Er jeg litt galt skrudd sammen? :-)

[ellemmelle og bitteliten]

Helt siden jeg begynte å ønske meg barn for 2 år siden har jeg hatt en følelse på at noe er galt med meg sånn at jeg kan slite med å få barn, var i en periode heelt sikker på at at jeg hadde pco og leste meg veldig depressiv på nett om dette her.. For å gjøre historien kort, jeg ble gravid med min daværende kjæreste uten at det var planlagt i det hele tatt, desverre mistet jeg, men likevel.. jeg vet jeg kan bli gravid. Nå bekymrer jeg meg igjen. Ikke for meg selv, men for at det er noe galt med sambo sånn at vi kan slite med å få det til. Helt idiotisk, jeg har ingen grunn til å tro noe sånt siden vi ikke prøver, men jeg grubler litt likevel, bedre blir det ikke når jeg leser om flere her inne som har samboere med dårlig sædkvalitet... Mye rart man skal tenke på vel! :-) Tror jeg noen ganger ikke er helt riktig vel bevart... Men er verpesjuk så det holder og er redd for at det skal ta lang tid når vi endelig kan begynne, når enn det måtte skje... En dose tålmodighet tas i mot med takk! :-)

[*MiAMi*]

Du høres normal ut i forhold til "min normal" i allefall

 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Har også opplevd en ikke-planlagt graviditet,som endte i spontanabort. Dette med min nåværende samboer, så jeg vet vel forsåvidt at vi kan få barn (men kan vi gå gjennom en hel graviditet?).

Sist klarte i allefall supersvømmerne å overvinne p-pillene..

 

Nå om dagen sitter jeg og leser meg fordervet på disse sidene. De to siste dagene har det hovedsaklig vært fødselshistorier. Det er jo veldig mange som skriver om sine forferdelige fødsler med alvorlig svangerskapsforgiftning og full pakke. Nå sitter jeg selvfølgelig og bekymrer meg for det. Hvordan kommer mitt svangerskap til å bli?

Hvordan blir fødselen? "Revner jeg fra A til Å", som en annen så fint skrev..

 

Jeg fikk gladmelding fra sambo i dag, om at han ønsket å prøve allerede fra april av. Da begynte selvsagt tankene å kverne rundt hvor mange prøveperioder vi måtte gjennom.

 

Tror kanskje vi jenter er litt håpløse sånn. Jeg vet i allefall at jeg er det! Har en lei tendens til å tenke veldig mye, gjøre meg opp forskjellige meninger, som igjen skaper nye spørsmål som jeg må tenke på.

(Herregud for et komplisert menneske :-/ )

Disse tankene komme ikke bare i våken tilstand, ender jo selvsagt med at jeg drømmer om det. I natt hadde jeg rier med 2-3 min mellomrom, barnet hadde ikke festet seg etc etc.

 

Jeg er også veldig verpesjuk. Skulle helst snakket om graviditet 24/7, men da kommer jeg jo til å ta livet av samboer. TAKK GUD FOR BIM!

 

Sender en dose tålmodighet til deg, samtidig som jeg beholder en selv

 

 

[rampejenta - ny spire]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Men siden samboeren har en sønn fra før så vet jeg at han virker.. Men jeg er livredd for å ikke få til å bli gravid.. og syns det er fælt å måtte vente for det kan jo hende det tar år før vi greier det..mens han regner med at det skjer på første forsøk sånn som sist.. og tålmodighet skulle jeg også gjerne hatt en dose av..

[ellemmelle og bitteliten]

Håpløst å bekymre seg så mye når det aller meste går riktig så bra..

Men tror fortsatt jenter har et tenke-og-bekymre seg gen mer enn gutter så er vel bare å avfinne seg med situasjonen ;-) men noen ganger hadde det jo vært kjekt og hatt samme innstilling som sambo, at alt ordner seg for snille jenter og at man ikke bekymrer seg før man må.. :-)

[*bubbs*]

Haha... Jeg har lærebøker liggende her med fine fargebilder av livmor-rupturer og dødfødte babyer. Gjett om JEG er nervøs da? (man blir ganske små-hysterisk av å studere helsefag..)

 

I tillegg så har typen en genetisk ressesiv sykdom som ofte fører til nedsatt fertilitet. Ikke så kult for oss. Prøver å si til han at han må begynne å spise sundt, slutte å snuse helt etc. til april for å optmere sjansene, men han er sånn: "det går sikkert bra"

 

ARRRRRRRRRRGGHHHHH!! Blir så irritert av den holdningen! jeg vil ha kontroll, og jeg gidder ikke å gå gjennom mange mnd. med skuffelse bare fordi han ikke gidder å ta hensyn. Selv om han har et lax forhold til det, så har IKKE jeg det. Det bør han kunne ta hensyn til, for det er tross alt JEG som skal gå gravid. Irriterende ass...

 

Det værste er at det var han som absolutt ville ha unger mens han var i 20-åra, ikke jeg.. Tables are turning! Hehe..

[*MiAMi*]

Du sier noe der.

 

Her i huset er det jeg som begynner å stresse med at vi må bli enda flinkere til å trene, spise enda mer sunt etc. Tror ikke mennene våre føler samme "prestasjonsangsten" som oss, eller er dere uenig?

 

Når det er sagt, så har faktisk min tilbudt seg å gå til lege for å sjekke seg før vi prøver. Så vet vi i allefall at vi ikke skyter med løskrutt.. Det er positivt da.

Og når alt kommer til alt er det vel viktigst at det er vi jenter som er sunne og friske?! Det er i oss det skal vokse og gro, det er vi som skal gjøre jobben.

En får vel være greit fornøyd om kjæresten holder ut med svingende humør og spesielle lyster

 

Lillema

[bittelill]

Hehe ja vi har et ekstra bekymringsgen, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har latt det få begynne å virke. Jeg tør forsatt ikke gå inn på alle andre sidene på BiM av redsel for å bli fullstendig hekta pga solskinnshistorier (er hekta nok som det er), livredd pga fødselshistorier, depresjoner, dødfødsler, spontanaborter osv eller noe som helst. Slik det er nå konsentrerer jeg meg KUN om at jeg er klar og prøver å tenke positivt og sende positive vibber til min sambo. For når jeg oppdaget hvor babysjuk jeg kunne bli jeg som ALDRI har brydd meg veldig om babyer, da ble jeg litt skremt. Jeg er jo redd babyer, for jeg vet ikke hvordan jeg skal holde en en gang.

[Mini nr 2 i mars]

Aahh...godt å høre at det er andre som også har det sånn! Begynner å bli stressa, tenk om jeg ikke kan bli gravid..tenk om jeg har flere spontanaborter, tenk om jeg ikke får mensen på leeenge etter jeg slutter på pillene...

Men så vil jeg ikke stresse, for da blir det jo iallefall vanskelig å bli gravid...

Aahrr...

Derfor vil jeg komme igang med prøving for å finne ut om jeg i det hele tatt kan bli gravid...vil jo ikke vente i 5 år liksom, vil jo ha baby nå!

[-Mariposa-]

Du er nok ikke den eneste nei:) Jeg bekymrer meg om det masse! Søstra min brukte noe sånt som 4 år og en SA på å bli gravid (hun var "prøver" på egenhånd, kanskje hun hadde blitt fortere gravid om typen var med på prøvinga og de hadde timet det litt, men likevel...). Hverken jeg eller typen har barn. Jeg har ikke blitt gravid på ca 7 år med pillen (selv om jeg slurver). Så jeg er litt bekymra for det ja. Men det vil jo vise seg da, når vi en gang setter i gang.