Snuffs.. jeg blir snart GAL jeg..

[Jumpy]

Skjønner meg absolutt IKKE på min kjære. Hav f.. er det han egentlig mener. Han sier så mye forskjellig, eller ihvertfall så sier han så mye som gir rom for tolkning i alle mulig retninger. Han vil vente, den er grei! Det vet jeg jo. Men utover det så har jeg liksom ingen faste holdepunkt. Han er rett og slett livredd for å komme med noe konkret.

 

Jeg snakkes om baby rett som det er, klarer ikke la det være. I senga på lørdag morgen da han spurte hva jeg tenkte på (jeg sier at jeg tenker på at jeg håper vi snart kan bli enige om noe) så sier han at jeg ikke skal stresse og bare slappe av. Hvor lenge skal jeg liksom slappe av da spør jeg, da svarer han inntil jeg sier "stress"... Når han sier slikt så får jeg forhåpninger om at det er snakk om noen måneder, til sommeren for eksempel. Det har jeg flere ganger hatt følelsen av er reellt. Men: så skal jeg kjøpe nye ppiller i helgen, og da er han sinnsykt opptatt av at jeg skal kjøpe for 6 måneder og ikke bare for 3!!!! Det han sier er at om 6 måneder så kan "begynne å prate". HERREGUD... skal vi liksom begynne å diskutere det å få barn om seks måneder. Det holder bare ikke, jeg vil diskutere det ordentlig NÅ. Men jeg får han liksom ikke med på å snakke seriøst. Eneste han gjør er å skyve det foran seg. Føler nesten at han lurer meg til å gå på pillen i 6 måneder til også kan han da bare fortsette å trenere når den tid kommer. Jeg kan godt vente 6 måneder, men da vil jeg vite at vi begynner å prøve også. Hjelp jenter, hvordan skal jeg få han til å være litt mer konkret!?????? Nå føler jeg at det bare handler om å skyve ting foran seg. Han skjønner jo hvor viktig dette er for meg. Ikke er han med på tanken om at jeg kan slutte før vi begynner å prøve heller. Det er liksom p-piller eller ingen ting. Det værste er at jeg mister lysta på han når han er slik. Har ikke lyst til å ha sex med han når han ikke har lyst til å lage barn. Vet at det er litt irrasjonelt, men det er den følelsen jeg får. snuffs...

[-Mariposa-]

Hei Jumpy. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver selv om typen min faktisk er enda mindre konkret enn din. For snart et år siden hadde vi en samtale om når vi skulle ha en samtale. Altså om når vi skulle sette oss ned og prate om dette med når vi skulle ha barn. Da bestemte vi at det skulle skje høsten 2007. Da tenkte jeg at det var ok og at det betydde at vi kunne starte å prøve ikke så lenge etter. Men i løpet av høsten har det kommet fram at han føler han ikke kommer til å være klar i 2007, kanskje ikke før 2009... Hallo? Jeg blir så frustrert. Flere ganger har jeg sagt at jeg skal slutte på pillen, men utsetter datoene hele tida. Nå er det jo ikke blitt høsten 2007 ennå så jeg har fortsatt håp om at han skal ha gjort seg opp en mening innen da.

 

Nå ble jeg litt avsporet her, men poenget mitt er at gutta trenger ofte tenketid. Sett ham ned og si at ja, ok, jeg kan gå på pillen i 6 mnd til, men når siste brettet er tatt da er det ditt ansvar å stå for prev. Det er i alle fall det jeg har planer om, om jeg gjennomfører planene mine er noe annet. Jeg ønsker så veldig å ha en mann som gleder seg like mye som meg den dagen testen er positiv, men så langt ser det ut til at jeg må glede meg alene.

 

Jeg veit det er hardt, men vi får gi dem litt tid så får vi håpe de kommer til fornuft. En ting jeg har oppdaget (og dette gjelder det meste) er at hvis man ikke maser, men lar dem oppdage ting på egenhånd (feks at klær ikke vasker seg selv) så gjør de en mye bedre jobb enn om vi setter krav og trygler og ber og truer. Det tar mye lengre tid når de skal finne ut ting selv, men kanskje det er verdt det til slutt?

 

Dagfinn Enerly sa i et intervju at en klok mann hadde sagt: "kjære Gud, gi meg tålmodighet, men gi meg det fort. " Nå tror ikke jeg på Gud, men setningen er ganske god for det:)

 

 

*klem*

[Jumpy]

Takk Frøkna. Er veldig kjekt å få sånne lange forståelsesfulle svar!

 

Bra sagt, jeg skulle gjerne hatt litt tålmodighet jeg også, NÅ med det samme!!

 

Jeg har også sagt og planlagt å slutte med pillen en rekke ganger. Sist var nå da jeg fylte 30 år. Men kommer hver gang frem til at jeg vil at vi skal være enige om det, dessuten er han jo slik at det ikke er snakk om å bruke annen prev. Derfor føler jeg nesten at jeg utsetter forholdet for noe det ikke trenger ved å bare slutte uten samtykke. Samtidig blir jeg så irritert iblant, for hvorfor skal jeg fortsette å proppe kroppen full med hormoner jeg egentlig ikke har lyst til å ta!

 

Det er sikkert ikke krise å vente en halvt år til, tror ikke eggene mine blir dramatisk dårligere i løpet av den tiden, hehe.. men vil jo så gjerne sette igang snart.

 

Og dessuten, hvem vet hva som skjer om 6 mnd? Akkurat som du skriver om din kjære: han endrer jo mening støtt. Kan ikke garantere at han er klar da og da.

 

Jeg har alltid drømt om hvor fantastisk det må være når man går til sengs og elsker for å lage en baby.... det er liksom den følelsen jeg har lyst til å opppleve. Men som du sier: det krever tydeligvis en GOD PORSJON tålmodighet.....

[Gjest]

Frøkna og Jumpy!

 

Dette var bra innlegg og jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg har lenge ønsket meg baby, dvs siden omtrent fra august av. Det var da babyønsket kom for alvor. Det som er positivt er at sambo vil ha barn og vi snakker om å starte om 1-2 år. Og jeg er VELDIG glad for det. Men det som irriterer meg er at han ikke kan si at da og da begynner vi prøvingen. JEG VIL HA EN PLAN! Det er litt som må på plass først når det gjelder jobb og bolig, men jeg kunne så inderlig ønske at vi kunne sette oss et mål om når vi skulle sette i gang prøvingen. Da kunne vi ha noe å se frem til og passer det ikke da så er det ikke krise å måtte utsette det 3 mnd. Tror dere skjønner hva jeg mener. Er selv 30 år og han er passert 30, så det er på tide..

 

Jeg tenker som dere at vi må være to om dette. Mitt største ønske er at vi begge går inn for dette 100 %. Jeg vet jo at han ønsker barn, men kunne ønske at han var like ivrig som meg; til å prate om det, glede oss, snakke om hvordan det vil bli - å ha vårt eget barn!!

 

Sukk, jeg ønsker meg en stor dose tålmodighet.

[-Mariposa-]

Jeg ser du er født i 77. Selv er jeg 80-modell. Jeg har sagt til sambo at jeg SKAL ha min første før jeg er 30. Når han da sier han ikke blir klar på en god del år ennå så blir jeg jo litt gal (som du sier). Jeg har sagt dette helt fra begynnelsen, men det virker som om han ikke vil høre. Vel, jeg har jo tid på meg ennå før jeg er så gammel, men jeg skulle ønske vi kunne starte prøvinga i 2008. Hvem vet hvor lang tid det tar før spira sitter... Søstra mi brukte mange år og en SA så håper det ikke ligger i familien.

[Jumpy]

)

 

Jeg har også alltid sagt at jeg skal "være igang" innen jeg er 30, eller når jeg er 30. Men gjett hva!? Nå er jeg 30 og jeg føler meg jo akkurat som før.. dvs jeg føler ikke at jeg har noe mer "krutt" å komme med hva gjelder å overbevise min kjære fordi jeg er 30. Har liksom hele tiden følt at når jeg er 30 da har jeg på en måte et ess i ermet om du skjønner? Men nå som før går dagene og ukene uten at noen store endringer skjer... eller det er jo ikke helt riktig da: for et års tid siden sa han jo at han ikke viste om han ville ha barn noen gang. Tror han har innsett (etter at jeg har sagt det noen ganger) at dersom han vil ha sine barn med meg så har han ikke så vanvittig god tid.

 

Det er nettopp det som er så skremmende, jeg kan HØRE klokka mi tikker for å si det på den måten...

 

Det jeg vil si er vel bare at du må stå på, og ikke vær redd for å understreke at du mener alvor når det gjelder det med alderen din: at du vil ha din første før du er 30.

 

I vårt tilfelle har det liksom tikket og gått uten at han helt har skjønt at jeg faktisk snart ble 30. Nå har han innsett det, men er desverre fortsatt litt uklar og uvillig til å riktig bestemme seg.

 

Har reknet ut at dersom jeg tar de 6 brettene med ppiller jeg nå har så blir det prøving i juli. Tror det må bli planen min. Passe på å få han til å forstå at når disse pillene er tatt så er det slutt på prev. Da VIL jeg begynne prøvinga ....

[-Mariposa-]

Huff ja, denne klokka. Jeg skal nok stå på mitt:)

[♥Tullerusk♥]

Hei snuppa...

 

Uff, kjedelig situasjon du har kommet inn i...=o( Men kjøp for 3 mnd du...du som bestemmer=o) Og skulle han ikke være klar når disse er brukt opp så får du kjøpe flere...

 

Vet ikke hlet hva jeg skal si jeg...Kan kefte på deg som som sist....? hehehehe.....nei da

 

Hva med å sette deg ned med din kjære i kveld og fortelle hva du føler...dreamer kom med at forslag til meg å si " hør meg ut ikke stopp meg men hør godt etter" (husker ikke helt hva sa men noe sånt) og så fortell din side av dette og hva du ønsker og så kan dere sikkert komme til enighet et sted i mellom.... Viktig at du også hører på han og ikke forstyrrer når han prater..=o)

 

Og denne følelsen du har av å ikke bli tent på han når han holder på sånn som han gjør.. fortell han det også... fortell alt... Jeg skal,... Vet det er lettere sagt enn gjort... Men vært et forsøk..Ikke sant..??

 

Vet liksom ikke hva mer jeg skal si for er ikke så smart... hehe... Ikke så flink med ord er vel bedre... Men håper dere finner ut av dette... Han kan ikke holde på sånn og lure deg... Si du vil ha konkrete svar... Ikke en ... eeh .... luremus...??

 

Vel håper det ordner seg for deg snuppa...=o)

 

*klemmedeg*=o)