Det man ikke vet, har man ikke vondt av....

[Anonym bruker]

Dette er min "oppskrift" på hvordan "overvinne" fødselsangst:

Ikke les alt du kommer over, prøv å ikke forberede deg på at sånn og sånn skal det være, men ta det som det kommer. Ikke forbered deg ihjel, alle fødsler er forskjellige uansett.

Som førstegangsfødende har du ikke peiling på hva som venter deg, det eneste som er sikkert er at ungen skal ut!!!

Og på sykehuset er du omringet av folk som har gjort det før, og som er der for å hjelpe deg!

Og at det sikkert er j..... vondt, men allikevel velger kvinner over hele verden å få flere barn etter nummer en...

Grunn? Smerte med mening...

Vet dette kan høres søkt ut, og at folk er forskjellige; i disse informasjonstider er det mange som føler at jo mer man vet, jo bedre kontroll har man, men jeg må innrømme at det var omvendt for meg.

Jeg tenkte at dette er sikkert så ille vondt at jeg forventer det verste, også ble jeg heller positivt overrasket over at jeg faktisk klarte det!!

Og det gikk bra, og ja, jeg vil ha flere barn!

 

[Anonym bruker]

Ja ja ja vet det vet det vet det!! Det er trygt å kjøre fly også. Det detter ned bare en sjelden gang! men den ene gangen kan det være det er du som sitter der!! Sånn er det folk med angst ofte tenker!

Dette er ingen unik historie du forteller og jeg har hørt det før. Hadde det hjelpe så hadde jeg ikke vært redd lenger!!

Men jeg må selvfølgelig takk for at du prøver å hjelpe selvfølgelig...det er jo i beste mening!!

Så takk:)

[Anonym bruker]

Jeg beundrer deg som klarte å overvinne angsten og hadde en fin fødsel. Skulle ønske at det skulle så lite til som en solskinnshistorie for å kurere oss med fødselsangst.

 

Jeg oppsøker mest mulig informasjon fordi jeg vil vite hva jeg går til. Om jeg ikke hadde denne informasjonen, ville jeg vært enda reddere. Så mest mulig kunnskap om fødsel er nok det beste av to onder for meg.

 

Heldig er dere som klarer å innfinne dere med at vi ikke vet hva vi går til, og vi må ta det som det kommer. For min egen del så vet jeg at hvis denne fødselen går galt (og med galt mener jeg ALT av komplikasjoner; tang, klipping, revning, haste-ks, osv.), så vil jeg sitte med en tung depresjon og vanskeligheter for å ta meg av meg selv og barnet etter fødselen. Og det KAN gå galt, det er fakta.

 

Fint for dem som blir positivt overrasket, men hva med de som blir skuffet, evt. skadet for livet? Det kan jo bli meg. Skjønner at jeg høres litt hysterisk ut av og til, men alle med angst vil jo rettferdiggjøre hvorfor de er redde...

 

Hilsen bambi

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg! Hvis jeg hadde lest alle fødselshistoriene her inne før jeg skulle føde så hadde jeg nok lenket meg fast hjemme og nektet å presse ut noe som helst!

Jeg hadde ikke internett den gangen (8 år sida) og var veldig ung, så tilgangen på informasjon var heller dårlig. Så en film på helsestasjonen og noen bilder i blader men syntes det hele så utrulig ekkelt ut. I det hele tatt så viste jeg lite om hva jeg gikk til, men jeg var selvfølgelig engstelig.

Men det som jeg til min store glede oppdaget var at kroppen min "visste" veldig godt hva som skulle gjøres, jeg tror aldri jeg har følt en sånn indre ro som under fødselen. Jeg klarte å slappe av å bare stole på at kroppen tok over. Det hele gikk veldig fint, jeg måtte sy et par sting men det var alt. Jeg fikk skryt av jordmor etterpå fordi jeg var så flink til å slappe av og ikke få panikk. (Eller hva vet jeg, kanskje de sier det til alle... ?) I alle fall så hadde jeg bestandig hatt et dårlig forhold til kroppen min, var misfornøyd med alt. Men etter at jeg fødte sønnen min ble jeg faktisk mye mer fornøyd med min egen kropp og stolt av hva den kunne klare. Det ga meg mye selvtillitt.

Nå venter jeg nummer to og håper jeg blir velsignet med en fin fødsel denne gangen også. Jeg tror det er lurt å fokusere på å opparbeide indre styrke, pusteteknikker og ikke minst trene og vedlikeholde kroppen fysisk, ikke bare lese alle traumatiske historier man kommer over for å være forberedet på det verste.