Når sier man unnskyld?

[HeiHei.]

Jeg har en sønn på snart 4 år. Jeg vil beskrive han som en snill gutt med masse humor! Hele hans første leveår skrek han, og sutret hele det andre året. Nå har vi våre uenigheter, men synes likevel vi har det supert ssammen i forhold til tidligere barneår.

Det jeg lurte på: Gutten min er flink til å si unnskyld. Han er også nøye på at andre skal si unnskyld, både voksne og barn. Dersom jeg må være streng med han fordi han ikke hører etter, ender det stort sett med at han begynner og gråte. Når han gråter forteller han at han er lei seg, og når han er lei seg må mamma si unnskyld fordi det er mamma som var streng og gjorde han lei seg. Jeg har prøvd å forklare at mammaer har lov til å være strenge når barn ikke hører etter, og at barn kan bli lei seg når mammaer må bli strenge. Mammaer sier ikke unnskyld når de er strenge fordi det er ikke ondt ment og ofte må man være strenge i beskyttende situasjoner. Dette er vanskelig for han og forstå, og hver gang dette temaet kommer opp, låser det seg helt. Er det noen som har råd for hvordan jeg skal forklare han dette med strenge voksne, barn som blir lei seg, unnskyld eller ikke unnskyld?

Håper dette ikke ble for rotete og at dere skjønner hva jeg mener.....?

[Anonym bruker]

Jeg ville da sagt unnskyld for at det førte til at han ble lei seg, for det var ikke meningen.

Men når ditt og datt blir gjort, så må mamma være streng hvis han ikke hører etter. (Forutsetter at du såklart prøver det du kan for å være streng på en vennlig måte så langt det går:))

 

Lykke til!!

[mammaen til Li@m]

Jeg tror jeg skjoenner hva du mener. Her hos oss er alle flinke til aa vise normal hoeflighet og en del av det er aa si unskyld - barn som voksen. Men det er viktig at de smaa ogsaa skjonner at de voksne av og til maa vaere strenge fordi situasjonen krever det, og fordi vi tross alt er de som setter reglene.

Soennen min proever aa strekke reglene som alle andre barn paa sin alder, og det hender at jeg blir streng og han tar til taarene, men da ber jeg ikke om unskyldning. Han har valgt aa strekke det litt for langt, og han har faatt advarsler paa forhaand og hatt tid til aa endre adferd. Lytter han ikke til det, saa faar det en konsekvens - at jeg blir streng.

 

[Gjest]

Jeg kan ikke se at det skal være et problem at du sier unnskyld? Det hender jo at vi voksne blir litt vel strenge, og kanskje bruker høyere og strengere stemme enn vi hadde tenkt. Det kan være at vi er slitne ol. Men da synes jeg absolutt at vi kan si unnskyld for det. Jeg gjør detnår jeg føler at jeg har vært urimelig. Jeg mener ikke at du skla si unnskyld hver gang du må være litt streng, men de gangene du selv føler at du kanskje var strengere enn høyst nødvendig? Det er ikke lett å lære barn at de skal si unnskyld, hvis de ikke opplever det samme fra de voksne.

[HeiHei.]

Takk for gode svar! Jeg er så enig med dere alle!

Selvfølgelig er det viktig å si unnskyld om man blir for streng, sint og urimelig. Samtidig blir det feil å si unnskyld om man bare er streng og setter grenser for barnt for at barnet skal lære av det. Dette er vanskelg å forstå for 3-4 åringer som blir lei seg uansett urimelig reaksjon eller ikke. Det er viktig å vise i praksis at samme regler gjelder både for voksne og barn.

Jeg får nok bruke mer tid på å forklare for gutten min når "unnskyld-gråte-situasjoner" dukker opp igjen (og det gjør det flere ganger i uken for tiden). Og han blir jo eldre for hver dag og skjønner stadig mer av hva som foregår rundt han.

[Gjest]

Av og til kan man reagere for kraftig til ungene. Man kan være stresset, sliten eller være i dårlig humør. Selvsagt er det synd hvis det går ut over ungene, men det er ikke dermed sagt at man skal si unnskyld til et lite barn, mener jeg. Hva godt fører det egentlig med seg? Vil man lette sin egen samvittighet? Vil man "gardere seg", ved å være både myndig forelder og snill omsorgsperson på samme tid? Jeg tror det er mye usikkerhet omkring foreldrerollene i vår tid, og at det kan gi utslag i en forvirring omkring hvordan forholdet mellom barn og voksen skal være. Hvis en legger seg på en 4-årings nivå i form av unnskyldninger, tror jeg resultatet kan bli:

- Usikkerhet: Barnet blir usikker neste gang den voksne blir streng: "Mener mamma det hun sier nå, eller vil hun be om unnskyldning neste gang?"

- Utrygghet: Det ligger mye trygghet og beskyttelse i at den voksne viser retningen for hva som er rett og galt. Hvis en ber om unnskyldning etter å ha vist vei mot riktig oppførsel (selv om man kanskje reagerte for kraftig), kan barnet føle at denne retningsgivende voksne er borte.

- Barnet vil ta opp kampen om det å bestemme, og kan begynne å manipulere (provosere mamma til å bli så sint at hun må be om unnskyldning). Barnet kan rett og slett miste respekt for foreldrene, og for voksne i det hele tatt.

 

Vi må huske at så små unger ikke har de samme nyansene som oss voksne. Hvis vi ber om unnskyldning for å ha reagert for kraftig, kan ungen forstå det som at det var feil å reagere i det hele tatt.

 

Hva jeg mener vi skal gjøre hvis vi har reagert for kraftig? Gå inn i oss selv, og prøve å arbeide med reaksjonsmønsteret, slik at vi ikke reagerer slik neste gang. Ber vi om unnskyldning, rydder vi kanskje problemet av veien der og da, slik at vi letter vår egen samvittighet og ikke trenger å arbeide med oss selv. Slik kan kanskje unnskyldningene skape en ond sirkel.

 

... sier ei som selv har bedt om unnskyldning til sin unge, og angret på det etterpå...!

[cielo *to barns mamma*]

Synes du forklarte det bra jeg; du har lov å være streng, han har lov til å bli lei seg når du blir streng.

 

Men kanskje han prøver å si noe annet til deg. Kanskje han blir unødvendig lei seg, kanskje han føler du har krenket han som person...? Synes en jente sa det bra: voksne slår med tunga...

Det er ikke lett for han å sette ord på det hvis du har sagt eller gjort ting som har såret han som person, for det er jo ikke din mening. Kanskje du har sagt ting på feil måte? Det er stor forskjell på å si: 'du skjønner vel at du ikke kan få en is nå rett før middag !?' og 'nei, jeg vil ikke gi deg is nå fordi vi skal spise middag snart'. Det første eksemplet har en underforstått betydning: hvor dum er du som ikke forstår at man ikke spiser is rett før middag??

 

En annen ting jeg kommer på er at han kanskje blir tvunget til å si unnskyld for ting som han egentlig ikke vil si unnskyld for. Hvis du eller andre forklarer for han at han må si unnskyld fordi den andre personen ble lei seg av det han gjorde, så tror jo han at det er den andre personens følelser som avgjør om han må si unnskyld og angre det han gjorde. Barn mener mange ganger at de ikke har gjort noe galt, men må likevel si unnskyld fordi vi voksne mener det er god folkeskikk.

 

Bare noen tanker fra meg som kanskje kan være til noe hjelp :-)