November: Hva med å skrive inn fødselshistorien vår her da?!

[¤Kab&snuppene2006&2010¤]

Hei dere:)

Her er min fødselshistorie:)

 

Det begynte med rier klokken 07.00 mandag 20/11. Vi dro inn på sykhuset klokken 20.30 (ullevål). Hadde da 2 cm og kunne velge om jeg skulle bli eller dra hjem igjen.. Vi vagte å bli.. var ingen god biltur inn, og orket ikke tanken på en tur retur.. Gikk ned på hotellet og kjøpte aviser sånn i 22-22.30 tiden, for vi skulle jo vente leeenge! Kom opp igjen på rommet og 22.45 gikk vannet. Da startet riehelvete. Riene kom med halvannet minutt mellomrom og jeg rakk ikke å hente meg inn mellom de. Ble flyttet over på fødestuen klokken 23.30 og skulle få peditin for å øke avstanden mellom riene. Da hadde jeg 3 cm. Fikk peditin og akupunktur, og satte med i badekaret.. Tk lang tid før det be noe mer opphold mellom riene. Plutselig begynte det å presse av seg selv og jeg sa ifra til jordmor at nå presser det her. Jada, sa hun det er fint:) Og det var det.. skulle reise meg opp for å bytte vann i karet og jeg sa at det presser noe så innmari, hva skjer?!?! Ja, jeg kan jo sjekke deg siden du er oppe av badekaret sa jordmor.. men jeg skulle oppi badekaret igjen etterpå. Men neida.. da hadde jeg gått fra 3 cm- plutselig 7 cm!! OJ, sa jordmor! Det var jammen ikke ventet. Ble beordret ti å dtå bøyd over sngen og supe lystgass da riene kom. Gjorde det og ble fryktelig sløv av gassen..hehe:)måtte stå sånn for at hun skulle klare å dreie nedover. Så plutselig kjente jeg at NÅ KOMMER HUN!! Vi ringte på jordmor som kom i en fei. Jeg ble lagt på benker og ojsann her var det plutselig 8 cm og bare en kant igjen.. de fortet seg å finne frem utstyr og jeg begynte å presse.. Etter 20 min var hun ute. Gikk fra 3 cm til 10 på 2 timer og tre kvarter. Hun satt litt fast på slutten der, så det ble tilkalt lege, men de ble sendt ut igjen for pressriene kom så fort og jeg fikk beskjed om å få henne ut nå!!! Presset som en gal, og da kom hun:) klokken 02.13 den 21/11.

hun veide 3820, var 50 cm lang og 36 rundt hodet.

 

Ble flyttet over på hotellet morgenen etter klokken 10.00.

 

Sikkert glemt noe nå, men det var hvertfall vår fødselshistorie:)

 

Hadde alt i alt en fin fødselsopplevelse.. ble ikke helt skremt fra å gjøre det igjen.. man kan jo håpe på at man er like heldig en eventuelt neste gang..

 

[Gjest]

Vannet gikk søndag morgen og optimistisk reiste vi på sykehuset, begynte også så vidt å kjenne tak i magen så jeg tenkte at nå er vi snart mama og pappa.

På sykehuset viste CTG at alt sto bra til, men at det ikke var effektive rier så vi ble sendt hjem for å komme tilbake på kvelden. På kvelden syntes jeg at riene begynte å bli vonde og kom ganske tett men dog uregelmessig. CTG viste fortsatt ei fornøyd jente inni der og på nytt ble vi sendt hjem i påvente av hardere rier.

Mandag morgen var jeg ganske sliten da vi ankom sykehuset for ny sjekk. Ingen søvn, masse vonde rier, men ingen regelmessighet..

Det ble bestemt at jeg skulle legges inn å få modningspille. Jeg og samboer øynet håp om at idag kommer hun nok... Seks timer senere var det bare skuffende 2 cm åpning, men mykt og modent. Håpet om epidural og drypp forsvant og jeg fikk ny modningspille i stedet.. Seks timer senere var åpningen den samme. Rimelig fortvilt var følelsene da. Riene var vonde, badekar hjelp litt, akupunktur hjalp litt, men jeg fikk jo ikke slappet av med noen av delene. Gleden var derfor stor da de endelig satte meg på riefremkallende drypp og jeg fikk epidural slik at jeg klarte å slappe av noen timer. Fin fremgang med en cm åpning i timen helt til det midt på natta stoppet ved 7 cm.. Etter tre timer og fortsatt ikke mer åpning skrudde de ned epiduralen og jeg fikk prøve lystgassen. Fungerte veldig fint for meg. Samboer fulgte med på sjermen når riene startet og jeg begynte pustinga da..

Midt i vaktskiftet begynte pressriene å melde seg. Jenta var fortsatt litt for langt opp til at de var helt sikre på at jeg kunne presse henne ut så det ble litt frem og tilbake med mase leger og folk.. Så skulle jeg forsøke å presse. Syntes selv det gikk noenlunde selv om det var forferdelig smertefullt. Etter 6-7 press begynte fosterlyden å gå ned og de bestemte seg for sugekopp. I følge samboer passet ikke den første så de måtte bytte. Jeg for min del var mest opptatt av å klatre baklengs ut av fødesenga, for det var virkelig virkelig det vondeste jeg noengang har kjent når den klokka skulle inn! Da den endelig var på plass kom Eir Linnea kjapt ut. To døgn og tre timer etter vannavgang.. Hun hadde navlestrengen to ganger rundt halsen og var blek og stille så det var noen lange skremmende halvminutter før vi hørte de første skrikene...

Jeg fikk henne på magen etterhvert mens de skulle sy for jeg revnet litt bakover.. Også syingen var ganske vond så samboer fikk overta jenta. Da de hadde sydd en stund begynte jeg å føle meg svimmel og dårlig og plutselig var det masse folk der og jeg forsto at jeg holdt på å svime av for dem. Ble i hui og hast kjørt ned på operasjon der de fikk sydd en ganske stor innvendig rift. Mistet 1,5 liter blod.

 

Da jeg våknet på oppvåkningen var jeg ganske ør, men gleden var stor da samboer dukket opp med lillejenta. Tre dager på sykehuset og så dro vi hjem.

 

Legene og jordmødrene på sykehuset sa at det nok sikkert blir en letter fødsel neste gang, og det håper jeg for det var litt tøfft dette her.. Men nå er alt bra og hun er definitivt vært det, selv om jeg ikke helt holder med de som sier " så fort barnet er ute har man glemt all smerte..

[Storebror & Lillebror]

Det begynte med at vannet gikk (fosset ut) midt på stuegulvet kl 02.00 natt til den 20. Typisk nok hadde vi ikke lagt oss, for vi hadde lånt "24" på dvd, og fikk litt hang-up.

Vi ringte føden, og fikk beskjed om å komme opp, men at det ikke hastet så veldig. Så jeg og sambo tok hver vår dusj, jeg pakket ferdig den berømte bagen og så dro vi opp til sykehuset (TSS i Skien), var der kl 03.20.

Jeg hadde bare svake rier da vi kom inn, så etter ctg-undersøkelsen fikk vi et rom for å slappe av litt. Sambo sovnet litt, men jeg hadde ganske hyppige rier, og selv om de ikke var forferdelig vonde, var det for vondt til å sove.

Så ca. 05.45 begynte de ordentlig j...... riene, jeg pustet "riktig" og stod mye i dusjen, syntes det hjalp litt. En jordmor sjekket åpningen kl. 06.50, den var da 3 cm.

Fikk etterhvert en fødestue, og tok akupunktur. Det hjalp ingenting!

Etter litt, fikk jeg epidural, men da den endelig begynte og virke, hadde jeg bare et par rier igjen før det var full åpning og pressriene var i gang. Etter 45 min. med pressrier var lillegull ute kl. 10.46.

Jeg ble klipt, så jeg måtte syes etterpå.

 

Jeg hadde en relativt rask og grei førstegangsfødsel, men var selvfølgelig det vondeste jeg har opplevd. Jeg trodde nesten jeg skulle dø et par ganger... Men helt klart verdt det, ja

[vibeke84+lille frk. Eva-Lill:)]

Hei!

Får tårer i øynene og klump i halsen når jeg leser innleggene, fødsel er en stor opplevelse! Får fortelle min jeg og da..

 

Kjennte fra morningen av at det var noe annerledes med magen, og hadde noe jeg trodde bare var kynnere med jevne mellomrom. Hadde faktisk time til jordmor den morningen, hun kjennte også at magen var litt eksta hard, men alt virket greit så.. Riene, eller kynnerne som jeg trodde det var fortsatte med så og si 5 minutters mellomrom hele dagen, men ble vondere og vondere. De varte i maks 10 sekunder, merkelige greier, skjønnte ikke helt hva det var. På kvelden pakka jeg ferdig bagen og tok en dusj for å være på den sikre siden. Ringte fødestuen i 21-tiden, der sa de at hvis det ble verre måtte jeg bare komme nedover for en sjekk. Verre ble det, litt før kl 24 tok vi bagen og kjørte nedover. Inn til jormor som kunne fortelle at det var 1 cm åpning. Dette kunne ta en stund sa hun, sa vi kunne dra hjem hvis vi ville. Riene kom fortsatt med 5 minutters mellomrom, men nå var de vonde. Tenkte vi kunne dra hjem en tur da, men når vi hadde satt oss i bilen, måtte jeg ut og spy.. Dette blir ingen bra biltur fant vi ut, så vi tuslet opp igjen.Nå gikk det i rakettfart.. Jeg ba om epidural, men jm sa det var for tidlig, måtte ha 4 cm. Så vi prøvde badekaret, det var godt. Jm dempet lyset og fyrte opp stearinlys:) Satt der og mumlet til meg selv om at det går bra, det er snart over osv.. Eneste måten jeg fikk pusta rolig på. Tilbake i senga etter ca en time, til ny sjekk. 4 cm nå. Jeg tryglet og ba om bedøvelse, så hun gikk for å hente anestesilegen. Hun kom etter en halvtime, da var det 9 cm og ting var i gang! Da var det ikke noe vits i epidural, så jeg fikk lystgass. Riene ble tettere, ett minutt eller to mellom. Trodde jeg skulle dø, ropte om bedøvelse! De bestemte seg for å sette lokalbedøvelse før pressriene kicka inn. Jm foreslo at jeg skulle stille meg på alle fire, men tanken på å bevege seg mer enn nødvendig frista ikke.. så jeg ble liggende på rygg. Jeg registrerte i øyekroken at det plutselig ble mye folk der, og noe mumling om at pulsen var for lav, eller at de ikke fant den. Legen røsket tak i hånda mi for å kjenne, og en annen kom løpende inn med et apparat. Pulsen min hadde visst slått inn i stedet for vesla sin, så det ble litt stress. Hun fikk en sånn elektrode på hodet, og alt virket greit. Så kom pressriene. Skal jeg presse nå?? spurte jeg, syntes alt plutselig hadde gått så fort. Ja, kjør på! svarte jm:) pressa og pressa, hun var ute i løpet av en halvtime! Fikk henne oppå meg, sambo sa jeg så helt utrolig overaska ut:) sinnsyk følelse, å kjenne det nakne barnet sitt inntil seg.. da var alle smertene glemt. Fikk en liten rift, så velsla ble veid og målt mens jeg ble sydd. Det var søren meg vondt det og, fikk lystgass siden jeg ikke klarte å slappe av.

 

Vesla var ute ca 03.45 24 november:) hun var 46 cm og veide 3120.

 

Det VONDESTE men i tillegg den STØRSTE opplevelsen hittil i livet!

Ser ikke bort i fra at det kan bli en liten søster eller bror om noen år;)

[To gutter og en jente]

Å føde er en fantastisk opplevelse. Har født to ganger og synes det er like fantastisk hver gang, på tross av at det er veldig vondt. Min første fødsel varte 2timer og 45 min fra vannavgang, 2 timer fra første ri. Ble en kjapp, men intens fødsel. Denne gang varte den litt lenger, men var lettere;

Tirill kommer til verden

Fredag 24.11.2006, to dager etter termin, våknet jeg i 8 tiden av svake murringer i magen. Merket etter hvert at de kom jevnlig hver halvtime. Men var såpass milde at jeg klarte å prate og bevege meg. Fikk besøk av en veninne + barnet i 10 tiden og sa at jeg lurte på om noe var i gang, men at det gikk fint foreløpig. Vi pratet og lekte med guttene. Men etter hvert ble riene vondere og tettere. Måtte sette meg ned og klarte ikke prate. Gav beskjed til mannen om at noe var i gang og at han trolig måtte skaffe avløyser til kveldsstellet.(Har gård) I 12 tiden gikk besøket og riene kom hvert 15.min. Jeg hoppet i dusjen og mannen ringte til foreldrene for å skaffe barnevakt. De hadde ikke mulighet til å komme med en gang, så jeg ringte naboen. Heldigvis kunne hun hjelpe til svigers klarte å komme ut. Da jeg kom ut av dusjen var det kun 7min mellom riene. Burde kanskje bli litt stresset nå, ettersom fødselen gikk såpass raskt første gang men var veldig rolig selv. Vi leverte storebror klokken 13.00. Riene kom nå hvert 5.min og var veldig vonde. Men heldigvis var pausene helt smertefrie, slik at jeg fikk hentet meg inn. Ringte til føden fire ganger, før jeg endelig fikk svar. Var redd det var fullt kaos og mange fødene, siden de aldri tok telefonen, men det var det absolutt ikke. (Jeg var faktisk den eneste fødende den tiden jeg var der).

Kjøreturen inn føltes uendelig. Kom midt oppi rushtrafikken, så turen tok ekstra tid. I tillegg var riene veldig vonde, med 5.min mellomrom. Da vi endelig kom til sykehuset (14.10) måtte jeg sitte i bilen for å vente på en rie. Straks den var ferdig gikk vi inn. Da vi stod utenfor føden fikk jeg en ny ri, og måtte stoppe opp. Følte meg litt dum, da det var folk som så meg, men kunne ikke hjelpe for det… Vel inne ble vi bedt om å vente litt på gangen. Det kom en koselig jordmor som viste oss inn på et undersøkelsesrom. Da jeg skulle reise meg for å gå inn, kom det en ny ri. Da jeg fortalte at de kom hyppig og hun så styrken, var det ingen vits i å måle rieaktiviteten. Hun sjekket meg og målte 6cm åpning og spent vannblære. Ble vist inn til et føderom og fikk klyx (Noe som er grusomt ubehagelig når du får rier mens det står på…) Gikk deretter i badekaret. Det var helt himmelsk. Det varme vannet hjalp under riene, som begynte å komme hvert 3.min. Mannen satt ved siden av meg og maste som vanlig. Stilte meg tåpelige spørsmål og sa de teiteste ting. Blant annet lurte han på om det var vondt og fortalte at han var fryktelig glad han var mann…. Skulle tro jeg ble sint, men faktisk hjalp det meg, for jeg klarte til en viss grad å ta fokuset bort fra smertene.

Klokken 14.30 var det vaktskifte og en liten stund etter kommer en ny jordmor for å spørre om det er greit hun overtar. Jeg ble kjempeglad. Var nemlig henne jeg gikk på kontroller til, da jeg var gravid med 1.mann og hun tok også imot ham. Hadde faktisk spurt henne om hun ønsket å ta imot, hvis hun var på jobb, men hadde aldri drømt om at det ville klaffe. Jeg slappet mye bedre av med en gang. Hun kjenner både meg og mannen og vet hvordan min første fødsel var. Jeg ble liggende en stund i badekaret. Riene ble bare tettere og vondere etter hvert. Gikk etter hvert over til intens smerte i ryggen. Ble tilbudt lystgass, men takket fint nei. Følte jeg hadde god kontroll og fikk hentet meg fint inn i pausene. Men klokken 16.00 var riene såpass tette at jeg ikke merket noen pauser. Var allikevel fast bestemt på å klare meg uten smertestillende. Og syntes selv det gikk veldig fint. Jordmor og mannen satt og pratet, og jeg klarte ikke annet enn å høre på dem. Klarte ikke si noe under riene

Etter hvert begynte jeg å fryse veldig. Fikk et håndkle over skuldrene, men da det ble vått, ble det bare verre. Riene var også i ett og jeg følte et veldig trykk. Valgte derfor å gå ut. Var helt rart å gå ut av badekaret. Følte ikke at bena klarte å bære meg. Måtte ha hjelp over i senga. Her fikk jeg på meg en skjorte og la meg under dynen. Jordmor sjekket åpningen 16.35 og den var 9,5 cm og veldig tøyelig. Var usikker på om vannet var gått, så hun måtte sjekke under en ri. Hinnen var intakt, så da tok hun det. Da forsvant trykket og jeg hadde plutselig ikke rier. Jordmor var litt redd at det skulle forlenge fødselen, men det viste seg å være 10 minutter pause, der jeg fikk hentet krefter, før pressriene kom for fullt 16.45. Nå gjorde det fryktelig vondt, men jeg klarte stort sett å fokusere på å presse. Men noen rier var så uutholdelige at jeg brølte. Klarte heldigvis å ta meg sammen, slik at jeg brukte kreftene på å presse. Følte nesten jeg gikk inn i min egen verden. I den ene pausen husker jeg at jeg sa; ”nå angrer jeg litt på at jeg ikke tok smertestillende” og ”kan du ikke være så snill å hjelpe meg?”. Men da jeg tok hånden ned og kjente et lite hode fikk jeg ny energi. Husket fra sist at hodet stod lenge i åpningen, men da jeg kjente det var helt nede føltes det som om jordmor la en finger ved åpningen, og det tøyde liksom litt. Det viste seg å være armen til Tirill. Da hodet kom ut fikk jeg beskjed om å stoppe med trykkingen, men jeg klarte ikke. Så Tirill kom ut med hele kroppen samtidig 17.02. Hun var full i fett, så barnepleieren lurte på om hun var fortidlig født, da det var vanlig da. Men de tørket raskt av det verste og la henne opp til meg. Det viste seg at navlestrengen var litt kort, så den måtte klippes før jeg fikk henne helt opp. Jeg ble helt forelsket med en gang. Hun var helt nydelig. Var 3446g, 48cm lang og 35cm rundt hodet.

Morkaken kom uten problemer. Den hadde et infarkt og spredte forkalkninger, så det var på tide hun kom. Da jordmor undersøkte meg etterpå viste det til min forbauselse at det ikke var en eneste rift. Så det ble 0 sting denne gang =).

 

 

 

[Nr-3-i-Magen]

Jeg hadde termin søndag 12. november, og vi trodde jo ikke at det ville skje noe den dagen, så på lørdag var vi på fest til kl 2 om natta. Jeg var litt dehydrert på sosialt liv etter tre uker med permisjon hjemme, så jeg ville helst ikke reise fra festen, men samboeren min fikk dratt meg hjem med en spøk om at vi jo skulle føde dagen etter.

Etter å ha sovi i to eimer våkna jeg kl 4.30 av noe som kjentes ut som veldig kraftige menssmerter, de varte i ett minutt og det var seks minutter i mellom. Etter en time vekte jeg samboeren og da var de nede i 4 minutter i mellom. Vi ringte føden, men de sa vi skulle vente litt før vi kom. Den første timen gjorde det bare litt vondt, men det blei fort veldig vondt, så kl 8 tok vi en taxi til føden. Grua meg veldig til kjøreturen, men det var faktisk mer behagelig enn å ligge i senga.

Nede på føden målte de åpning, og den var på 3 cm. Jeg hoppa i badekaret, det var veldig deilig i et par timer, men så hadde det ikke noen virkning lenger, da gikk jeg over på lystgassen. Neste gang jordmora målte hadde jeg 6 eller 7 cm åpning (husker ikke helt) og jordmora kommenterte at dette gikk fort! Nå syns jeg riene gjorde helt forjævlig vondt, og jordmora foreslo å sette steriltvannspapler - det var himmel! Gjorde sinnsykt vondt å sette, men det tok vekk mye av smertene.

Etterhvert snudde jeg meg i senga og sto og hang over sengeryggen sånn at tyngdekrafta skulle virke. På dette tidspunktet var jeg sinnsykt sliten og supa lystgass kontinuerlig - husker ikke alt fra denne perioden, ting går litt over i hverandre... De tok vannet en eller annen gang også. Men jeg fikk full åpning kl 13 og blei snudd rundt i halvt sittende posisjon, og fikk beskjed om å presse. Jeg skjønte ikke helt de pressriene, hadde ikke behov for å presse, syns det gjorde grusomt forferdelig vondt, og syns det var vanskelig å koordinere bein og armer i bøyler og håndtak. Pressinga tok derfor litt lenger tid enn nødvendig, men etter en halvtime var Maren ute. Ho pusta inn litt misfarga fostervann, og måtte ha litt ekstra oksygen den første tida, men jeg fikk ho opp på brystet med en gang likevel. Ho veide 3820 g og var 52 cm lang - verdens søteste baby :-)

Blei sydd litt etterpå, og syns det også gjorde vondt, så jeg er ikke enig med de som sier at alt er over så fort babyen er ute. Jeg tror jeg var litt overraska over hvor vond fødselen var, så jeg hadde behov for å prate om det hele tida de første dagene, men etter ei stund gikk det over, og nå er jeg klar for å få flere... om noen år.

[silhah og emilie]

kl.22.30 fredag 24.11 kjente jeg de første kynnerne/riene...ble veldig spent så jeg klarte ikke å legge meg.

var mellom 5-15 min mellom hver kjenning og de ble sterkere og sterkere.

06.30 dro vi ned på føden, jeg,mamma og sambo.

ble tatt imot av ei kjempe snill jordmorstudent og ei jordmor.

hadde bare 1-2 cm åpning men sterke rier så jeg fikk bade litt.

12.15 bestemte vi oss for å dra hjem en tur fordi riene hadde avtatt og det ble ikke noe mere åpning.

dro hjem og prøvde å sove litt men da tok riene seg opp og det ble ganske umulig.

19.30 dro vi til føden igjen og da hadde jeg 4 cm åpning...begynte å blø litt og slimproppen gikk.

prøvde å bade litt igjen men plutselig kom pressetrangen og jeg klarte ikke mere.

21.00 hadde jeg 5 cm åpning og fikk skikkelige pressrier...det var litt hardt å ikke få presse.

prøvde litt lystgass men da ble jeg bare svimmel og kvalm...greide heller ikke å ligge.

gikk bare å stampet...fikk prekestol etter en stund.

må si at smertene ikke var så ille...men det å måtte holde igjen å ikke presse da pressriene kom var helt jævlig...

rundt 12.00 tok jordmor vannet, nå sier dt plopp å så spruter det sier hun...å jo da...ganske riktig det...spruta nesten over hele gulvet hehe

ca 01.00 var jeg endelig åpen nokk til å presse å jeg greide å legge meg ned på sengen...lå på rygg og presset med krefter jeg ikke en gang ante at jeg hadde.

sambo deltok ganske aktivt ved å presse hodet mitt ned så haken presset mot brystet...dette hjalp veldig.

synes det var deilig å presse...men når jeg skulle presse ut siste del av hodet var det ganske vondt...så fikk jeg beskjed om å ikke presse igjen...slik at revningen skulle bli så liten som mulig...det var jo enkelt...nei...kroppen pressa av deg selv.

plutselig sa det plopp og den lille jenta mi var ute...da var klokken blitt 01.55

hun ble straks lagt på brystet mitt og det første hun gjør er å gripe rundt fingeren min, klemme til og løfte hodet for å se på meg...hehe..en utrolig følelse...alle smerter var glemt ei stund og tårene kom til både meg og sambo.

mamma gråt nokk hun og...men hun så jeg ikke da

ikke lenge etter kom morkaka og det skal jeg si dere var den beste følelsen jeg har kjent i mitt liv...jeg ble jo på en måte tom...snedig følelse

jeg hadde revnet litt så noen sting ble det men det kjente jeg så vidt...tok ikke bedøvelse men de sprayet med sånn bedøvelses spray...den svei litt da

så ble tuppa veid og målt, 50 cm lang, 3925 gram og en hodeomkrets på 35, derette ble vi begge vasket og de la gullet til brystet mitt.

hun gapte over og sugde med en gang...flinke jenta

 

vi skulle bli på fødestua til observasjon i 4 timer...fikk sovet og spist litt alle 3.

ble hentet 06.30 og ført til pasienthotellet...der snakket vi litt med en barnepleier og la oss deretter til å sove.

 

har lagt ut bilde for de som vil se...også på hjemmesiden min www.siljehahn.piczo.com

[jif baderom]

Hei hei:)

 

Jeg hadde termin 2 november, og blei satt i gang 9 november pga at bebis ikke hadde vokst på flere uker da.

 

Var passe moden, men ingen åpning når jeg kom inn på morgenen. Fikk første pille i 9 tiden. Ingen virkning av den. Fikk ny pille i hal 5 tia, fortsatt ingen åpning. Kl 5 sa det PANG og riene kom tett som hagl, aldri mer enn 1-2 min mellom riene-festli. Jordmor trodde ikke på meg når jeg sa jeg hadde vondt, så jeg fikk ikke noe smertestillende, ikke sjekka hun åpning eller tok ctg heller. Lå en stund til ca 7 tia og holt på å bite hendene av samboer, før han ringte på jordmora. Hun kom inn og jeg fikk et par varmeposer. Disse hjalp lite. Riene kom nå 3 i slengen og en liiiten pause med risting og skjelving før 3 nye. Måtte få henne inn igjen sånn i 8 tiden , og hun så nesten litt oppgitt på oss- sånn typisk" herregud tåler hun ikke mer enn dette, da skal hun nok få se ja.. haha", men sa vi kunne flytte oss inn på en fødestue så jeg kunne få prøve litt lystgass. Lystgassen var helt grusom syns jeg, tok 2 drag og slengte den fra meg. Jordmor sjekket fortsatt ikke åpning eller ctg, og var på vei for å hente noe jeg kunne sove på. Da skulle jeg selvfølgelig klare å gå å tisse selv- haha- Kravla meg ut på badet- hadde et tonn med rier mens jeg satt på do- datt på golvet- blod overalt, åka meg bort til vasken og lå der med hendene i vasken. Sikkert litt av et syn ja. Jordmor og samboer måtte bære meg tilbake i senga og DA fant jordmora endelig ut at jaaha kanskje vi skal sjekke åpning her ja. Hun sjekket åpningen og haka datt i golvet -for der var det nesten helt full åpning. Hun påstod da jeg hadde lurt henne, og ikke fortalt henne hva som skjedde. Da måtte jeg se domt på henne altså.. Klokka var nå litt kvart på 9. Så måtte jeg velte meg over i fødesenga, og i det jeg fikk lagt meg på ryggen der begynte pressriene. 4 press og vosj så va bittelillevennen ute av magen kl 21.06. Morkaka kom av seg selv, og måtte bare sy et par sting. Hun veide 3280 og var 49 cm lang, 34 rundt hodet.

 

Har selvfølgelig glemt de syyke riesmertene nå, og hadde ikke hatt noe problem med å føde igjen snart:) Tror egentlig jeg hadde en fin fødsel, sånn alt i alt. Fikk ikke smertestillende nei, men en eller anna gang i løpet av fødselen fikk jeg en nål i hodet som skulle hjelpe. Er ikke overbevist om at den gjor det, men men:)

[♥sjiga♥]

ok ok

 

søndag den 19 november, svigers hadde vært her hele helgenog hjulpet å gjort rent snille svigers. da di dro sa jeg på tull og helt oppriktig at når det var kommet hjem (de har 2 timer å kjøre herifra) kunne vi regne med at fødselen startet. dette sa jeg fordi jeg helst ville at den kommende storesøsteren skulle være sammen med dem når ting skjedde. selv om vi hadde en god avtale med tanten som bor like ved sykehuset.

 

vel vel etter et par timer satt jeg å så på en gammel slager på tv. nemlig Fotloos. satt og kosa meg skikkelig da mensmuringene syntes å være litt mer regelmessige en før. jeg så ferdig filmen og fant ut at her var det om å gjøre å få seg søvn før morroa begynte. gikk opp å la meg. men disse små murringene lot meg ikke få fred og de komm hvert 3 min. det var ikke vont bare nokk ubehag til at jeg ikke fikk sove og ble urolig i kroppen. kl 12 ringte jeg føden jeg syntes dette var rart hvorfor gjorde dette ikke vondere .fikk beskjed om å vente litt til og se. prøve å sove litt. jeg gikk og la meg. men søvn det fikk jeg ikke det begynte å gjøre litt små vont og de kom hvert tredje min fortsatt. så kjente jeg at det føltes som noe fuktig slim kom i trusa. og tenkte oppgitt. er det bare slimproppen. skal jeg gå flere dager slik. søren.

 

gikk på do måtte jo ha ny truse og kjente jeg måtte tisse litt. trusa var full av blodig slim og vann. det var vannet som hadde begynt å gå.

jess tenkte jeg. gikk inn til gubben igjen og sa jeg skulle ringe å spørre på sykehuset hva di mente nå da. han sov bare videre.

føden og jeg ble enige om at jeg skulle komme en tur for sjekk. klokken vaqr da 13.30. da jeg sa til gubben at han måtte få kledd på frøkna for nå skulle vi reise var svaret er du sikker? ja sa jeg. ok.

 

pappan gikk inn til frøkna våres og sa at hun måtte våkne for nå skulle mamma på sykehuset og hun til tanten. hun hadde slått opp øynene og var lys våken. smilte bredt og var klar til å dra.

 

endelig i bilen. det gjorde vondere nå og storesøster skravlet og skravlet dette var så spennende.

 

etter å ha levert henne så dro vi til sykehuset. kom inn på føden og ble

sjekket og jo dette var fostervann og jeg hadde 2 cm åpning. ble satt på sparke prøve belte og sånn til å måle pulsen til babyen.

 

da roet det seg og deg gikk ti min til jeg fikk en ny rie. jeg fikk flytte inn på et rom med seng med beskjed om at å gå litt rundt ville hjelpe å få det skikkelig i gang. nå begynte dette å gjøre vondt og etter hvert fant vi ut at vi skulle prøve badekar.

 

hahaha de fylte badekaret men det var ikke nok varmt vann så de gikk å kokte vann i en vann koker i flere omganger for at jeg skulle få varmt vann. vannet duftet deilig. jeg kom meg oppi og ja dete var ikke serlig varmt nei. de kokte mere vann og hvær gang jeg fikk en rie skulle mannen min spyle med dusj hodet oppover magen min for dette skulle være smertelindrene. og hvær gang han gjorde dette følte jeg voldsomt ubehag og kvalme i tillegg til rien. så jeg ba ham slutte etter noen ganger. men ble f\gortsatt sittende. det gorde skikkelig vondt og jeg frøs dette vannet var ikke annet en fiselunka. og jeg syntes ikke dette var noe motiverende.

 

jeg sa til mannen min at nå nærmet jeg meg å gi opp jeg orket ikke mer jeg ville snart ha epidural. jeg klarte forige fødsel helt uten noe. så for meg var dettte en skuffelse. men jeg ville prøve litt til før vi skulle be om dette. så kom jormor inn og lurte på hvordan det gikk og så at jeg trenkte noe. og jeg sa ja til epidural. jeg fikk gå opp av badet og tørket meg litt så var det tid for sjekk igjen og nå hadde jeg knappe 4 cm åpning . så kom anestesi legen og satte epiduralen da var klokken 6 om morgenen. den fungerte og jeg kjente ikke noen rier lengre. ingen ting. da klokken varfem på syv var gubben sulten og siden epiduralen hadde stoppet opp fødselen trodde vi. så dro han på bensinstasjonen og kjøpte seg en pølse brus og avis. da sovnet jeg sov i fem min voknet og sov fem til våknet og sov fem min til. da kom han tilbake. nå skulle det bli vaktskifte kjente en fornemmelse av å trykke måtte liksom bæsje. viste godt at dette var press veer og hadde kjent det før jeg sovnet men ville liksom ikke enda.

 

vel da det nye skiftet kom innom for å hilse føre vaktskifte møtet. så nevnte jeg dette og de sa at de snart kom tilbake de skulle bare finne ut hvem som skulle være hos meg først. så skulle de sette igang fødselen min igjen. for jeg hadde nå fått hvilt.

de kom til bake fem min senere rundt kvart på åtte. satte drypp på meg og jeg nevnte igjenn dette med pressveer. og de ville sjekke og jo der var det full åpning. men det var en vann pose forran åpningen. men så pllutselig sprakk den og jeg kan si at vannet fosset jeg ble kliss våt nedover bena og på føttende eda jeg lå i en seng.men hodet var ikke så langt nede enda så jeg fikk jobbe litt for å få det lenger ned.

 

dette var vanskelig for jeg kjente jo ikke veene skikkelig. men fikk nå beskjed om å presse a når jeg kjente noe og kodet kom milimeter for millimeter nedover. dette var tungt

 

så skulle jeg begynne å trekke pusten for å presse tre ganger for hvær vee. og jeg prøvde men det va jo ikke så lett kjente det ikke men ble bare dø sliten og andpusten de måtte skru ned epiduralen faktisk helt av for at jeg skulle kjenne noe. men babyen ville ikke ut. jeg presset og jeg presset.

 

så skulle jeg prøve å stå lent på alle fire og støtte meg i ryggen på senga når jeg presset og dette hjalp ikke. til slutt fikk jeg beskjed om at nå måtte vi prøve krakken. der skulle jeg sitte og presse med gubben bak ryggen som støtte. jeg presset og presset onå kjente jeg hodet det svi og jeg kjent ejeg ikke ville likevell. men turte ikke si det. så var halve hiodet ute og det sprengte noe helt for jæ..... så tok veen slutt og jeg hadde lyst tilå hyle dette var vondt. endelig kom den press veen. jeg presset det jeg hadde av krefter og så sa det splatt. og han var ute. klokken var da 09.25.

 

fikk den deilig gutten opp på magen litt. men fikk beskjed om at jeg måtte tilbake i sengen og føde morkaken. så gutten vår kom i armene på pappan sin. jeg krabbet meg opp i sengen og fikk ut morkaken. så var det tid for sying. de satte bedøvelse. den fungerte ikke. så de overtalte meg til å bruke lystgass. det gjorde så vondt at jeg hyperventilerte i masken og svimte av flere ganger mens de holdt på men kjente likevel at de sydde. 7 sting ble det. og dette var det værste med fødselen.

 

min lille gutt ble født mandag den 20.11. 2006 kl 09.25 veide 3630g og var 52cm lang og hodeomkredsen var 32cm.

 

til sammenlingning med forige mann som ble født uten bedøvelse av noen form. og fødselen varte 4 timer og press veene var bare 30 min før hun var ute så var dette en noe tøffere fødsel som varte lenger.

 

men jeg mener forstatt som min mor at fødsel er den eneste smerten det kommer noe fornuftig ut av.

 

 

[Gjest]

 

Skrev egentlig fødselshistorie med en gang jeg kom hjem fra føden, og la inn på bim....

 

men nå 5uker etter fødsel har jeg liksom kommet på ting jeg ikke husket da og ser litt anderledes på ting så jeg tenkte å skrive den en gang til:) blir nok litt anderledes....

 

Våknet natt til Tirsdag 07.11.06 klokken 02.45 med vondt i magen, dette var en uke før termin og jeg hadde den siste uken forberedt meg på å gå over termin ( hadde gjennom hele svangerskapet hatt blødninger, nedpress og menssmerter som truet med tidlig fødsel men dette hadde de siste ukene firsvunnet helt, var i bedre form enn på llleeeeeng og este ut som en flodhest de siste fjortendagene), så jeg tok ikke disse særlig alvorlig, reiste meg opp og gikk på do uten at de ga seg, gikk og la meg igjen og merket at de var nok så ubehagelige..timene gikk med dette og jeg la merke til at disse kom med 7min mellomrom og varte i 30-50 sek.... klokken 06.00 vekket jeg samboeren og sammen tok vi tiden og lurte veldig på om det endelig skulle skje. klokken 08.00 ringte vi sykehuset og lurte på om vi kunne komme inn på sjekk siden de nå kom så tett ( 6min mellom) og vi ville gjerne av gårde før rushjen), jada det kunne vi men måtte være forberedt på å måtte reise hjem igjen,,,, så vi dro, menhalvveis inn så stoppet alt opp.. og vi snudde og kjørte hjem igjen.. la oss for å sove litt og etter en time våknet jeg opp og måtte på do. da gik slimproppen ( ikke akkurat en fast geleklump som jeg hadde trodd), og vondtene var tilbake...

 

da klokken ble 12.00 kom vi på at jeg hadde kontrolltime hos jordmor den dagen og tenkte at vi hadde jo ikke noe å gjøre så vi tok oss en tur.. nå kom vondtene ofte , kom med 2 min mellom da jeg gikk og varte da i ca 30-40sek, og når jeg satt så kon de hvert 6min og varte litt lenger, så hun bestemte at vi skulle ta en tur opp på sykehuset bare for å sjekke om det sjedde noe...

vel oppe på sykehuset roet det seg selvsagt igjen og mens jeg lå med ctg så kom det bare ti vondter, hun sjekket, men alt var lukket og langt og livmortappen var bare såvidt begynt å komme utover.

 

Akkurat ti min etter at vi satte oss i bilen på vei hjem igjen ( klokken 16) kom det en vondt igjen, og skla si den sjekken hennes hadde satt fart på sakene... AUAUAAUAUAUAUAUAUA, jammen trodde jeg jeg hadde hatt vondt tidligere på dagen men detvar bare småtteri i forholde til dette ja.

 

Før klokken var 18 kom de igjen med maks 6min mellom, og jeg klarte ikke å ligge rolig å slappe av- guri det var vondt ja. Før klokken 20 kom de med maks 2 1/2 min i mellom og varte mellom 40 og 60sek. Da klokken var 21 ringte jeg sykehuset igjen for det gjorde så vondt og de sa at det nok fremdeles var lureri siden det ikke hadde skjedd noe tidligere på dagen og jeg måtte bare se an om jeg vill komme en tur inn igjen og sjekke, men måtte huske at jeg nok ble sendt hjem. Så jeg valgte å vente, hang over halvveggen inn til kjøkkenet,

men da klokken var 21.30 ( hadde akkurat sagt til samboeren at han bare kunne gå og legge seg og samle krefter for det kom nok til å skje i løpet av natten- han fikk slappe av i 3min da.. hihi) gjorde det så vondt og jeg ville dra- var forberedt på å bli sendt hjem men jeg tok med alt for jeg trodde ikke vi ble det- dette kunne ikke være juks.

Riene kom nå hvert 2.min og varte i 45- 50sek og da vi kom på sykehuset sa de at det nok var litt korte rier... lenge nok for meg hvertfall... ble lagt på ctg og da måtte de nok bare inrømme at dette var ordentlige rier og kom VELDIG tett og med fullstyrke og vel så det... jeg undersøkt og da var det godt og vel 4cm...JIPPI

 

nå ble jeg lagt inn, de tok papirene mine, jeg fikk klyster og fikk endelig stå i dusjen,... sto der i over halvannen time, og vannet ble varmere og varmere og jeg ble mer og mer skrukkete:) hihi

 

klokken 01. orket jeg ikke stå der mer og jordmoren ventet på å få sjekke meg igjen og gi meg fødesal... det var nå 7-8 cmåpning så dette gikk fort og fint... dette så ut som en rask og fin første fødsel sa alle og vi tenkte det selv også. Klart det var vondt men absolutt overkommelig ( bare ikke akkurat da rien bygget seg opp:) )

 

klokken 02.30 ble jeg sjekket igjen og nå vardet 8-9 cm åpning og bare "den siste kanten" igjen... hun sa at nå kom nok vannet til å gå snart og akkurat da hun snudde ryggen til så gikk det,og ut kom resten av slimproppen og tror faktisk den var en ekkel gleklop sånn jeg hadde sett for meg, jordmoren var veldig ivrig på å vise meg teppen med slimproppen og vannet som var så klart og fint.. husker jeg sa æsj og et eller annet annet som gjorde at hun lo veldig av meg.

( denne perioden er litt slørete, men husker jeg ble lagt i sengen for å få bli undersøkt og for å få lystgass.. den hjalp ingen verdens ting men jeg hadde noe annet og tenke på og jeg husket og puste, men ble kastet da pressriene begynte litt senere...).( forresten er klokkeslett det eneste jeg alltid har hatt klart i hodet for den var rett forran meg og jeg stirret rett frem storedeler av tiden:) )

 

 

klokken 03.00 begynte pressriene- litt tidlig mente jordmor men kun merket på meg at de var ordentlig pressrier og jeg fikk lov å presse siden hodet var så langt oppe enda men måtte love å stoppe for å høre på henne når det kom lenger ned så jeg ikke skulle revne- min store skrekk. Det lovet jeg.. og det var deilig å få stramme alle muskler i kroppen og presse...

 

tiden gikk, etter 1time, bl jeg undersøkt igjen, hodet var ikke kommet lenger ned, enda en time gikk og hodet var fremdeles sammested, jeg var nå veldig sliten - over et døgn uten søvn, og to timer med pressing. Det kom enda en jordmor inn, hun stappet henda inn og dro i "kanten men sjeg presset for å få hodet over- uten hell. Hun hylte at jeg skulle presse som om jeg skulle bæsje mange ganger( sikker på at hele fødeavdelingen hørte det og jeg klarte ikke å la vær å le, ) og da det ikke gikk måtte jeg stå på kbærne og vifte med hoftene fra side til side. ikke noe hjalp og jeg la meg ned igjne, slitsomt å stå såånn...

fikk lov ( uheldige meg) til å presse enda litt til siden hjerte lyden til babyen var så fin. legen var også kommet inn nå for å følge med, men da klokken var ti på seks morgen 08.11.06 ble det bestemt at babyen skulle ut med vakum. Gruet meg men var så sliten at jeg var med på alt-- klarte ikke å presse ordentlig lenger heller....vakumen ble plassert legen gjorde klar til å ta sats, barnesykepleieren skrudde på vakumen og jordmor støttet opp og så satte det i gang på neste rie, jeg presset og presset med krefter jeg ikke hadde, jordmor støttet og støttet og legen dro av alle krefter, et veldig sug hørtes og vakumenhadde løsnet... samboen ble litt engstelig da, jeg også for nå var det mye blod- helt vanlig alt var fint sa de. og den ble plassert igjen... det samme skjedde.

En større vakum ble plassert, lege gjorde igjen klart til å dra, vakumen ble skudd opp og rien kom, barnesykepleieren hang oger magen min og presset babyen ut, legen dro av alle krefter, og ut kom den lillejenten våres- MieSofie- ut,klokken 06.02, 08.11.2006. hun var 3320g og 49cm lang. jeg fikk henne på magen men reagerte ikk epå det, så bare ansiktene til jordemor og legen og forsto at nå hadde jeg nok revnet en del... det viste seg at jeg hadde revnet hele veien bak, og mått ebli trillet til oprasjonen med en gang... og samboeren ble igjen med den nyfødte babyen vår. tre min etter at hun var ute var jeg ute fra fødestuen.

 

Den flinke snille kjærsten kin som støttet meg så fint hele veien- og det tror ikk ejeg er lett, var mange inn trykk fo rhan også som har sett alt, jeg ar mest kjent det på kroppen på en måte.... - ble sittende på fødestuen i over tre timer mens jeg ble sydd og de ventet på at jeg skulle våkne fra narkosen. klokken 10.00 fikk jeg holde den lille jenten min... og hun var så nydelig.

 

har egnetlig i lang tid, også på sykehuset fortrengt alt som har skjedd, hadde masse besøk på sykehuset, merket ikke at jeg var trøtt eller hadde vondt og tenkte ikke p slutten av fødselen som noe vanskelig eller tøft.

 

Nå fem uker etter har jeg hatt mine reaksjoner, men mest har jeg faktisk reagert på at jeg ikke fikk holde henne ordentlig da hun kom ut og snakket med kjærsten før jeg ble trillet bort. ikke fikk vi "gratulerert hverandre og ikke fikk jeg sett ordentlig på henne. Hodet hennes har jeg sett på bilder så helt dratt ut og hunvar hoven i hele ansiktet ( det gikk kjempe fort ned så da jeg så henne klokken 10 hadde hun valig hode men litt hoven i pannen).

Venter fremdeles på at jeg ksl areagere mer, men tror ikke det kommer før /hvis jeg skl aføde igjen, men det vet man aldri.men jeg blir fulgt godt opp fra sykehuset, og deter godt å vite.

men nå sitter vi her som en familie på tre og koser oss masse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[mam <3]

Martine ble født:

 

Torsdag 2 november var jeg på skolen, hadde mye kynnere og følte meg egentlig helt på trynet. Dagen før hadde jeg vaska hjemme noe som sleit meg helt ut, stor og gravid som jeg var.

På kvelden dro vi til en veninne av meg, men etter en liten stund måtte vi dra hjem igjen fordi jeg fikk så vondt.

Men jeg tenkte absolutt ikke på at det kunne være fødselen som var igang, det var jo 2 uker til termin!

Men kl 23.30 våknet jeg av noe som kjentes ut som sterke kynnere, vi tok tiden og oppdaget at de var regelmessige. Da var det rett opp å begynne å trø. =)

Det tok ikke lang tid før riene ble så sterke at jeg ble helt satt ut da de kom, ringre føden og fikk beskjed om å komme. Da vi kjørte var klokka ca 4 om natta.

Kom til føden, fikk klyster :/ ikke noe særlig. De skjekka åpninga og da var den allerede 5-6 cm. Gjett om jeg ble glad da. Fikk ligge litt i badekaret og fikk massasje av kjæresten. Da jeg kom ut av badekaret hadde jeg begynt å få så vont at jeg måtte klamre meg fast tillystgassen og tilslutt måtte jeg be om epidural. Den ble satt kl 10.00 og det var som å komme til himmelen. Etterpå spiste jeg, sov litt og leste i blader. Men riene stoppet opp litt og jeg ble satt på drypp. Da kl ble ca 12 var riene blitt så sterke at epiduralen ikke hjalp så mye. Hadde så tette rier at jeg ikke klarte å gå på do selv engang, samboern måtte nesten bære meg. (stakkars samboer. ) Da åpningen ble skjekket var den på 9 cm! Endelig snart ferdig. Men det var endum "kant" inne i livmorhalsen som ikke ville åpne seg, så JM måtte stå med 3 fingre inne i meg å presse til siden for at jeg skulle få åpnet meg skikkelig. Da kl var 13.00 fikk jeg endelig begynne å presse.

Har aldri i mitt liv tatt sånn i, trodde ikke det gikk an å være så sterk.

Men da hodet var ute ropte jeg "herregud, nå klarer jeg ikke mer, jeg gir opp!" Hehe.. Da sa JM og jeg liksom skulle gi opp nå? Noe jeg selvfølgelig ikke kunne gjøre. Stakkars Martine kunne jo ikke være halvt ut/ halvt inne resten av livet

Så på en kjemperi klarte jeg å få henne helt ut.

Det var en helt fantastisk flott fødsel og jeg gleder meg allerede til å gjøre det igjen. det som var så spesielt var at hjerterytmen hennes verken sank eller økte en eneste gang under fødselen. Den hldt seg på 145 hele veien. Syns det var litt kult. Det er uten tvil det største jeg har vært med på å jeg var så stolt. Både jeg og den stolte far måtte felle noen tårer der ja.

 

Hun ble født 3 November 13.44, var 49 cmog 3234 gram og 33,5cm rundt hodet.

[mam <3]

Hadde forresten tulla en del på forhånd om at hun sikkert ble å komme den helga, fordi mamma og pappa var i spania da og svigers var på tur til kiel.

og jeg fikk rett.

[Gjest]

8.november: Vatnet gjekk om morgonen. Eg skulle på ktr på Riksen 13.15 og tenkte at då treng eg ikkje ringja bort for å sei det, skal jo dit om nokre timar likevel. Skulle innom barsel før ktr for å besøka ei venninne, reiste difor bort til Riksen tidlegare enn vanleg. I hovudvestibylen måtte eg gje tapt mot vatnet, det berre rann og rann og eg måtte finna første og beste toalett. Å koma seg ut av toalettet var ikkje lett, binda mine var søkkvåte og tok ikkje imot særleg mykje av vatnet som kom. Stappa buksa full i toalettpapir og vralta meg ut. Ringte føden og spurde om eg kunne koma med ein gong i staden for å gå på vanleg kontroll, det fekk eg. Sendte deretter melding til venninna mi og sa at eg vonlegvis ville koma og dela rom med henne på barsel i løpet av kort tid.

 

Ktr hjå jm, alt såg fint ut, bortsett frå riene - dei var ikkje tilstades. Vart sendt heim med beskjeden: kom tilbake i morgon om ikkje riene har starta, så set me deg i gang. Vel heime skjer ingenting.

 

9.november: Kjem på Riksen kl 10. Ctg og modningspille. Riene startar med ein gong YAY. Ikkje spesielt regelmessige, men det er rier. Brukar dagen på å besøka venninna mi på barsel. I 17-tida kjem det vonde rier, og dei er ganske tette. Jm sjekkar opning, 2cm - er i gang

Riene kjem og går, ikkje regelmessige enno, men vonde. Kl 20, sjekkar opning igjen: 2cm .. Hmm.. dette går tregt.

Kl. 23 sjekkar opning: 2,5cm. ER DET SANT????? Så mykje vondt og så lite som skjer?? Får pinex forte av jm, med beskjed om at anten tar riene seg opp eller så får eg sova og ny modningspille neste dag. Då mista eg det meste av piffen, tanken på ein dag til med så mykje smerter var ikkje spesielt fristande. Riene fortsette, og smertene er ganske intense. I tillegg byrjar eg verta veldig sliten no. Grin og kjenner meg dopa på pinex forte. Heldigvis var kjærasten min der og oppmuntra meg.

Kl 2 orkar eg ikkje meir, får endeleg koma inn på fødestova og får prøva meg på lystgass, det funke for så vidt. Hyperventilerer i all fall ikkje lenger. Har no 5cm opning og pressriene tar til. NO??

No ber eg om epidural, klare ikkje konsentrera meg om pustinga når eg føler eg må halda igjen det som vil ut..

Får epidural ca kl 4 - HIMMELEN!

Kl 7 er pressriene såpass at eg kjenner dei trass epiduralen og eg får lov å pressa frå 7.15, men ingenting skjer, småen bevege seg ikkje nedover. Kl. 08.30 vert det snakka om vakuum. Herregud - NEI! Men jo, fornuften min overtar og seier jatakk til vakuum. Noko så vondt. Og som om ikkje det var vondt nok frå før, når hovudet til Ivar står halvvegs ute så stoppe riene mine - javel? det var jo kjekt, han vert ståande med hovudet halvvegs ute i, i følgje sambuaren min, minst 1 minutt.. Riene ville ikkje starta att, så Ivar vart meir eller mindre dratt ut utan hjelp av rier. Når hovudet er ute står sjølvsagt framleis skuldra fast så legen må inn og hjelpa den ut også.

Og då kom det verste: for ut kom ein blå, livlaus gut. Navlesnora vart klipt og dei tok med seg ungen vår og sprang ut. Det var vondt det! Etter eit langt minutt (viss det var så lenge) kom det eit vræl frå gangen og legen sa at det var vår vesle gut. Då grein far

Fekk Ivar på brystet og vart lappa saman nedantil. Revna frå topp til tå, men kva gjer vel det, når verdas nydelegaste ligg på brystet?

Ivar var 52cm, 3820g og 35,5 i hovudomkrins

 

[Anonym bruker]

Dytte..

[ZigZag er 2 barnsmor!]

Riene startet søndag 5/11. De var uregelmessige og minnet om menssmerter,men i løpet av natten ble de mer regelmessige og vi dro til Riksen for en sjekk hos jm kl 04.00. Da hadde jeg 1-2 cm åpning. Fikk med paralgin forte stikkpille og apodorm til å sove på og reiste hjem i igjen i påvente av at riene skulle ta seg opp. Utrolig nok sov jeg godt og våknet ikke før kl 10.00 neste morgen. Da kom riene med 2-3 min mellomrom og da jeg reiste meg opp av senga gikk vannet. Ringte føden som ba meg komme med det samme og i bilen på vei til sykehuset kom riene med 2 min mellomrom og med en varighet på 1 min.Ble undersøkt av jm kl 11.30 og da hadde jeg 4 cm åpning. Både jm og mannen min motiverte meg til å følge ønsket mitt om alternativ fødsel på "den grønne fødestua".

Da vi kom inn på fødestua fikk jeg akupunktur som skulle påvirke mormunnen. Riene ble kraftigere og hyppigere og jeg gikk da opp i badekaret. Riene kom nå nesten uten pause og kroppen min begynte å skjelve. Jm ville sjekke åpningen på nytt og det var 6 cm og kant. Husker jeg ble litt fortvilet da fordi det gjorde så utrolig vondt!

Brukte prekestol og lenet meg mot den mens jeg prøvde å puste dypt istedet for å hyperventilere. Riene kom nå helt uten pause og plutselig kjente jeg trykketrang. Jeg måtte legge meg ned på senga slik at jm kunne sjekke hvor langt jeg hadde kommet. Det var nå full åpning . Jeg hadde altså gått fra 6 cmtil full åpning på 20 min. Snakk om effektive rier! Følte det var best å presse når jeg satt fordi jeg kunne bruke tyngdekraften bedre. Pressriene var også lettere å takle fordi jeg jobbet. Presset fra kl 14.45-15.18. Plutselig var lille Sanne født.

Pappaen klippet navlestrengen og felte noen tårer mens jeg ble lappet sammen igjen av legen. Sanne var 53 cm lang og veide 3515gr. Hodeomkrets var på 36cm.

I ettertid syns jeg vi hadde en flott fødsel og jeg kan ikke få takket jm stud Barbo nok. Vi vil aldri glemme deg!

Fødsel er vondt, men så absolutt verdt det.

 

Klem fra