opki Skrevet 26. januar 2007 #1 Del Skrevet 26. januar 2007 På onsdag tok jeg det vanskelige valget, og tok kirurgisk abort, da var jeg akuratt 9 uker på vei. Fant ut at jeg var gravid julaften, og har siden da gått runde etter runde med meg selv om hva jeg skulle gjøre. Jeg tok abort for 8 år siden, og vurderte det på nytt for 5 år siden, men valgte da og beholde og har nå en gutt på 4 år, så har valgt begge veier før. Alikevel ble det denne gangen et mye vanskeliger valg. I bunn og grunn ville jeg ha et barn, og visste at jeg hadde det tøft med å ta abort, selv om jeg i ettertid ikke angret på det. Men situasjonen min nå var håpløs, alene med en gutt som ikke har kontakt med faren, bor i utlandet, og skal flytte til Norge om 3 uker, uten jobb, barnehage, og leilighet, og nesten blakk, og med faren til ”barnet” som sa han ikke ville ha barn. Til slutt ble tanken på å nok en gang gå rundt alene gravid og med et stort økonomisk press, og med barnefar nr 2 i utlandet en for stor byrde. Ja, jeg hadde klart det, men har hatt det tøft som alenemor, har slitt med helse og presset av alt ansvar. Nå er sønnen min 4 og mer selvstendig, og jeg kan begynne med blanke ark i Norge, og har alle mulighter foran meg og kan konsentrerre meg om ham og meg selv. Trodde virkelig ikke jeg skulle ta abort, og følte meg nesten skuffet over valget, somom jeg hadde håpet jeg ville beholde... Jeg tok abort på privat klinikk og hadde allerede kannsellert min første avtale uken før, da var jeg ikke klar. Sa til barnefaren at jeg skulle beholde, men da jeg levde med det valget noen dager, kjente jeg at det føltes som en stor byrde, og kjente også hele tiden som om jeg kjempet for et lite liv, som det ikke ar meningen skulle inn i verden... Og kampen føltes så utrolig ensom og hard. Bestilte da ny abort time, som jeg trodde jeg kom til å avbestille, men dagene gikk, og jeg fikk meg ikke til å avbestille... synest det var rart. Sendte bare tekst melding til faren om at jeg hadde ombestet meg igjen, følte han nå synest jeg var en byrde, og ganske koko som holdte på å ombestemme meg hele tiden, men at han ville bli lettet, for det var jo det han ville. Dagen før aborten sendte jeg ham bare melding om at han kunne sende meg en sjekk for beløpet, han sa ok... Ville ikke ha ham med slik som egentlig han skulle til første avtalen. Kvelden før var jeg helt rolig, men sendte på nye tekst til ha at jeg synest hans oppførsel var rar at han ikke hadde kontaktet meg. Han skrev da han haddde blitt vant til tanken om at jeg skulle beholde, og var sint for at jeg hele tiden ombestemte meg og lot han gjennom slike følelsesmessige svingninger... Da jeg kom til klinikken neste dag, var jeg for sen, men gikk alikevel mange runder rundt bygningen og tenkte, vil jeg virkelig dette? Er dette rett??? Til slutt, gikk jeg bare på autopilot og gikk inn. Synest det var fælt å gå alene, og var ganske nervøs for inngrepet. Måtte se ulike sykepleier, og vente på venteværelse mellom hver gang, mange av de andre så ut som de skulle til frisøren, som om det var an helt vanlig dag... Satt med tårer i øynene hele tiden, og begynte å gråte for hver person jeg måtte forholde meg til på klinikken. Og hele tiden tenkte jeg at det ikke var for sent å bestemme seg... men noe i meg gav meg kraft til å gjennomføre... Til slutt lå jeg ”klar” på benken/sengen og ble ”gjort klar” tårene trillet ennå,og kjente og angsten for alt sykehus aktig, er redd smerte, og alt som kan skje, at anestsi ikke skulle virke osv...... ble trillet inn på operasjonstuen, masse leger, og folk, som snakket over hode på meg, sikkelig kø system... men fikk narkose og den virket innen noen sekunder. Våknet opp på et annet rom sikkert en halv time senere, følte meg helt ok, overasket, ingen tårer...hmmm. Ble tatt inn på et annet rom for å ligge i en liggestol i ca 15 min, ble spurt om jeg hadde smerter eller følte meg uvel. Var overasket over at jeg følte meg helt vel. Fikk så litt å spise på nok et nytt rom, for så å komme til et nytt venterom og vente på å bli utskrevet. Men etter 20 min, ble jeg uvel ja... gikk til resepsjon og svimet nesten av, og begynte å spy, deretter kom magesmertene, rie liknende, men fikk 2 paracet, og gikk etterhvert over, på nytt klar til å bli utskrevet. Gikk til togstasjonen, tok toget hjem, og var helt rolig. I mellom tiden hadde jeg fått nye tekster fra faren at han ikke hadde blitt med fordi han hadde vært så sint på at jeg hadde obestemt meg, og at han hadde fortalt familien at han skulle få en baby allerede.... Snakk om situasjonen snudd på hodet... Etter som timene gikk begynte følelsene å komme, anger, sorg, sinne, gråt og gråt, men var utmattet etter alt og sovnet tildlig. Neste dag, i går, var alt helt jævlig, følte en intens sorg og klarte ikke å slutte å gråte. Som om jeg hadde mistet noen, og aldri hadde fått sagt hverken hei eller hade, og det var mitt valg,ingen hadde tatt det i fra meg.... På kvelden når jeg skulle legge meg ba jeg om å få ”reise” å hilse på min lille jente (”vet” at det var en jente) når jeg sov, på den andre siden. Høres sikkert super rart ut,men det var det jeg gjorde, og i dag morges våkent jeg med en utrolig fred, og har i hele dag gått rundt og følt meg veldig sikker på mitt valg, og takknemlig for å få ha hatt det lille livet i magen den stunden. Og vet jeg har en liten pike i en annen verden. Får ennå tårer i øynene og kan føle en sterk nostalgi og tristhet, men det forandrer ikke at jeg følte jeg gjorde et rett valg. Og prosessen og valget har og gjort meg sterkere og litt klokerer føler jeg. Som en venninne av meg sa som var i helt samme situasjon som meg for et år siden. ”Du føler du nå tar ansvar for eget liv”, og slik føler jeg. Jeg vil ikke være avhengig av foreldre eller trygdesystemet, eller menn med ego problem.... Og nå har ny inspirasjon til å ta ansvar for livet mitt og til sønnen min. Tipset jeg fikk fra noen da jeg var veldig i tvil var å la alle stresssende tanker forsvinne når jeg la meg på kvelden,og tenke at jeg ville finne svaret når jeg sov,og våkne med svaret. Hver morgen våknet jeg med at jeg ikke ville ta abort, men kunne liksom ikke tro at det var det jeg ville, for jeg ville jo ha et barn, det visste jeg jo, jeg var sikkert bare morgengretten.... Det er et utrolig vanskelig valg, og noen tror at abort er å velge den ”letteste” løsningen,men det er tvert i mot den vanskligste ofte, man skal også leve med det. Og ingen kan sette seg inn i hvordan det er hvis de ikke har gjennomgått det selv, og derfor er det viktig å ikke høre for mye på hva andre sier. Jeg er glad at jeg tok så pass mange runder med meg selv. Tror ikke jeg var klar for å slippe graviditeten før nå. Og mye av sorgprosessen tror jeg var også gjort på forhånd,selv om man aldri blir helt forberedt, vanskelig å være helt sikker på et sånt valg, det er alt for komplekst. Jeg ønsker meg veldig flere barn, men ikke mitt oppi et kaos, der jeg blir en frynsete mamma, som kjører seg selv helt ut. Ikke barn for en hver pris... Tror nok fremdeles det kan komme tunge dager, der jeg angrer og er lei, Men føler som sagt alikevel fred for valget, det er vel det som er så rart, at man kan sørge selv om føler det var rett. Det er komliserte følelser i gang med et slikt valg, men ”what does not kill you, makes you stronger”. Ønsker alle lykke til med prosessen. Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7956828-min-historie-som-ble-abort-lang/
opki Skrevet 26. januar 2007 Forfatter #2 Del Skrevet 26. januar 2007 Sorry, leste igjennom det jeg hadde skrevet, og det skal stå at jeg våknet opp med at jeg tenkte at jeg VILLE ta abort ikke, "ikke ville...." Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7956828-min-historie-som-ble-abort-lang/#findComment-7956902
Gjest Skrevet 26. januar 2007 #3 Del Skrevet 26. januar 2007 historien din endte slik ja...tror min ender der også men jeg er nærmest blitt tvunget til å ta abort da. Hadde bestemt meg for at jeg ville beholde, etter å ha vært på sykehuset for førundersøkelse til abort. var en tung opplevelse, og vet at aborten blir mye værre. Men å være sammen med en fyr som "dreper" alle ønsker og mål jeg har om utdannelse når barnet er 1-2 år, er tøft. Han sier at jeg aldri i verden vil klare å skaffe meg en utdannelse om jeg får barn nå, og sier han kjenner meg best og derfor vet best. Ble skikkelig såra, og føler ennå at han er utrolig "kald" i og med at han har uttalt seg på den måten. vil være godt over 12 uker når jeg tar abort jeg da.. bra at du har klart å takle ditt valg da=) håper jeg klarer meg jeg også=) Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7956828-min-historie-som-ble-abort-lang/#findComment-7962473
opki Skrevet 27. januar 2007 Forfatter #4 Del Skrevet 27. januar 2007 Hei, Synest ikke det høres utsom du skal ta abort, utdannelse kan man alltid ta, det passer aldri å få barn og det passer alltid.... Jeg har jo et barn og føler det ville blitt for mye for meg alene igjen akuratt nå, men det betyr ikke at det er veldig vondt å gjøre. I går når jeg skrev innlegget, følte jeg meg veldig sterk, i dag føler jeg meg liten og trist, og angrer igjen, sånn vil det nok bli en stund fremover. Særlig fordi faren nå har snudd på helen, og ser ut til å ha glemt at han ikke ville ha barn, for nå skriver han melding om at han og hans familie er veldig leie....Så der skal jeg liksom få det ansvaret også....en det viser meg at han ikke støttet meg da jeg vargravid, og ikke støtter meg nå, og slik ville det vært hvis jeg beholdt og. Men jeg har jo aldri angret på min sønn, det gjør man aldri, men det betyr ikke at det ikke kan være vanskelig å ha et barn alene. Men det klarer man, og det kan gå mye letttere enn du tror og. Spørs jo også på barnet man får, noen er mer krevende enn andre. Vil bare si at når du er så usikker som jeg og var en god stund så er det ikke til å unngå at en abort vil gå inn på deg, og at du helt sikkert kommer til å angre i alle fall i begynnelsen. men vet det vil gå bedre etter hvert... Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7956828-min-historie-som-ble-abort-lang/#findComment-7963989
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå