Pilla's fødselshistorie <3 (kremt <<VELDIG>> lang, men hvordan beskrive noe så stort med få ord??)

[Gjest]

Søndag natt klokka halv ett hadde vi sett film, og jeg skulle ut og bommelibomme litt. Og det er IKKE bare-bare for oss forstoppa gravide!! Jeg har hatt en følelse av at jeg skulle føde før termin hele tiden, og akkurat nå syns jeg det var altfor skummelt å presse på. Prøvde litt, men turte ikke likevel. Men da var det for sent - det bare fortsatte å renne etter at jeg hadde tissa, og det føltes helt rart ut... Og med bollemagen i veien, kunne jeg jo ikke få helt oversikt over hva som kom ut, så jeg ropte på sambo at han måtte komme å se om det var vannet mitt som rant - "ja, det er no rosa no" sa han, ganske vill i øynene. Det var jo 11 dager til termin, og han var IHVERTFALL ikke forberedt på at dette skulle skje! Han ble helt vill i faktene, og jeg ble skjelven. Så ringte jeg føden, og fikk beskjed om å komme opp. Hodet var langt nedi bekkenet, så det var bare litt og litt vann som sildra ut.

 

Vi kom opp, og med ctg'en på magen min sa hun at alt så bra ut. At det var begynnelsen på en vannavgang, og jeg kunne velge om vi skulle sove der eller hjemme (vi bor 2 minutter unna sykehuset). Vi ville hjem, men etter at hun hadde tatt en telefon til legen fikk vi ikke dra likevel. Det var endel blod i fostervannet, og de ville ha meg tilgjengelig hvis det skulle være noe farlig. Men jeg fikk ihvertfall lov til å dra hjem å pakke ferdig bagen min, og med den største bleia mellom beina dro vi hjemover. Skal si den ble tung mens vi farta rundt!!

 

I tre-tiden på natta hadde vi fått hver vår seng på et enkeltrom, og vi la oss til å sove. Dagen etter var det ctg, gynekologisk undersøkelse, ultralyd og diverse. Blodet var mest sannsynlig bare spotting, vannet var helt tomt, ctg'en så fin ut, og det var bare å vente på noen vondter. Skjedde det ikke noe i løpet av 3 døgn, skulle jeg bli satt i gang. På ul reagerte han på at bebisen min hadde så lite hodet, og kom til å ligge en halvkilo under gjennomsnittet i uke 38 (som jeg var i). Men han sa det ikke var noe å uroe seg for, noen babyer var bare små, og at det var genetisk.

 

I tre-tiden på ettermiddagen begynte noen forsiktige, men rytmiske tak. Nå var det så vidt i gang ) I seks-tiden ble det så vondt at jeg ringte kjæresten, som hadde vært hjemme med elektrikeren for å gjøre alt klart der, og som nå var på el-kjøp for å kjøpe videokamera (hehe, i siste liten må jeg si). Tror jeg ringte han tre ganger, for han skjønte ikke at det faktisk var i gang!! Så da han kom inn på rommet og så hvor vondt jeg hadde det, var han rimelig stresset, og jeg måtte spørre han om han kunne roe seg litt så det ikke ble mer vondt for meg, hehe. Stakkar, han var så stressa, men likevel så utrolig flink, hver gang jeg hadde vondt masserte han meg i korsryggen, ga meg klemmer, holdt meg i hånda og sa oppløftende ord. Han hadde også kjøpt masse sjokolade, men det var det siste jeg tenkte på da ja ;o)

 

Klokka ble sju, og vi gikk i dusjen sammen fordi smertene MÅTTE roes. Foran i magen var vondest, men også bak i korsryggen. Det hjalp VELDIG med varmt vann på, og kos og støtte fra min kjære ) Men så ville jeg være alene siden jeg følte jeg måtte på do, og da ingenting kom, tenkte jeg på det jeg har lest her på bim - når bebisen skal presses ut føles det som at man må bæsje. Jeg fikk litt panikk siden jeg tenkte at nå var han sikkert på vei, og jeg ringte i klokka og fortalte det som det var. Da ble jeg flytta inn på fødestua for sjekk, klokka var halv åtte på kvelden.

 

Jeg hadde 4 cm åpning, og jeg og sambo tenkte: "4 cm?!" Han fordi han hadde ALDRI trodd at jeg faktisk hadde begynt å åpne meg, jeg fordi jeg var sikker på at jeg skulle hatt 10 i åpning etter alle vondtene...

"Da blir det fødsel i kveld" sa jordmor. NÅ gikk det opp for sambo at jeg faktisk var i fødsel. Hihi, skjønningen )

 

Jeg hadde ikke planlagt hvordan jeg skulle føde, bare prøvd å forberede meg litt. Først hadde jeg hatt lyst å føde på ryggen, siden dette ser så oversiktlig ut for jordmor (jeg hadde panikk for å sprekke eller bli klippet, så jeg ville gi henne full oversikt så hun kunne geleide meg gjennom "press/hold igjen/press litt/press masse/hold hardt igjen", og hjelpe med å holde igjen med hendene. Men da fysioterapauten på svangerskapskurset viste meg et skjellett i denne stillingen, var dette alt jeg så for meg mens jeg lå der: Halebeinet som ble bøyd oppover i den stillingen, og stengte litt for fødselskanalen.

Så jeg skulle absolutt ligge på siden, noe som får halebeinet til å gå tilbake. Dette er absolutt en stilling å anbefale, jordmor hadde FULL oversikt, det øverste beinet hviler i en støtte, og jeg fikk ihvertfall slappet godt av på denne måten (godt når men har bekkenløsning).

 

Så slik lå jeg da, med ansiktet mot sambo og hånda inni hans. Han var så utrolig flink!! Han skrøyt av meg, masserte på meg, ga meg vann, kaldt i panna, kilte meg på ryggen, var stille når jeg ikke orka noe prat, holdt hendene unna når jeg sendte ut negative vibber (hehe, jeg hadde ikke krefter til å prate, så jeg er glad for at han kjenner meg så godt, og leste kroppsspråket mitt så lett)! Han var en utrolig støtte, klippen min :oP Hihi..

 

Jeg hadde tenkt meg en fødsel uten epidural, siden jeg var redd for at fødselen skulle forlenges, redd for og ikke kjenne tegnene fra min egen kropp (og hvordan skulle jeg klare å jobbe med den da?!), redd for selve sprøyta oppi korsryggen + div. Men litt over åtte kom spørsmålet fra munnen min, hehe. Jeg var så utrooolig sliten, smertene var så vonde, og jeg hadde lyst til å gi opp. Jeg pusta lystgass under riene, og denne hadde jeg tenkt til å dele med sambo, men når jeg først lå der var den KUN MIN!! Jeg følte ikke jeg ble lattermild, svimmel eller noe jeg... Tror den hjalp meg mest psykisk, og hun måtte be meg ta den bort fra munnen mellom riene. Men ihvertfall, når jeg spurte etter epidural, så jeg at ho utsatte det, og drev med andre ting for å la være å gi meg. Hehe, jeg skjønte det godt, men jeg stolte så utrolig på jordmora mi. Nå hadde jeg gitt uttrykk for at jeg hadde veeldig vondt noen ganger, men når jeg så at hun ikke ville at jeg skulle ha, så stolte jeg på at dette var det beste. Innerst inne ville jeg jo ikke ha det, men mens jeg lå der drømte jeg veldig om hvor deilig det hadde vært "å komme til himmelen" som dere har beskrevet her inne. Jordmor sjekket åpningen min igjen, 8 cm, og ga meg en stikkpille (Paralgin Forte Major). Smertene jeg hadde fikk meg til å tenke de rareste tanker: "Ånei, jeg vil IKKE ha enebarn, men jeg vil ALDRI gjøre dette igjen!!!" Detta stressa meg veldig, men mens jeg lå der fant jeg ut at løsningen var å adoptere 1-2 stk med tiden. "Det er jo like kosli med adopterte barn. Det er ingenting i veien for det. Det kan vi gjøre!" tenkte jeg for meg selv mellom riene.

 

Underveis følte jeg meg tømt for krefter. Tenkte masse på at jeg ikke orka å presse når den tid skulle komme, men jeg orket rett og slett ikke åpne munnen og si dette. Mellom riene konsentrerte jeg meg BARE om å samle krefter. Jeg overså det hvis jeg fikk spørsmål, alt jeg ville var å slappe HELT av og puste godt, og det var alt jeg klarte også. Og jeg slappet VELDIG av, for av og til sovnet jeg nesten mellom riene, men fikk ikke tid til å sovne heelt før smerten kom igjen. Men dette hjalp meg veldig.

 

Da hjerterytmen til småen ble dårligere, måtte jeg begynne å snu på meg. Jeg var så sliten, og jeg lå der og skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det. Men jeg hørte på apparatet at den sank, så dette ga meg kreftene jeg trengte. Samtidig hjalp sambo med å løfte meg rundt, og jeg måtte bytte stilling ofte. Det var så tungt, men selvfølgelig helt nødvendig. Når riene kom, var det enda verre å snu på seg. Sambo og jordmor løfta, mens jeg hjalp til så godt jeg kunne. Så kjente jeg VIRKELIG pressriene kom! De var IKKE til å ta feil av, og dere som sier at det er som å måtte bæsje - JA, det er det, ganger 100!!! Og for en befrielse å kunne jobbe imot smertene!!! Bare presse og presse, virkelig få "tatt igjen" for alt det vonde! Det var VIRKELIG deilig, ENDELIG kunne jeg også gjøre noe, ikke bare ligge å ta imot og ta imot! Men de gangene hun sa "hold igjen" var verre, men når man ser for seg en sprekt mus klarer man virkelig det også!! Jeg klarte å følge med på press og hold igjen, om en annen, og jordmor holdt igjen med hendene sine. Jeg stolte 110% på henne, og gjorde alt hva hun sa. Hjerterytmen sank fortsatt innimellom, og stillingen måtte skiftes fra side til side. Men det klarer klarer man når man vet årsaken. Jeg begynte å se stjerner, og de kom med oksygenmaske til meg siden lillegutt også trengte masse mer oksygen. Jeg tenkte masse på han, og det gjorde at jeg klarte å ta dype, gode pustedrag i oksygenmaska.

 

Plutselig var de vel 5 stk der inne i stedet for 1. De hadde fått tak i en gynekolog for sikkerhets skyld, hvis han måtte fortere ut enn hva jeg klarte, og da så jeg for meg at ho stod klar der med saksa si, og nevene som skulle inn å "hente han". Nei, dette skulle jeg virkelig klare, og da pressrien kom tror jeg at jeg pressa 200% mer enn hva jeg egentlig hadde i meg. Det føltes som om halve hodet var ute, så hører jeg bare: "hold igjen nå!" Holde igjen!!!??? Hjelpes, men jeg måtte jo bare følge instrukser, jeg ville IKKE sy!!! Jeg lå der og holdt skikkelig igjen, kjente det presset, men jeg MÅTTE samle krefter til siste pressrien. Jeg tenkte på lillegutt som måtte fort ut, og jeg tenkte at denne pressrien som var på vei nå skulle bli den siste, da skulle jeg gi alt. Det føltes som en evighet å vente, de prøvde å stimulere magen min til en ny ri. De prikket og kløyp i den, og så kjente jeg til slutt at den kom. Da tok jeg SKIKKELIG tak i hele underarmen til sambo, og brukte den til å klemme i når jeg brukte superkreftene mine, hehe ) Følte jeg knuste den, men jeg måtte det for å få det til, så da ble det sånn. (Jeg er skikkelig liten og svak, så tror ikke det var så ille for han, hehe).

 

Jeg fikk han ut :oD JIPPI!!! Klokka 21:23. Jeg venta på å få han opp til puppen, men der kom rompa hans ja...! Og hodet ble lagt nedover - jeg bare: "var ikke detta litt opp-ned?!" Jeg ville jo se han, ikke bare fua!! Men de skulle visst dunke ut fostervannet av han mens han lå på magen min, og det fikk de gjort! Så begynte han å grine, og de pakka han godt inn i masse tepper! Så fikk jeg vite at jeg ikke hadde sprekt (jippi!), bare en mini-rift som måtte syes ett sting i siden det ikke ville slutte å blø. Det kjente jeg absolutt INGENTING av, og alt de hadde på var no bedøvelsessalve. Så det var ingenting å grue seg til ) De tørka av han, vaska av meg, og så bar det bort på dobbeltsenga ) Der fikk jeg se vårt nyyyydelige lille nurk, som sugde seg SKIKKELIG hardt fast i puppen min! Jeg amma han ferdig, og hoppa i dusjen, mens den stolte pappa'n tok Niklas ) Vi fikk mat og norsk flagg inn på senga, og fikk to timer der inne til å bli litt kjent med den nye elsklingen vår før vi skulle bytte rom. For en spesiell og god stemning ) Det var så utrooolig kosli!

 

Niklas veide 2700g, og var 47cm lang. Hodeomkretsen hans var 33cm. En liten, men frisk og skjønn baby-gutt )

 

Dette var virkelig en opplevelse jeg vil gjennom igjen (måtte bare ha noen få dager å glemme det på først, hehe.) Men NÅ ser jeg tilbake på alt som en kjempeopplevelse, og jeg har ikke lenger planer om å adoptere de(n) neste. Selvfølgelig er en fødsel vond, men det er ingenting å grue seg til. Det beste er å ta den der og da, og det er MYE positivt oppi alt oxo. Det er DIN dag, og DEG som taes hensyn til HELE tiden! Nyt det, og GLED DERE!!! Nå, 10 dager etterpå, ser jeg frem til å gjøre absolutt alt dette en eller flere ganger til i fremtiden )

[propella]

Gratulerer med Niklas! Håper dere koser dere hjemme nå!

 

Takk for fin og detaljert fødselshistorie forresten, det var ikke vanskelig å se for seg...! Godt med oppmuntrende ord på slutten når man sitter her med en struttende mage fortsatt :-)

[♥ Mamma'n til go'jenta GRAVID♥]

Gratulerer... He-he, jeg og sa faktisk til samboer mellom riene at "neste gang adopterer vi..hulk, hulk..."

[mimmi`80 - 07 & 09]

jeg har ca samme opplevelse. Skrek til sambo at dette kom til å bli et enebarn. Da jm sa at det er ikke sikkert det, svarte jeg at joda ofr jeg skulle aldri ha sex igjen. he he. Det var akkurat som du beskrev, kjenner meg godt igjen, bare at min fødsel tok litt kortere tid. Lykke til og kos dere