Kan noen hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Jeg sliter skikkelig med å få sove om natten. Jeg blir bare liggende i sengen å tenkte på ting jeg egentlig ikke vil tenkte på i det hele tatt, men som bare plopper opp i hodet mitt. Mest om at sønnen min eller jeg dør, og jeg ser for meg de værste scenarioene å hvordand et skjer. Angrep av hund, drukning, kreft, krybbedød osv osv. Det er helt forferdelig! Men om dagen tenker jeg ikke på dette?? Er redd for å søke hjelp, livredd dem skal ta ungen fra meg. Hva skal jeg gjøre:(

 

Fortvila som velger å være anonym

[Nordlyspar♥]

Er det lenge siden du fikk barnet ditt?

[Anonym bruker]

Han er snart 8 mnd gammel. Har slitt litt med å ikke få sove om natta før jeg ble gravid, men det var av andre "tanker".

[*toppris*]

helt normalt... har v og til nå innimellom at eg misster han ned trappa etc.. uff.. da skvetter eg til, ekkelt!! drømte mye slikt like etter eg kom hjem fra sykehuset.... bare ikke bli deppa av det.. pass på å få i deg nok vitaminer og minerler osv...

[Nordlyspar♥]

Håper dette kan hjelpe deg noe... fødselsdepresjon kan man få flere år etter at barnet er født....

 

 

http://www.lekegrinda.com/fdepr.shtml

[Nordlyspar♥]

Ikke meningen å påstå at du har fødselsdepresjon.. jeg er en "grubler" selv... er det ikke regninger, fruktbarhet, vær, en kommentar jeg kunne ha svart annerledes på, så er det noe annet trivielt....

[Anonym bruker]

Hehe går bra det. Er glad for alle hjelpende innlegg. Men er det vanlig å få fødselsdepresjon 7 mnd etter fødsel? Dessuten elsker jeg ungen min og føler meg slettes ikke som noen dårlig mor. Jeg gjør alt for at han skal ha det så godt som overhode mulig, samtidig som jeg ikke skjemmer han helt bort.

 

Samboern min er ikke så flink å delta, han leker med han, men det er også det han gjør mest. Bleieskift, matlaging, klesvasking, sterilisering av utstyr, stå opp om morningen er det mest jeg som gjør. (men han jobber da) Har egentlig ikke noe særlig sosialt liv heller når jeg tenkter meg om. Vært på byen en gang siden jeg ble gravid, men har valgt det selv.

[Nordlyspar♥]

Det er en heldagsjobb å være mor... så kommer alt det andre i tillegg... ikke rart du grubler jenta mi... du har jo to "jobber" hjelper ikke om han jobber, han skal da ta del i det daglige husholdet... Og jeg tror det er helt normalt for mødre å ha slike tanker... min egen mor kunne ikke ligge på samme rom som meg, forde jeg pustet så lavt.. hun trodde jeg "døde på meg selv" som hun kaller det for hele tiden.... Du er blitt mor, du har større ansvar, du skal sørge for mat, penger osv... som jeg sier.. tror det er helt naturlig, og at du er en grubler fra før av hjelper sikkert ikke på... men det er nå en gang slik det er. ellers kan jeg ikke gi deg noen råd, er jo ikke mor ennå selv... Men GJETT om jeg blir HYSTERISK... hehe....

[Anonym bruker]

Jeg er fæl å gruble på saker og ting ja, hehe. Skulle ønske jeg ikke gjorde det igrunn. Hadde vel vært mere bekymringsfri da tror jeg... Oj stakkars mamman din da. Men det gikk jo bra selv om du pusta lavt, du sitter jo her og skriver;) Er veldg takknemlig for rådene dine, er godt å prate med noen utenforstående om jeg får kalle deg det. Hvor lenge har dere forsøkt å få barn da?

 

 

[cielo *to barns mamma*]

Hadde det veldig likt etter mitt første barn. Gikk fra å være veldig aktiv, jobbet på kontor med masse godt kollegaer, gikk på kafe med venner og festet mye i helgene, til å være veldig passiv og nesten bare være sammen med babyen. Ønsket ikke farte så mye rundt, koste meg hjemme med babyen min og trivdes godt med livet. Men trodde nesten jeg skulle bli gal til slutt, hadde så masse rare tanker og ble nesten redd for å gjøre den minste ting. Hver dag jeg våknet og babyen ikke hadde dødd i løpet av natten, var jeg bare så letta, var til slutt sikker på at hun skulle dø i krybbedød.

 

Men så begynte jeg å gå i åpen barnehage og selv om datteren min hadde godt av å være sammen med jevngamle, var nok behovet størst hos meg. Trengte rett og slett å få skravlet litt mer med voksne. Fikk noen veldig gode venner i den barnehagen, en jobbet til og med i psykiatrien og jeg skravlet i vei om mine rare tanker til det var tomt i hodet mitt, så da ble de tankene borte :-) Nå vet jeg at jeg må være sammen med voksne mer, selv om jeg er hjemme med baby, trenger å lufte hodet mitt rett og slett.

 

Lykke til til deg, du er nok ikke gal :-)

[haater husarbeid]

Min første tanke, er ; er du deprimert?? Det starter gjerne med dårlig søvn og går videre fra det....

Søk deg hjelp, ingen som tar fra deg barnet om du er deprimert, de vil heller hjelpe deg sånn at du får det bedre med deg selv!!

Lykke til!

[adelia*termin 18/10*]

Jeg ville tatt en tur til legen

[Rut Bram]

Det skal vannvittig mye mer til før de tar fra deg barnet ditt - så det kan du bare slå fra deg med en gang!! Jeg har en god venninne som sliter MYE mer enn det du gjør her, og hun har fremdeles omsorgen for barnet sitt . Jeg ville snakket med fastlegen/helsesøster eller psykolog om dette, det er hjelp å få hvis du vil.

[Anonym bruker]

Nei skal vel kanskje mere til for å miste ungen, er bare så innmari redd for det. Er egentlig blitt så redd for alt mulig, har det ganske likt som Cielo skrev her oppe. Bare at jeg har ikke søkt hjelp enda. Er redd for å vise disse følelsene til fremmede, og for å gråte. Men er rimelig sliten om dagene. Har sovet toppen 4-5 timer pr natt siden før jul nå. Huff ikke lett dette

 

HI