Fødehistorie...

[Anonym bruker]

Klokken 1 natt til fredag var jeg enda ikke kommet meg i seng. Hadde ikke hatt noen tegn på fødsel. Verken kynnere eller slimpropp. Plutselig følte jeg meg uvvel og kvalm. Og kjente meg rar i magen.. Måtte på do ofte hele natten for å tisse. Selv om jeg ikke var i toppform fikk jeg sovet godt hele natten og sto ikke opp før klokken 18 neste dag. Følte meg da mye bedre, men klarte ikke å få i meg noe mat. Koblet ikke dette til at fødselen var rett rundt hjørne...

 

Satt og bimmet litt. Min mann var ute og kjørte noen venner til flyplassen. Og klokken 20.30 kjente jeg smerter i magen. Dette var da den første rien. (Alle sier at en skjønner med en gang en får en rie at det er det, men det gjorde ikke jeg.) Var faktisk litt i tvil for jeg hadde forestilt meg at det skulle gjøre så mye vondere. Men etter ca 5 min kjente jeg det igjen. Ringte da min mann og sa at jeg trodde det var noe på gang og spurte om han kunne komme rett hjem etter å ha kjørt de på flyplassen. Han fikk selvfølgelig fullstendig panikk(Selv om jeg var helt rolig) og ringte sin søster(noe jeg ikke visste om)som sto på døren med sin mann etter 5 min.(Var ganske sur på ham da kan man si. Siste jeg ville var å sitte der med de..)

 

I 21.30 tiden kom han hjem og vartet opp søsteren og mannen, mens jeg satt med rier hvert 5 min og ønsket å ha litt privatliv. Og alle maste om at jeg måtte ringe føden. Men jeg ville vente til de var gått.

 

ca. kl 22 skjønte søsteren, som nettopp har født at det var nok på tide å gå.(endelig) Ringte da føden som sa at jeg bare kunne holde meg hjemme selv om d bare var 5 min mellom riene og de var regelmessige og varte i over et min. For fødselen var nok akkurat kommet i gang. Gikk i dusjen og ordnet med den berømte baggen som jeg hadde utsatt i en evighet.

 

Klokken 23.30 var riene som før, men min paniske mann ville ha meg til å ringe sykehuset igjen. Jeg mente det var helt unødvendig og sa at han måtte stole på meg. Dette kom til å ta lang tid for d gjorde jo ikke så vondt. Etter masse mas ringte j opp kl 24 og de sa j kunne komme opp for en sjekk og eventuelt reise hjem igjen. Mannen min pustet lettet ut da. Vi satte oss i bilen og der følte j at riene ble svakere. Satt så godt og slappet av i det gode bilsete.(helt ny bil) Og var helt sikker på at j måtte nok reise hjem igjen.

 

Kom til sykehuset kl 1. Og gikk til fødestuen sammen med jordmor. Hun skjekket åpning og den var på 4 cm, så det var bare til å gå ut i bilen å hente baggen.(mannen min så triumferende på meg med et hva var d jeg sa blikk.) Fikk spørsmål om j ville ha akupunktur og takket ja til det. Nålene satt i 20 min og merket at de hjalp meg å slappe av.

Men de tok ikke så mye av smertene siden jeg hadde mest smerter i magen. Akupunktur hjelper best på ryggsmerter visst nok og tar vekk litt av presset på halebenet.

 

kl 2 spurte jeg jordmor om hun kunne skjekke åpningen og det gjorde hun. Og der var det 9 cm... Positivt ovverasket der.(og mannen min så igjen på meg med et hva var d jeg sa blikk og da måtte jeg si meg enig at d var bra vi reiste opp når vi gjorde) Gikk fra sengen(hvor jeg hadde lagt fra jeg kom) og satt meg i knelestilling ved sengekanten. kjente pressetrang. Og jmor sa at j bare skulle gjøre som kroppen sa. Og det ble litt sånn småpressing. Jmor målte hjerterytmen underveis og plutselig sank den. Hun tilkalte lege og jeg måtte opp i fødestol. De satt elektrode på hode til babyen og hjertelyden ble normal igjen. Kunne derfor fortsette på "normalt" vis.

 

Etter ca et kvarter m pressing og hode som nesten var kommet til åpningen, sank hjertelyden igjen. Ble mye styring og de ville ha meg til å gi alt. Gjorde d men pressriene var ikke sterke nok.(selv om j fikk drypp) Så da ble det frem m saksen og tangen.

 

Kjente ikke noe til klippingen. Men kunne godt vært foruten tangopplevelsen.(Det var ikke direkte vondt, men følelsen av at noen dradde noe ut av meg var helt forferdelig, så jeg klarte ikke å jobbe med de på riene men kjempet i mot istede og det var jo ikke så lurt.) Men d var heldigvis fort over. Og kl 4( 7 og en halv time etter første rie og 3 timer etter vi ankom sykehuset) kom verdens nydeligste velskapte gutt ut. 2360g og 49 cm 33cm rundt hode. Liten og søt!

 

Og jeg må si til dere som venter på å føde at det var ikke annet enn en fantastisk opplevelse. Er førstegangs så fødselen var kjapp og intens, men smertene var overkommelige. Tenkte ikke på epidural en gang.

 

Lykke til til alle som venter. Det er helt fantastisk å være mor. Men også veldig slitsomt. Så spar på de krefter dere har før fødselen Det er en stor og viktig "jobb" dere skal igjennnom som krever mye oppsparte krefter. Ikke bare fødselen, men også det som kommer etter.