn selv, så skal dere se hvor kult det er! Der sitter de med "ansvaret" for min psyke, og hva gjør de? Ikke en jævla dritt... Håper de sover godt om natta... For det gjør ikke jeg!

 

Stakkars babyen min... Som får en slik mor..

 

[Vibeke28(fått to jenter)]

Nå syns jeg jo synd på meg selv.. huff!

 

Til dere som har lest.. Jeg har fått time hos legen min til mandag, så da får vi håpe han kan snakke litt med meg!

 

Men jeg er skuffa over sykehuset.. fy søren.. De kunne kanskje i det minste vært litt alrighte..

[Anonym bruker]

hei!

 

nå har jeg lest alle ordene dine...vet nesten ikke hva jeg skal si jeg :-(

 

hvordan har du det nå da???

 

jeg blir helt kvalm av tanken på de lange ventelistene på ALT i dette landet... det er ingenting som heter akutt virker det som...

 

kunne du foreksempel ha snakket med en psykiatrisk sykepleier i kommunen da? vet ikke hvordan ventelistene er der, men vet det skal være et team som skal stille opp i krisesituasjoner o l...

 

kunne du kanskje ha snakket med helsesøstra til jenta deres da??? så kanskje hun kunne ha pushet på lege/psykolog?

 

si i fra om hvordan det går da... ok?

 

bare få det ut, kan godt bombardere meg med ord altså, hehe! :-)

 

 

[Vibeke28(fått to jenter)]

Jeg har det bedre i dag. Jeg kontaktet et annet sykehus i går kveld også. Jeg ble desperat og tenkte at kanskje de kunne hjelpe meg. Men der ville ikke legen engang snakke med meg:-(

 

Så jeg prøvde min egen lege i dag, men han har ikke tid til meg før mandag.. Og hva skjer da? Egentlig ingenting...

 

Jeg snakket også med legevakt i går kveld, men hun ville bare måle blodtrykk og stappe i meg et par piller så jeg sovnet. Jeg er kanskje blitt deprimert, men jeg utsetter ikke babyen min for piller heller!

Det jeg trengte var noen proffe å snakke med. Kanskje snakket med en fødselslege igjen. Det ligger så utrolig mye mer til det her enn jeg forteller på bim..

 

Er glad jeg er ei tøff jente som takler mye. Nå får jeg "lønnen" for å ha gjennomgått en del. For det er i slike situasjoner man virkelig må ta seg selv i nakken og prøve å se fremover...

 

Tusen TUSEN takk for svar.. det hjelper faktisk å vite at et annet menneske "hører"... =)

 

 

 

[Anonym bruker]

hei igjen!

 

du har blitt behandlet for dette før eller? (husker ikke helt hva som stod i det første innlegget ditt akkurat nå jeg!!!)

 

er det ikke typisk, at det ikke er hjelp å få fra noen som helst? de som liksom skal stille opp av fagfolk de har ikke "tid"... man kan virkelig begynne å lure...

 

og hadde det ikke vært enda mer typisk, at om du hadde gått ut i media, å fortalt din fortvilende situasjon, så hadde det stått leger, psykologer og psykiatere i kø for å stille opp.

 

norge er neimen ikke et godt land å bli sykt i...

[Anonym bruker]

Hei, kjære deg. Bare et spørsmål: Har du følelsen av at depresjonen i hovedsak er hormonelt betinget (det er fullt mulig), eller trigges den også av ytre omstendigheter? Det ligger nemlig mye info på nettet (spes. engelske og amerikanske sider) om hormoner og depresjon i forb. med svangerskap og fødsel. (I USA har en egen klinikk som spesialiserer seg på dette. Husker ikke hva den heter, men hvis du googler på "hormones + mood", dukker den opp etterhvert). Enkelte leger behandler sv. dep med tilførsel av hormoner (altså etter fødsel). Under svangerskapet er det også mulig å få antidepressiva, noe som ikke skal være skadelig for barnet når du er kommer så langt som du er. Ikke gi deg hos legen, ta eventuelt kontakt med private klinikker.

Ønsker deg god bedring, dette går bra til slutt skal du se.

[Lykkelig! :)]

Hei!

 

Det er ikke godt å være i en slik "desperat" situasjon. Jeg har selv hatt en depresjon for noen år siden. (Ikke under graviditet).

Det er lite hjelp å få i det offentlige så jeg kontaktet psykolog i privat praksis. Fikk hjelp med en gang. Det koster selvfølgelig litt, men det var verd hver krone. Er ikke sikkert du trenger så mange timer for at det skal hjelpe litt...

Lykke til hvertfall!

[Gjest]

Hei Vibeke.

Skjønner litt mere nå som jeg leste innlegget ditt. Huff:o( Er ikke greit å være deprimert. Var en del deppa under mitt svangerskap også, ville ofte ta abort, ville drepe barnet osv. ... Vanntrivdes noe så vannvittig med utseende og kroppen. Og i tillegg ble jeg tvunget til å ta ks pga en feil med min blodåre oppi mitt hodet. Jeg skreik hele tiden da jeg fikk vite det.Hadde sagt til min sambo at ks var noe jeg IKKE ville da ville jeg heller dø!!!! Og nå sitter jeg hær med DET stygge arret og en kul som antagelivis aldri forsvinner heller. Og minnene dukker stadig opp når jeg ser ned på meg selv og titter på arret. Vonde minner, ingen gleder over fødselen bare gråt gråt og gråt. Har hatt 7 mnd med rent helvette etter at baby dukket opp. Men jeg tar i meg selv og kjemper med som dagene går. Går opp og ned hele tiden men griper fatt i meg selv og tenker at det kan ikke bli noe stort værre enn det er nå. Og jeg HÅPER at ting retter seg opp for deg snart. For jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Skriv til meg om du vil snakke, er ofte godt å snakke med noen som har vært gjennom det samme.

 

 

Gooood klem fra

[Anonym bruker]

Til Vibeke og siste innlegger her: Husk at det finnes behandling å få for dette! Så helsepersonell har det med å hjelpe dere! Finn ut så mye som mulig, og oppsøk privat behandling dersom ting går tregt. Det er mitt råd. Lykke til begge to.

Mange forskere mener at hormonene spiller en stoooor del av rollen.

[Anonym bruker]

Jeg har selv slitt med depresjoner og angst i veldig mange år. Har brukt antidepressiva i ca 10 år med veldig god effekt. Har i tillegg i perioder gått til psykolog. Da jeg ble gravid i høst sluttet jeg med medisinene og jeg ble kjempe dårlig. Fikk hjelp med en gang av både fastlege, psykiater og sykehuset. Gikk uten medisiner i ca 10 uker, gikk da til psykiater. Begynte på fontex, noe alle var enige i. Var da kommet så langt i savngerskapet at dette er trygt å bruke. Var et veldig vanskelig velg å ta, Var reddd det skulle være skadelig for fosteret. Fikk igjen et mye bedre liv med fontex, samt oppfølging av helsevesenet. Det som nå kan bli et problem er tiden etter fødsel, da jeg skal amme. Skal jo helst ikke bruke antidepressiva da heller. Legen min skal kontakte Gro Nylander på rikshospitalet. hun er "ammelege". Skal forhøre seg om det eventuelt er noen medisiner som kan brukes. Hvis det ikke er det så ønsker jeg selvsagt å være uten medisiner mens jeg ammer. Er redd jeg skal bli dårlig igjen. Det jeg vil frem til er at det er masse hjelp å få hvis man treffer på de rette. Jeg er kjempe fornøyd med helsevesenet i min situasjon. Men vet at det ofte er for dårlig. Håper du får hjelp et eller annet sted. Ikke bra å gå å ha det slik. Masse lykke til

=)

 

 

 

 

[hurraa]

Hei Vibeke hvordan går det med deg?

 

Jeg synes du er utrolig tøff som tørr å si ifra at du trenger hjelp, og er utrolig lei meg på helsepersonell sitt vegne at du ikke får hjelpen som du SKAL ha. Helt utrolig!

 

Det er viktig å få hjelp i svangerskap, for å motvirke/forminske fødselsdepresjon. Det er ikke profesjonelt gjort av de mot deg og barnet/barna.

 

Håper virkelig at legen har hørt på deg nå, og at du får hjelp!

 

Hvis ikke må du bare stå på (utrolig lett for meg å sitte å gi råd. Når en er langt nede, jo ikke akkurat energien for å slåss mot noe så stor)

 

Som en skriver ovenfor, så har kommunen psykiatriske sykepleiere, og de er veldig behjelpelige og flinke!

 

Håper det går bra med deg!

[Vibeke28(fått to jenter)]

Hei hei! Så skjønne dere er..... =)

 

Joda.. det går faktisk bedre. Mannen min tok litt fri, vi har fått snakket en del sammen pluss at vi tok oss en miniferie. Tørte ikke reise så langt siden jeg er ganske så gravid nå..

 

Merker at jeg fortsatt er litt nede.. men men.. Det går vel over håper jeg!

 

I tillegg er jeg blitt syk:-(

 

Fastlegen min ville proppe i meg tabletter og det nekter jeg! Selv om det kanskje hadde vært til det beste for meg så er det ikke det beste for babyen... Det er den aller siste utveien.. Det er 4 uker igjen, jeg må bare holde ut til da..

[Anonym bruker]

Jeg ser det er lenge siden tråden ble startet, men prøver meg likevel med et velmenende råd.

 

Har du snakket med jordmoren din om dette? Be henne eller fastlegen din om å få deg til en uforpliktende samtale innen psykriatrien der du bor. Når jeg slet (med sorg) ordnet jordmoren min med en samtale med en psykriatrisk sykepleier (som viste seg å være sosionom). Det gjorde utrolig godt! Det ble ikke sånn psykolog-preg på det. Hadde jeg vært i faresonen for depresjon, hadde hun tatt affære og fått meg videre i systemet.

 

Det gjorde utrolig godt å få ting litt på plass, og det beste av alt var at jeg kunne få så mange samtaler jeg ønsket - gratis!