blir gaaaaal!!

[Anonym bruker]

jeg går til stadighet rundt og teker på den lille (ikke på en negativ måte), men jeg klarer liksom ikke og tørre og glede meg før jeg VET at det er liv der inne.

Jeg har bokstavelig talt ingen symptomer, er i uke 6 nå, og det eneste sikre tegnet er ørten positive tester, og strekking i magen. Jeg er så redd for og miste min lille at det skygger over for gleden. noen som har det på samme måte?

Hver gang jeg tror jeg blør (den mensen følelsen" stormer jeg til toalettet. i det siste har jeg hatt litt brun utflod/slim.

Trenger råd!!!! vil så gjerne glede meg 100%

[Anonym bruker]

dytter...

[Proline]

Jeg har det også sånn. Klarer ikke slippe gleden helt løs før jeg har kommet gjennom de første risikofylte uker. Kjenner meg i og for seg gravid, med ømme pupper, mensmurringer og trøtthet, men er liksom altfor bevisst på at ting kan gå galt nå i starten så jeg reseverer meg litt. Jeg er også i 6. uke nå. Egentlig vil jeg bare hoppe og sprette og være glad og fortelle hele verden....skulle ønske jeg kunne skru tiden frem noen uker....

[Gleder ossFØDEKLAR]

HMMM! Ikke helt lett dette. Det du kan prøve å gjøre er å ha en naturvitenskapelig tilnærming til utfordringen. Tenk "hva er sannsynligheten for at jeg om 9 mnd sitter med et barn i armene"? Jeg husker ikke prosenten, men det er vel rundt 90 prosent. Og det kaller jeg nokså gode odds. Jeg tror at det du opplever er nokså vanlig, men ikke desto mindre trist. Fordi det er naturens mest fantastiske mirakel du er i ferd med å oppleve. Stol på naturen! Når den klarer å lage barn, så har den tatt over styringen nå. Med det resultatet av vi mister kontrollen. Det kan selvsagt oppleves som skremmende. Men du vil nok se at etterhvert som graviditeten sakte med sikkert skrider fremover (noe den høyst sannsynlig gjør), så erstattes de bekymringene du har nå med nye. Og hva er nå vitsen med det? Absolutt ingen!

 

Har jeg så løsningen for deg? Muligens ikke. Men jeg kan fortelle hva som funket for meg. Under 1. graviditet var jeg redd for alt. Absolutt alt! Denne gangen har jeg bare sagt til meg selv: "ikke faen om jeg orker å bekymre meg 9 mnd". Ikke pokker! Jeg har nemlig sett at det ikke var noen vits. Alle de tingene jeg bekymret meg for skjedde ikke. Derimot møter man selvsagt andre utfordringer på veien. Og de må man bare møte en etter en. Nå, under resten av svangerskapet og når barnet møter verden.

 

Lykke til! Dette klarer du fint, tror jeg.

 

[Anonym bruker]

jeg leste på ammatåka.no at de 2-3 første ukene etter unnfangelsen så kvitter kroppen seg med ikkelevedyktige individer. dette KAN seff skje senere også, men etter de 2-3 første ukene er sjansen GOOOOD