Litt råd ang mulig samlivsbrudd!

[Anonym bruker]

Kranglet med samboeren min i dag for n-te gang før han gikk på jobb, han ble sur og bare gikk. Ringte han derfor opp og det ente med at jeg slengte på røret og med en kommentar at han kunne finne seg en annen plass å sove i natt. Jeg begynte å skrive en melding til ham fordi jeg har problemer med å holde meg saklig under diskusjoner da jeg bare begynner og gråter. Mens jeg skrev meldingen til han så prøvde han å ringe meg men jeg avviste samtalen. Jeg sendte ham meldingen og skrev bl annet igjen at han kunne finne seg en annen plass å sove i natt da jeg ikke var interessert i å være hans hushjelp og nikkedukke. Hadde jeg fått en slik melding på vei til jobb hadde jeg snudd og reist hjem igjen, men jeg har ikke hørt et ord fra ham. Sitter nå med en følelse av at han bare tenker "OK- så er det slutt" uten vilje til å løse konflikter.

 

Er det jeg som er hormonell og gal som hadde forventet en kommentar på meldingen eller kan det være at han tenker at det er liten vits siden jeg avviste samtalen 1. gang. Det var jo før han fikk meldingen....

 

Det verste er at jeg faktisk er litt letta her jeg sitter, og bryr meg ikke om han kommer hjem i natt eller ikke. Jeg mente jo ikke at det var slutt, bare at han kunne holde seg borte ei natt og tenke litt over hva han egentlig ville...

 

Vi har allerede ett barn sammen og venter nr 2. Bør en ikke prøve å strekke seg litt lenger når en har barn for at de skal få vokse opp med både mor og far...

 

Tar gjerne i mot kritikk til meg selv også, for jeg er langt i fra perfekt...men litt av problemet mitt er at jeg får ikke noen konkrete punkter fra sambo på hva han er misfornøyd med og dermed er det vanskelig for meg å finne noe å jobbe med.

Mens jeg derimot sier akkurat hva jeg mener....og det er et av mine problem som jeg selv har funnet ut.....Ingenting blir noengang godt nok (fordi han enkelt og greit ikke fullfører noe...)

 

Vi er meget forskjellige, men kjærligheten er der fremdeles og det er det som gjør det så vanskelig....

 

Takk til alle som har noen råd og vink...trenger det virkelig nå!

Ønsker også alle en god dag!

[Pinklady og Amalie]

Hei på deg!

Først vil jeg si beklager for at starten på helgen din ble så trist!

 

Jeg er bare 21 år, så det blir litt vanskelig og gi råd om samliv, men jeg sliter selv med å holde meg saklig under krangling også har jeg veldig vanskelig for å få sagt med ord det jeg tenker.

 

Forrige gang jeg og min kjære kranglet skrev jeg ned det jeg tenkte og følte før jeg dro på jobb. Og når jeg kom hjem igjen hadde han skrevet svar til meg. For oss var dette en fin måte og gjøre det på. Det ble litt komisk også på en måte.

Vi ble venner med en gang. Men nå er vi jo veldig unge og krangler sikkert ikke om de samme tingene kan jeg tenke meg.

[Skilpadden]

Jeg og samboeren min har hatt mye problemer i det siste, og har nesten gjort det slutt flere ganger i løpet av dette svangerskapet. Dette er vårt andre barn, så nå har vi bestemt oss for å prøve å få forholdet til å fungere.

 

Sist vi var på kontroll hos jordmor tok hun litt tak i det, så vi snakket litt med henne. Hun sa ting vi burde jobbe med (i forhold til våre problemer), og så satte hun opp en ny time til oss neste uke bare for sjekke hvordan det går.

 

Vi har så mye uløste problemer, så vi trenger hjelp utenfra for å få løst det, og det føles veldig bra og ha begynt å få hjelp.

 

Siden vi har et barn og en til på vei, synes jeg vi skylder barna våre at vi prøver. Men går det ikke så går det ikke, men da vet vi at vi har prøvd alle utveier.

 

Du ble vel ikke så mye klokere av dette...

 

Håper det ordner seg for dere. Uansett om dere velger å bli sammen eller ikke.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å skrive til ham mange ganger, men han er en person som rett og slett ikke gidder å bruke tid på krangel og diskusjon og dermed så blir det bare jeg som krangler og om de samme tingene om og om igjen fordi det ikke blir noen løsning på det siden han ikke ønsker å bidra.

 

Det går hovedsakelig på lite støtte fra hans side samt lite ansvarsfølelse. Han vil at jeg skal være ei nikkedukke og hans hushjelp, og når jeg sier imot blir han sur og bare går. Da er jeg lite samarbeidsvillig og jobber mot ham.

 

Vi har vært sammen i 10 år og jeg har mange ganger sagt til han at han får finne ut hva han vil, for jeg kan ikke leve på denne måten.

 

men nå skal jeg ikke ramse opp om alle problemene våre, de er ikke i fåtall. :-)

og vil bare kjede dere!

 

Poenget mitt var jo egentlig om det var rart at han ikke ringte meg eller kom hjem rett etter han hadde mottatt meldingen om at han kunne finne seg en annen plass å sove i natt...om jeg er gal som blir litt lei meg pga at jeg ikke får noe svar!

 

[Anonym bruker]

Hei!

Skjønner virkelig at dette er en vanskelig situasjon. Jeg kjenner ikke deg eller samboern din så det jeg sier nå er av egen erfaring og personlig oppfattning.

Det virker som om dere kommuniserer dårlig. Virker som om dere kommuniserer på to ulike måter som er vanskelig å kombinere med hverandre. Du sier hva du mener- det gjør ikke han. Har dere satt av tid til å virkelig snakke om dette? Kun om dette?

 

Hvis jeg hadde hatt den samme krangelen med min samboer som du har hatt, og jeg hadde sendt en sånn sms hadde ikke han ringt opp meg eller snudd han heller... Ikke fordi han ikke vil, men han hadde synes jeg var teit og overdrev situasjonen istedenfor å si at vi kunne snakke mer om det når han kom hjem. Men det er hans måte å reagere...

 

Hvis jeg hadde gjort det samme som du har gjort nå, så hadde jeg nok ringt samboer og sagt unnskyld for sms:en, men ikke for krangelen. Spurt om vi kunne snakke om det når han kom hjem og forsøke løse problemet.. men det er som sagt meg.. Det er ikke sikkert det er noe du vil gjøre.

 

De fleste kommuner tilbyr samlivskurs for nyblivne foreldre. Selv om dere får nr 2 så kanskje dere kan få det likevel? Tror det er gratis! Vi har tenkt å gå på det. Ikke for at det er dårlig mellom oss, men kun for å lære oss å kommunisere bedre... Det er ikke altid det funker som det skal med denne kommunikasjonen og med lite søvn og et lite barn trenger vi nok all hjelp vi kan få..

 

Håper det ordner seg for dere!!!

 

 

[Anonym bruker]

Han er ikke interessert i å bli med til jordmor og jeg føler at jeg kjenner henne for godt og har for godt forhold til henne til at jeg skal involvere henne i mine personlige problemer.

 

jeg er enig med deg, skilpadden, at har man barn eller venter så skylder man barna å prøve, og det er nok derfor vi har holdt sammen så lenge tross alle problemene, for de er ikke nye.

 

Jeg føler bare at han tar litt lett på meldingen når han ikke tar kontakt med meg etter å ha fått beskjed om at han kan finne seg en annen plass å sove i natt.

Jeg hadde vært helt fra meg om jeg hadde fått en slik beskjed i fra ham, for tross våre problemer så elsker jeg ham jo....Hadde jeg fått en slik beskjed så hadde jeg gått hjem fra jobb, hadde ikke klart å fungere likevel!

 

Men mannfolk er mannfolk, skal bli spennende å se hvordan dette ender!

[Oi ..!]

For det første: Det er ikke noe hyggelig det du går gjennom nå, så jeg håper at det ordner seg for dere.

 

Og så gir jeg deg ørlite kritikk: "Bør en ikke prøve å strekke seg litt lenger når en har barn for at de skal få vokse opp med både mor og far..." Jo. En bør nok det. Og da er det vel ikke akkurat å fire og strekke seg å avvise anropet når samboeren din ringer? Jeg vet ikke hvordan forholdet deres er ellers, men det kan jo tenkes at han egentlig strakk ut hånden ved å ringe deg? Og så valgte du å slå den vekk? Og det er er jo faktisk *du* som ber ham om å holde seg unna, så det er jo ike så rart at han tror at det er det riktige å gjøre? Og at det er det du *vil* at han skal gjøre? Husk at de færreste menn er "dramadronninger", så hvis du vil at han skal komme løpende etter deg, er du nok nødt til å fortelle ham med rene ord at det er det du vil. Dessverre. For da mister det jo sjarmen fullstendig, og så blir det bare patetisk

 

Uansett, det er kjipt å krangle. Og noen ganger, selv om en egentlig mener at en selv har rett, kan det være lurt å svelge stoltheten og rett og slett bare ta seg sammen litt.

 

Håper at dere løser konflikten på en eller annen måte og at det ordner seg for dere. Lykke til

 

[Anonym bruker]

jeg vet at problemet vårt er kommunikasjon, og det er fordi han ikke bryr seg om å kommunisere. Han ønsker ikke å løse problemen fordi han vet at det vil bety mindre fritid på ham. Han er veldig gammeldags av person og vil at jeg skal ta meg av alt, jeg skal ta meg av hus og hjem og barn. Han har jo tross alt vært på jobb en hel dag....jeg jobber også, men dog bare 80 %.

Jeg har fri en dag i uka og da har jeg ungen hjemme.

Han begynner senest hver eneste dag,(tidligst kl 09) men likevel er det jeg som må opp ekstra tidlig for å levere ungen før jeg begynner på jobb kl 08.. han kan hverken levere eller hente. Han har fri en dag hver 14 dag og da er ungen hos dagmamma. Heller ikke den dagen kan han levere/hente.

 

Han bidrar ingenting i huset, og tar seg kun av barnet vårt når han selv føler for det. Nå har vi hatt noen dager med snø og den som har vært nødt til å gå ut hver ettermiddag for at ungen skal få leke i snøen -det er meg. Jeg er i uke 29 og magen er ikke akkurat liten. Så det er litt ubehagelig kan du trygt si. Jeg måtte jo forstå at han var sliten etter å ha vært på jobb...han tenker ikke på at jeg også har vært på jobb....Så lenge jeg ikke er interessert i å la ham få leve slik han vil så kommer vi aldri til å finne noen løsning. han vil ikke gi opp livsstilen sin.

 

Men jeg ønsker ikke å unnskylde sms-en, den var saklig. Han mente jeg var lite samarbeidsvillig og jeg sendte en melding med punktvis ting som jeg hadde gjort for ham i det siste som beviste at det ikke var korrekt. Etter alle punktene skrev jeg at han kunne finne seg en annen plass å sove for jeg var ikke interessert i å være hans nikkedukke.

 

Så får vi se......

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tar kritikken -takk, og er egentlig klar over det, men jeg var redd at hvis jeg svarte på anropet så ville jeg ikke klare å få fram hva jeg mente. Derfor ville jeg at han skulle lese meldingen først. Men det kan jo ikke han vite.

 

Ang det å strekke seg, så er det bare jeg som gjør det. Hvis jeg blir invitert ut så må jeg først sjekke arbeidstidene hans, og så om han har noen planer. Hvis han ikke har det så må jeg spørre om lov.

 

Jeg må velge jobb ut i fra arbeidstid som går fra 8-16 for å kunne hente ungen, han tar de jobbene som han ønsker, -for det er mitt ansvar å levere/hente ungen. Jeg skal jeg leve det livet han ikke får tid til å leve...og hvis jeg ikke gjør det så er jeg ikke samarbeidsvillig.

 

Vet at jeg fremstiller han i feil lys her, fordi det er bare de negative tingene som kommer frem og de er mange...og at jeg kanskje fremstiller meg som ei nikkedukke som finner meg i dette, men det er derfor vi krangler -fordi jeg ikke vil være nikkedukka hans...

[Anonym bruker]

Hei jeg vil først av alt si at jeg føler med deg og tror ikke det er hormonene dine som er problemet, vi skal jo kunne stille krav til partnerene våre og fortjener å leve et liv vi er fonøyde med. Jeg kjenner meg igjen i denne ensidige kranglingen og uløste problemer. Det forventes visst av meg også at jeg skal ta meg av alt og smile og være strålende som høygravid, han skal egentlig bare gjøre det han liker og ansvar det tar han helst ikke.

Vi har ikke vært sammen så lenge som dere (3år her). I følge min mann som ut ifra teksten din ser ut til å tenke litt likt som din så svarer han ikke på slike smser fordi han vil vente til jeg har roet meg ned igjen, han pleier å ringe senere eller i hvertfall svare når jeg ringer. Du er ikke gal som blir lei deg, du ønsker vel en reaksjon på utsagnet ditt. Jeg sitter også å tenker slikt etter at jeg har sagt noe jeg egentlig ikke helt mente men for min del er det et forsøk på å få han til å tenke og så gjerne vise meg at jeg betyr mye for ham. Jeg føler veldig ofte at jeg blir tatt for gitt og at jeg bare er en forbedret utgave av mren hans som vasker,rydder, fikser alt hjemme og som han kan ha sex med når det måtte passe.

[Anonym bruker]

Først: det er jo hverken lett eller "riktig" å fortelle andre hvordan de skal håndtere sitt samliv, men jeg ble likevel litt interessert i å svare deg.... Jeg kjenner jo hverken dere eller deres forhold, men jeg føler at jeg kjenner typen av en mann som du beskriver (minner meg om min eks :-) ). En som aldri vil ta opp, eller disktutere problemer, som tar kun hensyn til seg selv og gir kun hvis han får noe igjen, for stolt til å snu og be om unnskyldning.... (ikke sikkert at dette er helt riktig når det gjelder din kjæreste men) .... Uansett, dere har jo vært sammen i 10 år - og det burde jo si en del! Virker det som om han er villig til å endre seg???? Vil du ha det sånn i 10 år til? Dere må sette dere ned (om du så skal tvinge han) og få snakket om dette. Jeg kan forstå at han kanskje ikke gadd å snu å komme hjem etter den meldningen når du først nektet å ta telefonen, men likevel synes jeg som om han er den typen som uansett ikke hadde snudd, melding/ubesvart annrop eller ei. Rett og slett for sta og for stolt.???? Du må sette krav, si hva du mener du trenger hjelp til, og så må han si hva han mener hva som er viktig for han og så får dere prøve å finne en gylden middelvei.. Begge må gi og ta! Dere har jo tross alt barn sammen. Går ikke det, hadde ikke jeg funnet meg i å være nikkedukke i 10 år til....... dine barn blir ikke lykkelige av å se deg ulykkelig.

[Anonym bruker]

Måtte nesten trekke litt på smilebåndet fordi det var som om jeg kunne ha skrevet det selv anonym...

 

Spesielt det om forbedret utgave om moren...hvor mange ganger har jeg ikke spurt ham om han vil jeg skal tørke ham i ræva etter at han har driti...om det er det han egentlig vil??? .jeg må jo gjøre alt for ham

 

Ringte til ham for å høre hva han ville og da sa han bare at han hadde glemt det, det var så lenge siden... så la vi på.....

 

Så får vi se da om jeg blir alene i natt....det verste er at det gjør meg ingenting heller! (så lenge det bare er for en natt...slipper iallefall å ha sex med ham. Det er ikke noe jeg ønsker akkurat nå!)

 

HI

[Anonym bruker]

Vi har snakket om det mange ganger og laget liste med arbeidsfordeling osv...Han lover gull og grønne skoger og så glemmer han det. Blir sur når jeg minner ham på ting og ignorerer det og så blir det også et problem...

 

Han SER at det er rotete og han SER at det er skittent, men det er ingenting i hodet hans som sier at han faktisk må gjøre noe med det. Og spør jeg om han kan gjøre det og det så er det 1000 unnskydninger for å utsette det og vips så er det glemt...

 

Han ER villig til å endre seg, men det skal skje på hans prinsipper.

Ang husarbeid så er det mitt ansvar og det han gjør gjør han for å HJELPE MEG. Det er ikke snakk om å ta SIN DEL!

Hvis han har vasket gulvet en dag så har han vært så flink at han bør slippe å gjøre noe de nesten 14 dagene, og da klarer jeg ikke å rose ham for at han har vasket gulvet.......

 

 

[Anonym bruker]

unnskyld meg, men gidder du dette?????

 

Hva med å gå til en rådgiver?? Ett eller annet for å få han til å forstå at dette er alvor? Om han ikke følger arbeidsfordelingen - hvilke konsekvenser skal det føre til??? Jeg vet ikke, men dette høres jo helt villt ut.

 

For all del, menn har jo en tendens til å ikke se skitt eller støv ol. Og vil jo ikke at vi maser om oppvasken de vil jo ta det når de vil, men det er jo grenser!!!!!

[Anonym bruker]

Nei, det er nettopp det da, om jeg gidder dette lenger...har jo gitt beskjed om at han ikke trenger å komme hjem i kveld, så får vi se.

 

Vi har ett problem til og det har jeg ikke skrevet noe om her inne.. Får han orden på det problemet og siden får det ut av verden så skal han få en ny sjanse, for da har han bedre forutsetninger for å hjelpe til hjemme.....men uansett så MÅ endringer skje for jeg orker ikke leve slik lenger. Men så er jeg jo så utrooooooooooooooolig glad i ham.

 

Hvordan kan jeg elske en person som behandler meg som hushjelp....jeg er handy nok til å klare meg uten mann og behov for sex har jeg ikke...så hva skal jeg da med mann??

 

He he..litt useriøst til slutt men likevel med et snev av alvor!

[Anonym bruker]

Jaja nå kan du få trekke på smilebåndene en gang til for min har faktisk spurt om jeg kunne tørke ham. Leste lenger nede at din heller ikke vil bli med til jordmor hm da er det altså flere enn min som må dras med. Min sier at det dreier seg kun om meg så hvorfor skal han bli med?

Jeg måtte dra min mann opp av senga for at han skulle kjøre meg til sykehuset da jeg hadde hatt kramper i 3 strake døgn, legen konstanterte at jeg kan føde når somhelst inkl den dagen men det trodde han ikke noe på så han reiste til Oslo samme dag.

Det er jo jeg som skal føde sier han.

Det er ikke så lett å leve med slike gutter ( kaller dem ikke mannfolk, synes det er en betegnelse man skal fortjene). Elsker jo denne mannen og han har mange gode sider også han er egnetlig en veldig myk mann men fremstår som drittsekk når man ser på hans handlinger og prioriteringer fra tid til annen.

 

Jeg begynner å lure på hvor grensen for hva jeg vil finne meg i egentlig går henn. Man skal jo liksom prøve ekstra når det er barn i bildet og det vil være trist for gutten å vokse opp uten pappaen sin.

 

Jeg lurer litt på om din mann også er yngst eller evt enebarn?

 

 

[jubaloooo med to stk]

Dette høres vanskelig ut HI. Det kan se ut som dere har kommet inn i en ond sirkel som dere ikke kommer utav. Jo mer du sier ifra til ham om elementer du ikke er fornøyd med, jo mer trekker han seg unna.

 

Jeg ville anbefalt dere om å ta kontakt med familievernkontoret i kommunen din. De skal kunne ta inn folk på relativt kort tid, og tror man også slipper å betale for dette. Her kan dere prate om denen situasjonen med en erfaren tredjeperson som kan hjelpe dere å kommunisere sammen og sette ting i perspektiv. Hva som skjer etter dette får jo tiden vise, men det høres ikke bra ut å ha det sånn som dere har det nå. Hverken for han eller deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Kommer kanskje ikke som noe bombe men han er enebarn, og det er derfor jeg velger å få barn nr 2 med denne mannen tross våre problemer. Mitt barn skal ikke være enebarn så lenge jeg kan gjøre noe med det. Med den kjærligheten jeg føler for ham så tviler jeg på om jeg kan klare å finne meg en ny mann. og derfor måtte jeg bruke muligheten mens jeg hadde den. Håper jo selvfølgelig på at ting vil ordne seg slik at vi slipper et samlivsbrudd, men om det skulle skje så er ikke ungen vår enebarn og trenger ikke gå igjennom et samlivsbrudd alene! Kall meg gjerne egoistisk, men jeg tror det er bedre for et søskenpar å takle et samlivsbrudd enn enebarn. De har jo alltid hverandre iallefall!

 

Mannen min har også mange gode sider, han er fantastisk til å vise omsorg når jeg har det veldig vondt. Ringer ofte når jeg er på jobb for å høre hvordan jeg har det osv....men jeg sitter med inntykket at han gjør slike ting som ikke koster han noe krefter. Han må ikke gi avkall på noe om han bruker 2 min av arbeidstiden sin på å høre hvordan jeg har det. Krtitikk til meg: Hvorfor kan jeg da ikke glede meg over at han ringer, men alltid finne noen baktanker som han må ha?????

 

Men skal han legge ungen om kvelden så går han kanskje glipp av noe på TV. Han har bedret seg, det skal han ha, men det er kanskje fordi at nå kan jeg spørre ungen om mamma eller pappa skal legge ham, og svarer han pappa så er det aldri noe problem for pappa å legge ham. Tidligere hvis jeg spurte (ja jeg måtte spør) omhan kunne legge ham eller se etter ham litt...så fikk jeg alltid til svar : hva skal du da?. Men etter mange svar tilbake at "HALLO må jeg gjøre noe for at du skal ta deg av ungen din litt" så har det faktisk gått opp for ham....

 

HI

[Anonym bruker]

Men han er klar over problemene men problemet er at han ikke gjør noe med dem.

 

han sitter og forteller om folk på jobb som er late og ikke tar ansvar og så avslutter han med: Akkurat slik som jeg er hjemme...

 

-Når han er klar over det..hvorfor gjør han da ingenting med det!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes at du egentlig er altfor lite egoist, du ofrer din egen lykke for å sikre at barna din skal ha det bra!

Dersom du skulle velge å bryte med mannen din finner du en ny og kanskje bedre mann men saken er den at du har valgt å satse på denne mannen og han har sine feil og mangler men det har alle.

Min mann er lettere miljøskadet av en far som mishandlet og tvang barna til å ta alt arbeidet på gården, spiste lørdags godtet deres osv. Mange mener vel sikkert nå at jeg unnskylder mannen min for mye men de har ikke selv opplevd å leve med mishandling. Bare for å ha det sagt så har aldri mannen min slått meg eller noen andre, han tok meg litt hardt i armen en gang og da begynte han å gråte.

 

Min mann var nikkedukke og i begynnelsen kunne jeg tvinne ham rundt lillefingen desverre kunne alle andre det også, jeg krevde at han skulle sette grenser for hvor mye han ofret av seg selv og det har han gjort han trenger muligens bare tid til å justere litt.

 

Hva din mann anngår så er det jo veldig positivt at han viser forbedring og det kommer sikkert flere. Gutter ser jo ofte på faren sin som et forbilde og de oppfører seg ofte litt likt, lærer bl.a. hvordan damer skal behandles av å se på far og dersom mor ser ut til å godta slik behandling tror guttene at dette er greit. Kanskje dette er grunnen til oppførselen som pr.dags dato ikke er akseptabel for oss moderne jenter.

[Anonym bruker]

Min mann er vokst opp i en familie hvor far har vært nødt til å gjøre alt. Moren har ikke gjort noe og faren sitter igjen med den holdningen at kvinnfolk er noe dritt. Og sønnen hans skal iallefall ikke ha et slikt liv. Derfor så skal sønnen slippe å gjøre noe som helst....

 

Litt synd å si men jeg tror livet vårt hadde vært mye bedre om vi hadde flyttet langt bort, men da får ikke ungene kontakt med noen av besteforeldrene og jeg vet ikke hva som er verst!

[Anonym bruker]

Han gjør som han gjør fordi han kan...

Det at han faktisk er i stand til å si noe slikt er jo som å le deg opp i trynet!

Gi han klare valg. et av tre:

1: Respekter meg og sett deg ned sammen med meg- så utarbeider vi en arbeidsfordeling som vi begge synes er rettferdig og kan leve med.

2: Er du ikke villig til det, så må du bli med til samlivsterapeut og på den måten vise meg at forholdet vårt er viktig for deg også og at du er villig til å kjempe for oss som familie og par.

3: Ingen av de to første- da går vi fra hverandre, for dette er ikke lenger jeg villig til å finne meg i. jeg vil ha en partner som vet hva ordet partner betyr og jeg vil ha respekt. Hvis du ikke er villig til å være den partneren så får vi avslutte dette nå.

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig i dette Anonym!! Så lenge han "får lov" . hvorfor slutte. Mannen trenger å få et alvorsspark bak, skjønne at det er konsekvenser. Nettopp det at han er klar over at han ikke hjelper godt nok til hjemme + det andre problemet du skriver om, men ikke gidder å gjøre noe med deg, er vel fordi han "vet" at han kommer unna med det.

BUT ENOUGH IS ENOUGH MISTER!!!!!

 

Lykke til!!!

[Kris.]

Kom han hjem i natt?

[Mellus]

Du spør oss om det er rart han ikke ringer tilbake, eller det om at han ikke snudde og kom hjem på vei til jobb...

Han må da jobbe... Tror du jobben hans vil ta hensyn til DEG og deres problemer? Ikke noe stygt ment, men jeg tror nok du er litt hormonell og. Jeg har samme problemet her. Jeg må be samboer gjøre alt, men ikke noe skjer. Gidder ikke be han mer, så jeg gjør heller ting selv. Eller lar være.. Da får det bare se jævlig ut her når det kommer besøk. Ikke mitt problem. Jeg og er en kranglefant, og krangler mye med han alene. Han gidder ikke svare meg engang innimellom, og det gjør meg enda mer fly forbanna... Sånn er det vel bare. Tror mange mannfolk er like. Ikke rart han ikke svarer, jeg har jo vært masete og grinete og slitsom i mange mnd. Han gleder seg nok til det er over her tenker jeg... Har funnet ut at jeg bryr meg for mye. Når han holder på med 2 åringen her, har jeg alltid noe å si. Prøver å ta meg i det, men det går visst ikke alltid greit, og jeg blir ofte sur.. For ingenting...

Hadde vært godt med noen netter alene her og. Men jeg har ingen rett til å be han gå, for det er like mye hans hus (hvis ikke mer), enn mitt... Og jeg har ingen å gå til, så jeg må bare være her og bite i det sure eple, og be om unnskylding. Det har faktisk hjulpet meg. Da blir han blid, og han gidder å gjøre ting... NÅR JEG IKKE MASER...

Lykke til!!!