Bare meg?

[Zaratustra]

Har fulgt med på disse sidene, mest skravle, siden det er der det er mest aktivitet...., siden jeg ble gravid i juli. I begynnelsen ble jeg deprimert av alle som var så lykkelige, men nå føler jeg meg mest rar. Jeg gleder meg nemlig ikke det aller minste, gjorde det ikke sist heller og syntes de tre første årene var et helvete/verdens beste prevensjon. Synes det er flaut å være gravid i min alder (blir 40 2 måneder etter fødsel) og derfor har jeg heller ikke orket å gå til lege/jordmor, har termin 19.3. JObber fullt og later som ingenting, de på jobben så det ikke før rundt uke 29, gjemmer meg stort sett på kontoret, men nå begynner det å bli vanskelig å overse det lenger, må jo begynne med alt papirarbeidet i forhold til svangerskapspenger o.l. Men vi snakker nesten ikke om det hjemme, gubben gleder seg da, selv om vi etter min mening SLITER med å oppdra den vi allerede har. Har f.eks enda ikke begynt å diskutere navn. Ingen vet hvordan jeg har det, bare skammer meg. Er jeg den eneste?

[Anonym bruker]

uff så fælt å føle det slik!

Vil bare gi deg en klem og si at du ikke trenger å gjemme deg, det er jo mange av oss:-)

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale at du oppsøker profesjonell hjelp. Det er ikke meningen at du skal gå rundt å ha det slik.

[Gjest]

Det høres ikke ut som at du har det noe godt nei!

Er enig med de over her.

Det høres ut som du har en svangerskapsdepresjon, noe du burde søke hjelp for. Du har en tung tid nå, men den vil også bli veldig tung etter att barnet er født om du fortsetter sånn. Derfor bør du også av hensyn til barnet søke hjelp.

Kanskje en jordmor kan hjelpe deg på veien...?

Uansett, lykke til. Håper dette løser seg!

 

 

[Mamman til M&E]

Var svangerskapet planlagt?

Mener du må søke profesjonell hjelp for dette er hverken bra for deg, barnet i magen, barnet du allerede har eller din mann. Huff så trist. Mener du at du helst ikke vil ha et barn til?

[Anita65]

Syns det er trist at du har det slik. Dette skulle jo vært en lykkelig tid. Hadde jeg vært deg, hadde jeg snakka med en lege, og tatt det derifra. For du trenger noen å snakke med ! Det kan minne om en depresjon. Husk at alt er løsbart. Du kan klare å komme ut av denne situasjonen, men da må du ta tak i problemet. Og det haster å gjøre det før føselen, ellers kan det bli verre da.

 

For din egen skyld og barnet må du gjøre noe med dette. Time til legen først..

 

Lykke til !

[Zaratustra]

TAkk for svar og støtte. JEg har ikke så mye tro på helsevesnet (egentlig skulle jeg jo være "profesjonell selv" og det er ikke så fristende å snakke med kollegaer om dette) og nå har jeg brukt 71/2 mnd på å manne meg opp til å skrive det her... Det er ikke så lett, men takk skal dere ha.

[Lilleprins og mamma]

Jeg ville bare skrive noen ord til deg når jeg leste disse innleggene. Må være helt forferdelig å ha det slik som du har det nå. Hvis du ikke kan og vil snakke med kollegaene dine om det så snakk med andre i familien eller noen andre som kan hjelpe deg gjennom det. Dette skal jo helt klart være en veldig spesiell og lykkelig tid for deg. Synes du er tøff som har skrevet dette innlegget. Krever helt klart mot og du har nå tatt det første steget når du har skrevet ned følelsene dine.

 

Vil ønske deg lykke til og gi deg en liten klem :-)