Gå til innhold

Hvordan er det aa vaere eneste adopterte barn i en familie?


Anbefalte innlegg

I 5-6 aar foer jeg moette mannen min og giftet meg, droemte jeg om aa adoptere. Jeg leste masse om adopsjon, planla, sparte, og gledet meg veldig. Som enslig kvinne som hadde passert 30 saa jeg for meg et liv som alenemamma--en ressurssterk alenemamma med god stoette rundt meg. Jeg sparte til og kjoepte leilighet som var stor nok til meg selv og barnet...og var helt klar til aa begynne adopsjonsprosessen.

 

Saa forandret livet seg plutselig. Jeg moette mannen min, og i sommer giftet vi oss. Naa er jeg gravid med det foerste barnet vaart--og vi gleder oss veldig til aa bli foreldre.

 

Kort tid etter at vi ble sammen, fortalte jeg mannen min om adopsjonsdroemmen min, og selv om han aldri hadde tenkt den tanken foer er han ogsaa veldig positiv til adopsjon. Vi gleder oss selvfoelgelig VELDIG til denne lille som kommer, og planlegger vel ogsaa aa faa et barn til paa "naturlig maate," dersom det lar seg gjoere. Men vi kunne ogsaa tenke oss aa adoptere en dag--og er aapne for det...

 

Selv om jeg gleder meg enormt til aa bli mamma til et egenfoedt barn, opplever jeg ogsaa at jeg soerger litt over det barnet jeg droemte om saa lenge--som jeg ville ha adoptert hvis jeg ikke hadde giftet meg. Mannen min og jeg har snakket en del om det, og vi kommer til aa vente en stund foer vi evt. adopterer. Vi foeler vel at det da vil bli mest naturlig aa adoptere minstemann. Men vi lurer litt paa hvordan det er aa vaere det eneste adopterte barnet i en familie med egenfoedte soesken? Er det noen som har erfaring med dette?

 

 

 

 

Fortsetter under...

Anbefaler deg å gå inn på

 

http://www.fub.no/forum/forumdisplay.php?f=22

 

(foreningen for ufrivillig barnløse -> forum -> adopsjon)

 

Dette er et meget aktivt forum hvor det nok er mange som kan dele sine erfaringer med deg.

 

Lykke til!

  • 2 uker senere...
  • 3 uker senere...

Jeg er også eneste adopterte i familien, har ikke følt noe spesielt på det. Det eneste som var hver gang jeg så meg selv i speilet og plutselig husket at jeg ikke så ut som alle andre i familien, men jeg har blitt behandlet likt som søsknene mine. Vi har fått akkurat like mye kjærlighet, oppmerksomhet og oppfølging :-))

Mine foreldre prøvde å få barn i mange år og bestemte seg til slutt for å adoptere. Et halvt år etter jeg kom ble de plutselig gravide og jeg fikk en søster som er 22 mnd yngre enn meg. Jeg har hatt det veldig fint og har ingenting å utsette på oppveksten min. Men alt det beror på foreldrene og hvordan de takler det selv.

 

 

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...