Kurering av fødselsangst

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg har hatt fødselsangst selv, i ekstrem grad vil jeg si, men føler at jeg nå har klart å overvinne den til en viss grad. Hvordan jeg klarte det?

 

Vel, først var jeg fast bestemt på å ta keisersnitt. Noe annet var ikke aktuelt. Så leste jeg masse om keisersnitt, og konkluderte med at det ikke var fristende likevel. Jeg tror man går glipp av mye med keisersnitt, blant annet mestringsfølelsen og stoltheten man får etter en fødsel. Jeg har også lest masse og hørt masse om vaginale fødsler - både gla`historier og skrekkhistorier.

 

Det som har hjulpet meg er at jeg har klart å se på fødselen som en tøff utfordring - men ikke en umulig oppgave. Det går an!

 

Jeg har overbevist meg selv om at jeg faktisk har et valg: Hvis man har ekstrem fødselsangst i Norge, får man keisersnitt. Så lenge man selv VELGER en vaginal fødsel, og ikke tvinges til det, har man et bedre utgangspunkt.

 

Jeg har innstilt meg på at fødselen blir vond, men velger å se på det som en jobb - som handler veldig mye om pusteteknikker, positive tanker og å jobbe MED kroppen og MED smertene, og ikke mot.

 

Det går an å inngå en avtale med sykehuset - fortelle at du lider av veldig fødselsangst, men at du er innstilt på å prøve fødsel. Skriv ned at du ønsker epidural + pudentalblokkade, og at du vil være garantert tilgang på dette. Hvis fødselen blir for ille underveis, kan du få avtalt at det da blir keisersnitt.

 

På denne måten blir fødselen, i alle for for meg, overkommerlig. Helt kvitt angsten er jeg ikke likevel, men før var min eneste tanke om fødselen: "Jeg skal aldri føde". Det var HELT uaktuelt for meg.

 

Nå har jeg bestemt meg for å klare det! Jeg tror også noe av løsningen er å ikke tenke for mye på fødselen. Hvis man leser for mye om fødsler her inne på barnimagen, blir man helt gal. De fleste kan få fødselsangst av å lese på disse sidene. Vær forberedt på smertene, men se det som en overkommerlig jobb, som du får en fanstastisk belønning for!

 

Lykke til alle sammen!

 

[Anonym bruker]

kunne absolutt ha signert under innlegget ditt! du er en töff jente! og dette kommer til á gá kjempebra!!

 

önsker deg masse lykketil!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Flott for deg at du har klart å velge en vag. fødsel og ser fram til dette! Jeg jobber mot det samme, men angsten vår går ikke helt ut på det samme, så jeg vet ikke hva utfallet mitt blir.

 

Jeg er ikke spesielt redd for smertene. Det er alt som har med underlivet jeg er livredd for. Livredd for å ligge blottlagt foran mange mennesker, revne, klipping, sugekopp og den utenkelige tanga. Jeg klarer ikke tanken på at noen skal fikle med underlivet mitt på den måten. Er redd for tung depresjon etter fødselen hvis noe av dette skulle skje (og det KAN skje!!) Men det er jo MIN angst...

 

Lykke til, du klarer det fint du!!

 

Bambi

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Det var jeg som skrev hovedinnlegget Min hovedfrykt er egentlig ikke smertene i seg selv, men de mulige konsekvensene av smertene: Å miste kontrollen, blottlegge meg, å ikke bli møtt med empati av jordmødre/ leger, å være hjelpeløs osv. Jeg liker heller ikke at andre mennesker tuker med underlivet mitt. Så vi har det nok ganske likt!

 

Mitt hovedtips er uansett å ikke tenke så mye! Ikke over-analysér hva som kommer til å skje. Ikke tenk på det verste som kan skje!

 

Det gjorde jeg nemlig tidligere: Jeg så for meg hvor ille det KAN gå, hvor ille fødselen faktisk KAN være, men dette får man ingenting ut av! Annet enn fødselsangst.

 

Som sagt- det er greit å lese litt om fødsler og være forebedt på hva man går til, men nok er nok. Når man har lest litt om det, så bør man legge alt slikt stoff VEKK, og konsentrere seg om graviditeteten, at man blir mor og fokusere på at det kommer til å gå bra! For det gjør det for de ALLER fleste!

 

Når det gjelder sugekopp og tang, brukes ikke dette hos de fleste, men et fåtall. Sjansen er STØRST for at det ikke blir brukt på deg.

 

Når det gjelder å bli blottet for mange mennesker, er det heller ikke sannsynlig. I de fleste fødsler er det bare deg, mannen/ kjæresten din + en jordmor som går til og fra - altså ingen blottlegging for mange mennesker. I nød-tilfeller blir det nok kalt inn ekstra leger og liknende, men dette er mer sjelden . Det er altså STØRST sannsynlighet for at du ikke blir blottlagt for andre enn en vanlig, hyggelig jordmor.

 

Håper jeg kan inspirere andre med fødselsangst. Fra tid til annen kommer worst scenario bildene tilbake i hodet mitt, men da dytter jeg de bort.

 

Jeg føler egentlig at vi som gravide kvinner som skal gjennom en fødsel, ikke har annet valg enn å være positive og innstille oss på at vi SKAL komme oss gjennom fødselen på en grei måte. Ellers blir graviditeten uutholdelig!

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Hei HI.

Takk for innlegget ditt! Jeg har veldig sansen for det du skriver, og jeg har tenkt mange av de samme tankene selv. Jeg vet at jeg må jobbe med tankene mine og innstillingen min for å klare å gjennomføre en fødsel. Har alltid vært livredd for å føde, har gått fra å tenke "jeg skal aldri føde/ pga smertene" til å tenke at "dette skal jeg klare/ jeg er sterk/alle andre klarer det" og nå "jeg er usikker/redd, men ser frem til fødselen for jeg er sikker på at jeg skal klare det".

Er ikke spesielt redd for smerter/revning, men mer redd for å miste kontroll, bli en tilskuer til fødselen og slikt. Dessverre føler jeg meg veldig alene om disse tankene også. Mannen min har to dårlige fødselsopplevelser fra før bak seg, og vi klarer ikke snakke godt sammen om hva som møter oss nå. Det er frustrerende, og jeg føler at alt ansvaret for forberedelser hviler på meg. Tror han tenker at "fødsel er jævlig men jeg må jo stille opp". Det gjør det ekstra tungt synes jeg, når jeg prøver å jobbe med mine egne tanker....

På et vis ser jeg frem til fødselen, for jeg vet jeg skal klare det, men all denne usikkerheten gnager og sliter veldig.

Dette er mitt 1. svskap, og nå er det ca 14 uker til termin. Nedtelling! Hvor langt er du kommet???

Lykke til :-)

 

[Anonym bruker]

Hei. Jeg syns dette var en kjempe fin tråd!! Gode råd men ikke sånn " skjærp deg; Millione føder hver dag" ting. men si hva man er redd for og jeg kjenner igjen mange av fryktene!

Stå på jenter!! Hilsen "hvorfor akkurat meg"

[Nala81]

Hei!

 

Det høres ut som om dere jobber godt med angsten og er på god vei til å overvinne den! Godt jobba! Lykke til! ;-)

 

Ville bare komme med et lite innspill når det gjelder det med å blottlegge seg selv. Min erfaring (fra studier o.l.) er at jordmødre er veldig flinke til å ta hensyn til dette! Som HI skriver, kan man avtale med sykehuset på forhånd hvordan man ønsker at fødselen skal foregå. Husk å nevne dette med blottlegging også da! Evt skriv et ønskebrev. Jeg er selv medisinstudent, og har derfor vært så heldig å få være med på noen fødsler. For de aller fleste jordmødrene var det den største selvfølgelighet å dekke til lårene og underlivet til den fødende med et laken de gangene truse og dyne måtte av for å undersøke åpning. De trenger jo ikke se noe for å sjekke dette! Det er ikke før i utdrivingsfasen de faktisk har behov for å "holde oversikten".

 

Jeg har stor tro på at kunnskap gir makt, og at jo mer man vet om mulighetene sine, jo mer sikker og uredd blir man. Derimot tror jeg ikke man nødvendigvis får så mye ut av å lese om andres fødselshistorier. Så forbered dere på mulighetene, snakk med sykehus og jordmødre, og masse lykke til på fødselen! :-)

 

(Må bare legge til at jeg er førstegangsfødende med termin om tre uker, og det har fremdeles ikke gått helt opp for meg at jeg skal føde, tror jeg... :-) Veksler litt mellom panikk og total ro, jeg...)

[Anonym bruker]

Takk for gode ord!

Helt riktig at jeg jobber med angsten for å overvinne den. Er nesten enda "reddere" for å ikke ta angsten på alvor og dermed bli anspent og "lukket" under fødselen.

God vi kan støtte hverandre her :-)

Lykke til selv, medisinstudent som snart skal i ilden, - og dere andre!

 

[Gjest]

Hei.

 

Så flott at du har bestemt deg for å tenke positivt ift det å jobbe MED kroppen/smertene. Jeg har hatt 2 fødsler og har gått i fra fødeangst til det å faktisk glede meg til nummer 3, og vil så gjerne få gi et råd:

 

Første gang hadde jeg det ganske likt deg, og møtte opp på sykehuset med en "bestilling" av epidural, som jeg selvfølgelig fikk.

...for et Mareritt det ble!! Fødselen varte jo en evighet!!!! I åpningstiden fikk jeg både akupunktur og petidin og lystgass ... og åpningsriene varte i to døgn. Deretter fikk jeg epidural, som jo hemmer kroppens naturlige utdrivning, med det resultat at selve uttrykkinga varte i TIMEVIS!!

 

...til fødsel nummer to hadde jeg bestemt meg for at det MÅTTE gå fortere, og gav streng beskjed om at jeg ikke ønsket NOEN form for smertelindring. Denne gangen varte åpningsfasen 3 timer og utdrivningsfasen et kvarter Det er klart det er lettere med nummer to, men jeg er uansett overbevist om at det var epiduralen som ødela hele fødselen for meg første gang.

 

Så mitt råd til deg er å prøve å la naturen gjøre jobben sin. Og hvis "villdyret våkner" i deg og du brøler eller skriker, så er det jo bare fint. Jordmor har GARANTERT sett dette ved 99% av alle fødslene hun har hjulpet ved.

LYKKE TIL

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så interessert i å lese om fødsler som ble mareritt i denne tråden.

 

Du kunne ha skrevet på en litt mer nøktern måte at epidural kan føre til at fødselen går tregere, og at DU ikke vil anbefale det.., Tror for øvrig ikke det var epidural alene som førte til at din fødsel ble lang. Det kan jo skyldes mange andre ting også, blant annet at du var førstegangsfødende.

[Gjest]

Jo, er faktisk nødt til å skrive det så sterkt, for det er ingen som sier dette om epidural til en førstegangsfødende ...men i ettertid skal jeg si at både jordmødre og barselpersonale mente at det var jo noe alle visste. Skulle JAMMEN ønska at noen hadde advart meg på forhånd.

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

Til elefantmamma'n:

Her var vel strengt tatt poenget å snakke om hvordan man kunne klare å overvinne den "frykten" de fleste av oss førstegangsfødende kjenner på. Da kan vi heller gå inn på andre tråder om ulike fødselshistorier om vi vil høre hvor ille det er. For tro meg, vi får det også med oss!!

 

Men til deg hovedinnlegger, syns det er en kjempebra tråd du har startet her!! Jeg både gruer og gleder meg til fødselen av mange ulike grunner. Men må jo bare prøve å tenke at det går bra og at fagfolkene på sykehuset vil gjøre det beste for meg og barnet.

 

Dette kommer til å gå bra jenter! Lykke, lykke til!!

[Anonym bruker]

Det finnes MANGE andre forum på barnimagen hvor man kan diskutere fordeler og ulemper ved smertestillende generelt og epidural spesifikt. Slik skrekkhistorier som det du serverte passer ikke inn i denne fine tråden.

 

De av oss førstegangsfødende som vurderer epidural leser selvsagt andre tråder her inne som handler om det.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg satt her på barnimagen tidligere i dag, og leste forumene "slitere" og "over 35 år og prøver", og da slo det meg hvor heldige alle kvinner som er gravide og har barn er!

 

Det er kjempemange par som sliter med å få barn, og som forsøker i årevis uten å lykkes. Dette må være helt forferdelig! Det er stadig flere som sliter, blant annet fordi kvinner i dag venter for lenge.

 

Dette er jo noe å tenke på for dem med fødselsangst. Hvis man blir gravid er man jo kjempeheldig! Kanskje man bør prøve å fokusere på hvor heldig man er - i stedet for på alle de eventuelle problemene - og på hvor ille fødselen blir!

 

Bare en tanke... Sliter med fødselsangst.

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

Det er sant at man er heldig som skal sette et barn til verden ja, men samtidig så må vel vi ha lov til å være redde og nervøse for det som skal skje?

 

Det er jo ikke bare å skru på en bryter heller, så tenker man logisk.

 

Syns igrunnen det blir litt feil å sette situasjonene opp mot hverandre, vi har ALLE ting man bekymrer seg for, og da er det viktig å respektere andres bekymringer også.

[Anonym bruker]

Skjønner jo at HI ikke har født før. Gå igjennom en fødsel du, så kan vi se om du sier det samme neste gang du er gravid!!!

[Anonym bruker]

"Skjønner jo at HI ikke har født før. Gå igjennom en fødsel du, så kan vi se om du sier det samme neste gang du er gravid!!!"

 

Poenget med denne tråden var å backe hverandre opp for å komme over fødselsangsten!

 

Du ødelegger masse med ditt innlegg. Hva var vitsen med det?

 

[Anonym bruker]

Dette VAR en kjempefin tråd, som dessverre sporet helt av etter at en reagerte negativt på en fødselshistorie, så kom drittslengingen og usaklighetene...

Det er flere anonyme her, og jeg vil bare si at jeg er den anonyme som jobber med angsten min (ikke HI) og jeg reagerte IKKE negativt på historien til Elefantmamma. Jeg vil gjerne ha kunnskap for så å gjøre meg opp mine egne meninger. Det er en måte å møte det jeg frykter med åpent sinn. Jeg synes jeg er kommet et godt stykke på vei, og må innrømme at jeg har hatt noen blaff av at jeg faktisk gleder meg til fødselen.... Selv om det er det jeg alltid har fryktet mest av alt i hele verden, helt siden jeg var så liten at jeg skjønte hvor babyene kommer fra..

Men vi er alle ulike, og nå er vi nok spesielt sårbare, alle sammen, med en stor angst å bære på-

 

Skal vi la avsporingen være, - og gå videre med tråden herfra???

Vet det er mange fine og velmenende damer der ute som har mye å dele.

 

Hilsen angst-jobbende og fremdeles

[Anonym bruker]

det virker nesten som om noen mødre er bitre fordi de hadde tøffe fødsler, og fordi de ikke har bearbeidet hendelsen lar de det gå utover førstegangsfødende i stedet.

 

det innlegget om": gå gjennom en fødsel, så får vi se hva du sier" er et typisk eksempel på dette.

 

ok, du hadde tydeligvis en tøff fødsel, men det er jo ikke vår skyld. du sliter sikkert med det - og burde prøve å bearbeide opplevelsen på andre måter og i andre forum enn her.

 

 

[Gjest]

Må bare si at jeg er lei meg og at jeg ser at det var utrolig teit av meg. Var første gang at jeg var inne på barnimagen, og ble liksom revet med av den første og beste (!) tråden..

Unnskyld og lykke til!

[Anonym bruker]

OK! Det er lett å skrive ting uten å tenke seg om her inne!

 

Og så er det veeeeeldig lett for at folk hisser seg opp her. Kanskje fordi man er i en sårbar fase av livet..

 

 

[pregowoman]

etter en vanskelig fødsel hadde jeg også fødselsangst! Men da jeg prata med jordmor om det, fikk jeg samme tilbudet som deg. Nå gleder jeg meg til å føde! Det er en vond, tung jobb men allikevel så utrolig deilig følelse en får etter å ha klart det!

 

Lykke til

[Polyanna71]

Lykke til med fødselen.

 

Jeg har født to ganger og har samme innstilling som deg (det handler om JOBB og ikke smerte), så de tankene er slettes ikke naive!

 

Jeg ønsker deg en flott fødsel og masse lykke til! Jeg håper du treffer gode og flotte fødselshjelpere som ivaretar deg på en trygg og varm måte!!