veldig bekymret for en venninne...

[Anonym bruker]

hvordan kan man se en depresjon???

 

venninnen min har et barn på 1 1/2 år. helt siden hun ble født, har hun snakket på at "hun er så håpløs som ikke vil sove, hun er så slitsom, hun ler når jeg begynner å gråte fordi jeg er så fortvila..." osv osv osv i samme "kategori"...

 

jeg og de andre venninnene var veldig bekymret, for hun sa veldig mye som vi nesten ble redde av... sånn som å si: "jeg skjønner at folk mishandler barna sine..." - hvordan kan man si det??? vi ble helt stumme...

 

etter dette tok jeg det opp med min helsesøster, uten å fortelle navn o l, og hun sa vi skulle være opmerksomme på det.

 

en periode nå i det senere har det virket mye lettere for henne, og førstes da sa hun at hun koste seg med veslejenta. det gikk langt over 1 år før hun greide å si det...

 

nå har hun falt tilbake ser det ut til, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre... får tekstmeldinger hele tiden, hun føler seg som er forferdelig mor osv osv... jeg oppmunterer på beste måte (jeg gjør mitt beste med andre ord), men jeg vet ikke om det når frem...

 

hva i alle dager kan jeg gjøre???

[mewi]

hei!

Jeg vil først si , at du har all grunn til å bekymre deg for venninna di, og ikke minst barnet!

Det er viktig , at du følger med henne svært godt. Kanskje du kunne tilbudt deg å hjelpe litt med barnevakt, eller at du sover over og er med å hjelper til med barnet?.. da har du jo også god mulighet til å følge med på hvordan det foregår i hjemmet!

Hvis det er så gale at du, og dine venninner er redde for barnet, syns jeg dere skal kontakte foleldrene hennes eller barnevernet, det er trosalt et lite hjelpesløst barn det er snakk om!!

vær så snill og gjør noe med det!!

 

[mewi]

Forresten ang,. spm om depresjon; Det er mange måter å ha det på , men det som kanskje er mest vanlig er :

vedvarende tristhet og håpløshet,

angst, tomhet eller irritasjon,

noen gråter mye, andre virker tilstivnet

nedsatt energi og økt trøtthet,

mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på, tidlig oppvåkning og ofte også vansker med å sovne om kvelden, dårlig appetitt og vekttap, følelse av pessimisme, skyld og hjelpeløshet, tanker på død eller selvmord, vansker med konsentrasjon, hukommelse og beslutninger, stadig kroppslige symptomer som ikke skyldes fysisk sykdom.

 

 

 

[Anonym bruker]

hei, og tusen takk for svart...

 

nesten alle symptomene du skrev stemmer... hun er trist, føler seg tom, syk, trøtt, eier ikke overskudd, vært masse hos legen for å ta forskjellige blodprøver ettersom hun føler seg slapp og sliten - resultatet viser at hun er frisk som en fisk.

 

jeg har snakket en del med to andre venninner i kveld da, om dette, og vi er egentlig ikke så bekymra for veslejenta. hun prøver å gjøre alt det beste for henne, hun ligger aldri å skriker, får masse mat - altså mellom måltidene, ettersom hun aldri vil ha vanlig mat. dette tror vi kan være fordi mora prøver å gi mat HELE TIDEN, noe som kommer av bekymring ikkesant... hun vil bare den lille sitt beste...

 

det vi bekymrer oss for, er rett og slett hva hun kan gjøre med seg selv... at det bare kan bli for mange negative tanker om at hun ikke strekker til...

 

vi har tidligere tilbudt oss å passe på frøkna, sitte der en kveld så hun får slappet av, funnet på noe hun har lyst til! har aldri fått "ja" på det, det virker nesten som om hun ikke har tatt det til seg, at hun rett og slett ikke vil ta det til seg... for da tenker hun at hun ikke strekker til som mor.

 

kan alt dette komme av at hun gledet seg helt enormt til å bli mor? at hun så så frem til å bli en liten idyllisk familie? du skjønner, her har vi en sønn på snart 2, altså ca 1/2 år eldre enn vesla hennes. gutten vår har vært en engel siden han ble født, sovet masse, vært blid og fornøyd, amming gikk flott, aldri vist tegn til å være misfornøyd! sånn har ikke hennes bebi vært, og det er nesten så man kan ane "misunnelse" når vi snakker på det. at hun ikke setter pris på at jenta er frisk heller, bare tenker på at hun aldri vil sove på dagen osv osv...

 

utrolig vanskelig dette...

 

hun har sagt masse om veslejenta, og det høres bare så skremmende ut... "sendt fra djevelen", "ond" ja veldig mye i den duren...

 

den lille frøkna er så blid og god, utrolig pen og søt, og veldig morsom! vi har vært en del med de, og barna våre har det morsomt sammen, sloss litt om hvem som skal ha "den leka" osv! gøy! skjønner liksom ikke helt at hun da kan forandre seg så veldig...

 

nei, ikke vet jeg, og tør nesten ikke si noe til henne heller, veldig redd for å trå feil... men, må bare prøv på et eller annet vis... får ta tak i det i morgen...