Ett halvt år siden fødsel - hvilke tanker har dere?

[Gjest]

Lå å tenkte på dette i natt, og så så jeg et innlegg her inne om hvor mange barn vi vil ha, så da må jeg nesten bare spørre :-)

 

For min del så endte en lang fødsel med keisersnitt. Jeg ble lettet når de endelig bestemte seg for at det ble keisersnitt, men samtidig så må jeg innrømme at jeg ble også veldig skuffet over å ikke få føde på vanlig måte.

 

Selve keisersnittet var igrunn en blandet opplevelse. Legen snittet meg i urinblæren, så jeg måtte ligge i 3 timer å sy, på epiduralbedøvelse (våken, fikk med meg alt de sa...) Men samtidig en fantastisk følelse når de sa at vi hadde fått ei jente (visste ikke kjønnet).

 

Fikk kun sett Maja i et lite minutt før pappaen og jm/bp tok henne med seg. Lå deretter på overvåkningen. Det tok 12 timer fra jeg fødte til jeg fikk ha henne i armene mine. Foruten 10 minutter med engang jeg kom på overvåkningen, men da var jeg full i ledninger og rimelig sløv. Synes dette var vondt i begynnelsen, men nå tenker jeg ikke så mye på det.

 

Når jeg tenker tilbake på riene, så synes jeg de var utrolig vonde mens de stod på, fordi de var så intense... nesten ingen pauser mellom riene de siste 4 timene og jeg hadde heller ikke sovet på 3 døgn pga rier. Men når jeg tenker tilbake på de, så kan jeg ikke huske de som vonde, bare at det var slitsomt.

 

Jeg har fått god oppfølging av sykehuset i etterkant, jeg har bl.a tatt røntgen og jeg har trangt bekken. Jeg er litt usikker på neste fødsel, selv om jeg ønsker meg mange barn. På en måte håper jeg at jeg kan få keisersnitt, for jeg vil ikke gjennom det samme en gang til - med rier som ikke fører til noe annet enn jeg ble utslitt... (etter 50 timer stoppet de på 7 cm). Men på en annen måte så kunne jo keisersnittet ha gått gale, siden legen ikke oppdaget med engang at han hadde skjært hull på urinblæra. Det var forresten overlegen som kom innom å oppdaget det og tok over.

 

Jeg høres kanskje litt negativ ut nå, men det er ikke ment slik :-) Men det er god 'terapi' å få skrive om det.

 

Puh! Litt langt dette, men vil gjerne høre om deres tanker!

[Sanna&Simen]

hm... Når jeg tenker på fødselen er det som regel det øyeblikket jeg ser Simen for første gang, og når jeg ringer mamma som dukker opp først.

Jeg hadde innstilt meg på en kortere fødsel jeg for alle sa at nr. 2 går såååå fort... Ja særlig:) Det startet medden berømte slimproppen tre dager før. Og sy fikk jeg regelmessige (!) maserier. Rimelig sterke hvert 10 minutt fra fredag kveld.... Klokka 2 på fredagsnatta ringte jeg sykehuset. Forklarte hvordan jeg hadde det, at smertene var overkommelige, men siden det var nr. 2 tenkte jeg at jeg ikke tar noen sjanser. Det tar dessuten 1 time å kjøre til sykehuset. Så da var det bare å ringe til en nabo som skulle passe Sanna og dra den kronglete veien nedover. Vel fremme til en kaotisk fødeavdeling ble det konstantert 0, null, åpning! Ja så da måtte vi kjøre hjem igjen da(

Maseriene fortsatte hvert tiende minutt de, nesten ingen søvn den natta og på ettermiddagen på lørdag dro vi nedover igjen... Samme beskjed, men vi fikk være der pga lang reisevei. Ble sjekket med jevne mellomrom og klokka 4 hadde det begynt å åpne seg! Endelig! Fikk etterhvert komme inn på en fødestue hvor jeg skulle få lystgass. Supte i gassmaska som bare juling, men syns ikke jeg fikk noen effekt... Klokka 2300 var det vaktskifte og jeg fikk tilbud om akupunktur for at åpningen skulle gå raskere. Hadde da ca 6 cm. Det var skikkelig effektivt. Den "nye" jormora sa jegmåtte ta lystgassen men jeg fortalte at den ikke virket på meg denne gangen. Tull sa hun og skrudde på! Og det hadde ikke den første jordmora gjort. Så da hadde jeg gått nesten hele fødselen uten noen som helst form for smertestillende.... Riene som hele tiden var uregelmessige. fra 30 sek -6 min hele tiden begynte å tappe meg for krefter... Men klokka 23 spurte jordmora om jeg ville ha barn den 22. eller den 23. hehe. Og 2350 var Simen ute:)

 

Ingen rifter så slapp sying. Var på sykehuset i 36 timer før vi reiste hjem:)

[Sanna&Simen]

klokka 2340 spurte jormora om ønsket dato. så pressriene varte i ca 10 min:)

[Sanna&Simen]

Ble kanskje mer som en føselshistorie det der da men...

Jeg ble iallefall ikke skremt av det, men det hangi lenge at det tok så lang tid. Husker også at det var mer slitsomt enn vondt. Men det er vel sånn man er laget, for vondt er det jo:)

 

Like greit å ikke minnes smertene kanskje:)

[18.juli/29juli]

Når man tenker tilbake så ..tenker jeg når madelen kom på magen:) for en fantastisk følelse:)

 

Men om man tenker på hele fødselen... så gjorde det jo j..ondt. Men ikke så ondt som jeg hadde forestilt meg. Jeg ble lagt inn mandag pga.svangerskapsforgifting. Merka at jeg hadde ondt oppe i magen! og var sliten! ble satt i gang tirsdag kl.1,men riene kom ikke før 5. Så da va det nesten,fra rie til rie. 21.15-4cm og 21.50-full åpning. så rakk ingen epidural!

22.33 kom Madelen til verden:) så gikk veldig fort!

 

Jeg var også litt deppa 1-2 mnd,men det gikk over:) gråt for alt mulig!

Synes de første 2 og halv mnd va tung... ho sleit sånn med magen. Og sov lite på natta. Men rart kor fort en glemmer???

 

Så kan godt få meg 1-2 til:) men ikke enda. Nå har man jo litt erfaring til evt. neste gang:)

 

 

[-carina-]

Jeg tror nok jeg hadde en veldig enkel fødsel...

 

Klokka 1500 gikk vannet. Da pratet jeg med søsteren min i telefonen. Ville ikke si noe til henne, så vi snakket i 40 minutter uten at jeg sa noe. Satt på do og lurte på om jeg hadde tisset på meg eller om det var vannet som hadde gått... Siste søsteren min sa til meg var at jeg måtte føde før 7 august (termin 31 juli), for hun bor nordpå, men skulle på ferie og kom til å komme innom Oslo på vei nordover. Ja, jeg skulle nå prøve på det, sa jeg... :oD Når søsteren endelig la på (hun syntes kanskje jeg var litt distre i telefonen, men hun forstod nå etterpå hvorfor da!) fikk jeg ringt mannen min og sagt hvordan det var. Sa det neppe hastet, så han kunne godt dra innom butikken som avtalt før han kom hjem.

Klokka 1700 begynte riene

Klokka 1720 kom mannen min hjem... (Ja, han ble litt overrasket når jeg sa at riene hadde begynt)

Klokka 1845 hadde jeg fem minutter mellom riene, regelmessig

Klokka 1915 hadde jeg to minutter mellom riene

Klokka 1945 var vi på Ullevål, tok litt tid å komme seg inn på en ventestue. Men når de fikk sjekket så var det 10 cm åpning

Klokka 0030 kom Karsten etter 1 time og 20 minutter med pressrier.

 

Fikk litt lystgass under pressriene. Ellers syntes jeg ikke det var så smertefullt. Hadde en rie i bilen som var litt vond, men det verste var egentlig å sitte fastspent i bilen slik at jeg ikke fikk snudd og vridd på meg.

 

Det verste med min fødsel var at jeg visste jo at det å føde skulle være så vondt. Og siden det jo gjorde litt vondt med disse riene, så lurte jeg på hvor vondt det kom til å gjøre når det satte igang ordentlig... Men så var jeg jo ferdig før det begynte å gjøre vondt!

 

Så jepp, jeg kan godt føde igjen! Det sa jeg allerede med en gang fødselen var unnagjort... Men jeg har en venninne som er jordmor, hun har jo fått min fødselshistorie. Hun sier at enkelte har det som meg, men at jeg nok er litt over gjennomsnittet heldig når det gjelder å ha en enkel fødsel... )

[Hoppetussa]

Jeg tenker ofte tilbake på fødselen, og det er utelukkende som noe positivt. Nå er dette mitt første barn, og jeg har ikke noe å sammenlikne med, men hadde sterke rier i halvannet døgn, så da jeg kom på sykehuset ble jeg dopa ned for å få meg litt søvn - hadde jo ikke fått sovet to netter. Mat klarte jeg heller ikke beholde, verken fast eller flytende, så jeg fikk til slutt næring intravenøst. Pressriene kjente jeg egentlig ikke(fikk lystgass den siste tida, ikke annen smertestillende), og jeg husker egentlig ikke disse som vonde i det hele tatt. Husker at i de minuttene etter at hun hadde kommet ut og ligget på magen min spør jeg plutselig: Det ble vel ei jente?? Det hadde jeg liksom ikke brydd meg med å spørre om(på ul sa de ei jente)

 

I etterkant synes jeg at vi har hatt med ei veldig enkel jente å gjøre. Hun sover lite, og er som jeg har nevnt i tusen innlegg før, et mareritt å få til å sovne på dagtid. Men ellers er hun blid som ei sol! Alle som ser henne, og hører latteren hennes spør: Er hun sånn hele tida? Og da sier jeg stolt, uten å lyve, Ja, det er hun!

 

Hun våknet 4.15 i natt og trodde at det var morgen allerede, prata og var lys våken. Forklarte henne at det fortsatt var natt, stappa smokken i munnen hennes, og der lå hun, småprata litt men ble etterhvert stille. Flinke jenta mi det! :-)

[tre små:-)]

Jeg synes at det virker veldig lenge siden fødselen. Varmt var det også! Jeg hadde "bestilt" en fødsel der vannet skulle gå hjemme etter frokost, så skulle vi inn på sykehuset, og ungen skulle ploppe ut, og vi skulle være ferdige til lunsj;-)¨

Vi spiste en sen frokost - så da jeg reiste meg opp for å ta av bordet etter frokosten, klokka 11.45 - ja, da gikk vannet! Misfarget var det også, så jeg fikk noen kjappe tanker. Tror aldri jeg har ventet på moren min mer enn da, for hun skulle passe de to eldste, og brukte iallefall et kvarter på å komme seg hit! På vei til sykehuset klarte vi å treffe en måke med bilen - og jeg tenkte "noen kommer og noen går" - mannen min turte ikke svinge eller bremse for å unngå den, nei!

Vel inne på sykehuset hadde jeg det relativt travelt med å komme meg opp på fødeavdelingen, hadde ganskje kraftige rier, men absolutt overkommelige. På Føden kommer en bp og spør meg "hva er det du skal her idag, da?" Hun mente sikkert å være morsom, men akkurat da hadde jeg mest lyst til å lappe til henne, og få henne til å hente noen som kunne undersøke hvor stor åpningen var, og finne fosterlyden!

Vi kom oss til et mottaksrom, og mannen min fikk ikke lov til å gå ut for å hente bagen før jeg var vel plassert i sengen - 7 cm åpning og fin fosterlyd. Da jordmor trodde hun hadde kontroll, sendte hun mannen min ut for å parkere bilen lovlig. Ikke mer enn 5 minutter etter at han hadde gått kom første pressri!! Han rakk akkurat de to siste pressriene, så var frøkenen der! 40 minutter etter ankomst sykehuset. Og 1 1/2 time etter første ri. Litt stresset var hun, presset litt på pusten, så det var godt hun kom når hun kom! At hun ble innlagt nyfødt intensiv for sepsisbehandling gjorde også barseltiden noe mer vanskelig.

Da skal jeg si at de to timene som skulle gå før vi flyttet over til barsel gikk tregt! Og mannen min tenkte en kort periode på å spøke om han kunne reise hjem til lunsj!!

 

Derfor vil ikke jeg ha flere barn - jeg vil ikke føde i bilen!

 

Men det beste er å se tilbake på tiden som er gått, og beundre den lille personligheten som er i ferd med formes. Alt det nye de lærer, så stor glede de viser over å se kjente og kjære! Så stor utforskertrang og nysgjerrighet! Så gode og varme, og deilige å kose og prate med! Jeg synes jeg er verdens heldigste!

[Loppelill]

Ja tiden går fort. Jeg for min del (og jordmor) er fryktelig glad for at Lillehammer praktiserer bare en uke overtid. 6 dager over termin spurte jeg veldig pent om jeg fikk komme inn på føden. Skulle egentlig vært der dagen etter. Men siden forrige fødsel ble satt i gang 7 dager over temin pga lite fostervann, så syns jeg det var beroligende å få en sjekk.

 

På sykehuset fant de ingen åpning men lite forstervann. Der er vanlig at det minker på slutten av svangerskapet, men når legene i tillegg sier lite fostervann..

 

Fikk en stikkpille i 11 tiden, men riene som kom tok ikke ordentlig tak. Så kl 18 tok de det vannet som var igjen. Da var det nok åpning til å gjøre det. Kl 20 var han født.

 

Han fikk kul på hodet og brakk kravebeinet, og armen hang litt etterpå. så vi ble en dag ekstra på barsel.

 

Etter å ha vært hjemme i 24 timer bar det på sykehuset igjen med urinveisinfeksjon. så da ble det en uke ekstra. Nå er han i fin form og får antbiotika forebyggende hver kveld.

 

Jeg er nok ferdig med fødsler, har fire nydelig barn.