Jeg er så trist.

[Anonym bruker]

Jeg er så trist fordi jeg har så kort lunte, jeg blir så fort sint på barnet mitt på 1 år og 7 mnd. Jeg hver stemmen, og kan virkelig sette h*n på plass fordi h*n ikke hører etter. Jeg bruker ikke fysisk makt, men psykisk makt på en måte. Jeg har ikke tålmodighet til å bruke fin-stemmen hele tiden, og forklare hvorfor ting er nei osv. Jeg gjør det også, men over en hel dag er det vanskelig å være pedagogisk til enhver tid. Da mener jeg på dager der det er mye ugang og mas. Jeg vet at det å heve stemmen og bli sint er en uting til små barn, jeg vet det, men klarer likevel ikke å holde opp. Det gjør meg så trist, at jeg gråter av meg selv innimellom. Syns det er svært vanskelig å være så kortluntete!! Er det flere som har det slik?

Jeg vet at jeg kan kontakte helsestasjon osv, det er ikke det. Jeg føler bare at dette er et tabubelagt emne, som snille piker ikke skal fortelle om...

[Anonym bruker]

ikke vær trist! Jeg har skreket i sinne til jenta mi på 16 måneder noen ganger... det er dritvondt etterpå!! Men jeg blir så provosert noenganger. det har ikke hendt ofte heldigvis og prøver så godt jeg kan å telle til 10... tror ikke de tar skade av at mamma blir litt sint noen få ganger... vi er bare mennesker vi også! jeg blir fort hissig, sånn var min mor og sånn er dattra mi også=) temperament alle sammen men så er vi også flinke til å vise at vi er glade i hverandre=)

[Anonym bruker]

Forstår godt hvordan du har det. Og jeg tror, med hånden på hjertet at det ikke er noen mammaer som ikke føler det slik i blant.

Men vær glad for et par ting. Du er klar over det. (Dette skal jeg jobbe med!) Og du får dårlig samvittighet. (Du vet det ikke er riktigt.)

Og tenk over disse tingene..

Barn gjør sjelden ugang for å være slem. Barn har ikke erfaring og tilstrekkelig språk, så de spør i handling, ikke i ord.

De er ikke født med kunnskapen om hva som er lov og ikke lov. Det er vår oppgave som foreldre å vise og lære de.

Husk du har et lite barns barndom i dine hender. Prøv å ikke la det være en dørmatte for ditt dårlige humør.

Tenk over hvor utrolig hjelpeløst egentlig et lite barn er. Det er 100% avhengig av din ledelse og beskyttelse. Nettopp derfor bør vi være den voksne personen vi ønsker å være og det er nettopp derfor det er så rørendes å være en mor.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Nettopp det du over meg her skriver, er jo grunnen til min dårlige samvittighet! Fysj, jeg er så sinna på meg selv for min dårlige oppførsel til tider!

HI

[nenja]

Spør du meg høres du helt normal ut! Det er ikke mange som ikke lar seg irritere av småtoll som trasser. Har selv en gutt på 18 mnd som jeg elsker, men til tider virkelig blir irritert på. Da blir stemmen litt høyere og jeg lar han ligge på gulvet og grine fra seg. En del av barneoppdragelsen spør du meg. De færreste jeg vet om klarer å være like rolige og pedagogiske hele tiden.

 

[Anonym bruker]

uff, jeg og har kort lunte...særlig når jeg har mye som surrer og plager meg..men det er jo ikke datteren min sin skyld stakkar...men...det kan virkelig være en prøvelse å ha en liten trasser hjemme til tider...og av og til så sier det stopp...dessverre...men hun blir så lei seg når jeg blir sint...og jeg får og så dårlig samvittighet jeg og...og tenker...at jeg kan gjøre hun utrygg og ødelegge selvtillitten hennes...selv om ikke skader hun fysisk så er det ikke bra for hun at jeg blir så sint av og til...heldigvis ikke så ofte...men...uff...nei...har tenkt på å snakke med helsesøster om det...men hun har det så travelt...så ikke fått meg til å gjøre det...snakket mye med min samboer om det...og han sier at det nok er mange mødre som blir sinna pga ofte oss barna trasser mye mot etc..

 

Trening tror jeg er lurt for å mestre sinne og frustrasjon så det er vel mitt beste tips...og tenk på kostholdet...

 

 

[Anonym bruker]

Hva mener du med kosthold?

Har en mann som sliter. Og han har kostholdet til en seksåring hehe.. Kan det være det?

[Anonym bruker]

Vel, lettere å ha kort lunte om du spiser feil eller for lang tid mellom måltidene...merker iallefall det på meg selv...mange av de gangene jeg har blitt sint på sambo eller datter så har jeg tenkt over etterpå at det er veldig lenge siden jeg har spist...eller at jeg har pøst på med kaffi og sjokolade og annet usunt ....om du skjønner...

[Anonym bruker]

Les bøker om barneoppdragelse og barnets utvikling, innsikt gjør situasjoner lettere å takle. Skaff avlastning. Gjør ting for deg selv som du liker. Les om hvordan håndtere sinne. Gå til psykolog. Mange ting å gjøre og det trenger ikke fortsette å være slik alltid.

[lillegy]

å hjelpe meg, for noen trøstens råd? Så litt mer dårlig samvittighet, det hjelper nok!!! Håper du er så fantastisk mor som det du her beskriver selv? Litt å leve opp til, eller? MAN ER DA BARE MENNESKE! NEI,

BARN ER IKKE DØRMATTER, men de tåler å se en litt frustrert mor! hvordan skal de ellers kunne møte verden? Man må da få se at mennsker har reaksjoner som ikke bare er avbalanserte?

[lillegy]

Kjære deg!

Du er HELT NORMAL! Mer normal en det du tror! Jeg er sikker på at du gjør mye annet bra for barnet ditt! Og han har en mor med følelser, vær stolt av det!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Personlig synes jeg man må gjøre det man kan for å beherske seg så man ikke begynner å rope og skrike til barnet sitt. Jeg har eksplodert noen ganger jeg også, og ser hvor redd datteren min blir når det skjer. Jeg hadde en far som også var eksplosiv, og husker at jeg var livredd når jeg merket at han ble sint. Jeg ønsker ikke at datteren min skal bli livredd selv om mammaen hennes blir sint, men samtidig må jeg jo kunne bli sint i blant..., sint "med måte."

 

Jeg synes dette er vanskelig, men det handler nok mye om å være sliten/ikke ha overskudd. Etter at jeg begynte å jobbe og hun fikk b.hageplass, har det gått mye greiere. Jobben er rene ferien sammenlignet med husmorstilværelsen!

[hios]

Bruker du hormonpreparater, altså minipiller eller hormonspiral? Det kan være årsak til kort lunte, nedstemthet m.m.... Jeg fikk et nytt liv etter at jeg fjerna h.spiralen ble så mild og god igjen så... (-:

[Ranveig R]

Eg hadde det og sånn ein periode då småen var rundt året. Eg orka ingen ting, og det endte med at mannen min måtte vere heime frå jobb ei veke for eg ikkje klarte å ta meg av lillegut. Eg var konstant sliten, klarte ikkje å vere roleg og avblansert i forhold til det lille trollet.

 

Eg tok det opp med legen min som nevnte forsinka fødselsdepresjon, men han ville og ta ein del blodprøver.

 

Etter nokre dagar fekk eg beskjed om at eg hadde ikkje-eksisterande jernlagre, og at eg måtte hive innpå "heavy duty" jerntablettar i 6 veker. Etter dei seks vekene var eg langt bedre, og tar no berre jern rett før og under mensen etter beskjed frå lege. Humøret er blitt veldig mykje meir stabilt, og sjølv om eg blir sliten av og til så er det veldig langt unna slik det var før.

 

Vitamin- og mineralmangel kan gje symptomer på depresjon, så sjekk ut om det er noko du manglar.

 

God bedring.