Gå til innhold

Hvorfor la det gå så langt?


Anbefalte innlegg

 

Jeg har lenge lurt på dette, sammenhenger, årsaker til dette. Mener ikke å være frekk eller nedlatende.

 

Hvorfor lot dere det gå så langt at det blir 30-40 ++ kilo å slanke vekk før man blir noenlunde normalvektig igjen?

Hvorfor tok dere ikke tak i problemet da dere kun var 5-10 kilo overvektige?

Det er vanskelig å slanke seg, og desto verre jo flere kilo det er å slanke vekk, det er jo så lenge til man når målet.

Og når man når målet, har man endel løshud, som da blir et problem.

 

Så hvorfor?

 

Jeg er klar over at noen kan ha sykdommer eller må ta medisiner som gjøre at man legger på seg, og det er ikke dem jeg tenker på her, men de som har lagt på seg av ikke-medisinske årsaker.

 

 

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7943448-hvorfor-la-det-g%C3%A5-s%C3%A5-langt/
Del på andre sider

Fortsetter under...

I mitt tilfelle har det vært en blanding av flere forskjellige ting.

 

1. Jeg har alltid vært litt stor... Begynnte å legge på meg i 1. klasse på barneskolen. Og man skal ikke slanke barn; ergo, dårlig utgangspunkt.

2. Depresjon- Noen får dårlig matlyst når de har problemer, andre reagerer anderledes og spiser når de har problemer. Når det tårner seg opp med problemer er det ikke det å slanke seg man tenker på heller.

3. Det å slanke seg er VANSKELIG!

 

Jeg har vel alltid vært mer enn 5-10 kg overvektig, så derfor tok jeg ikke tak i problemet da...

Har alltid vært noe overvektig, så etter lange tider med "livsstilsendringer" gikk jeg endelig ned til noenlunde normalvekt - og holdt meg der til jeg ble en satt husmor. Kiloene begynte å krype tilbake igjen, ikke slik at jeg en dag våknet av at ingen klær passet - men slik at det tok meg 4 år å gradvis gå opp i vekt - godt hjulpet av svangerskap på svangerskap.

 

På et punkt ble det slik at jeg ikke egentlig så megselv mer heller, når jeg sto foran speilet, var det ikke "meg" som kikket tilbake - var en tilsynelatende fremmed person, som... vel, som bare var der. Tok en viss avstand fra kiloene, "pytt - pytt" - "ja, 2 kilo opp... er jo ikke mye det da..." - vel, når man setter 2 kilo ekstra på en 30kilo-ekstra kropp, har det litt å si, bare ikke i den store sammenhengen...

 

Det er ikke egentlig unnskyldninger, for jeg vet ikke hvor det gikk galt. Vet fortsatt ikke hvor det gikk galt, for jeg vet alt som er å vite som å leve sunt, om riktig kosthold, om riktig mosjon, om riktig innstilling.

Folk som ikke har dette problemet selv, kan egentlig ikke uttale seg om det synes nå jeg.

Det er ikke lett. Og det er mange grunner til det.

 

Jeg sier det du sier, til de som er 60 kg overvektig, synes det har fått altfor langt da. Men 30 kg kommer egentlig ganske snikende, og ofte har de ikke kommet på en gang, men sånn underveis. Og da er det ikke så greit.

 

Jeg selv har problemet at jeg spiser for å føle meg bra. Trøstespising. Selv om jeg vil så innmari mye gå ned i vekt, så er det jammen meg ikke bare bare. Maten er den største trøsten, selv om det og er det som bidrar til at man føler seg som crap, så det er jo merkelig!

Da jeg var 22 og ble gravid med førstemann, veide jeg 61 kg (er 172 cm høy), så jeg var slank og fast i kroppen og trente mye. Hadde et komplisert svangerskap, endte opp på krykker pga bekkenløsning, fikk nesten ikke beveget meg og i alle fall ikke trent. Gikk opp 32 kg. Etter fødselen klarte jeg å komme meg ned igjen til 64 kg i løpet av 1,5 år og var fornøyd med det. Var riktig nok ikke like fast i kroppen og hadde noen kilo mer, men var som sagt fornøyd. Ble alenemor, faren ville ikke ha mer kontakt med noen av oss og vi flyttet langt unna familien, jeg hadde behov for å starte på nytt. Der jeg flyttet hadde jeg ingen avlastning og fikk ikke trent så mye som jeg burde og over en 4 års periode la jeg på meg 4 kg og vekten min ble da 68 kg. Greit nok, de ekstra kilone plaget ikke meg nevenverdig, jeg var jo fremdeles ganske slank. Så traff jeg mannen i mitt liv, vi koste oss mye med god mat, vin og snop på kveldene og da var jeg plutselig oppe i 72 kg. Nå begynte jeg å føle på det og hadde store planer om å slanke meg. Men så fikk min far hjerteinfark og jeg skjøte at det var på tide å stumpe røyken. Dette kostet meg ett år med et forferdelig røyksug som jeg da erstattet med mat og jeg la på meg 10 grusomme kilo. Vekten min ble til slutt 82 kg og jeg begynte å få panikk, nå måtte de av!!! Men så ble jeg gravid igjen og det gikk som sist. Innen jeg var 3 mnd gravid, levde jeg i et smertehelvete og klarte ikke engang å støvsuge leiligheten, langt mindre trimme. La på meg 23 kg denne gangen og veide hele 105 kg dagen jenta mi blei født. Etter fødselen gikk jeg ned til 93 kg, og så sa det stopp. Så nå sitter jeg her da, veier 32 kg mer enn før første gang jeg blei gravid og jeg HATER det. Nå er jeg igang med en skikkelig slankekur, spiser regelmessig og sundt, går lange turer hver dag og trimmer 3 ganger i uka. + at jeg nettopp har begynt på reductil. Nå SKAL denne vekta av enten den vil eller ikke!!!

 

Og sånn kan det gå til at man legger på seg 30 kg før man får gjort noe med det....

Annonse

Jeg la på meg 30kg da jeg gikk gravid og 20kg sitter igjen enda. Men jeg kan ikke ta noen piller fordi jeg fortsatt ammer, og jeg går ikke ned mens jeg ammer heller... Men da jeg sluttet etter 2år sist så gikk jeg ned 20kg *håpe håpe*

Det er faktisk ikke sånn at man våkner en dag å ser seg i speilet å tenker Herregud som jeg ser ut!!!! Det skjer så gradvis, så man tenker ikke helt over det. I mitt tilfelle må jeg si jeg er lat, har ingen unskyldning for min vektøkning (glad i god mat og godteri?). Man tenker, åh en kilo opp jaja, går vel det. Så er det blitt 5 kg, ja nå må jeg ta meg sammen å slanke meg! Prøver, kommer til det punktet der det stopper opp......gir opp...... Sånn går det 5 opp, to ned..... Så ble det 40 kg for mye..... Nå har jeg startet enda en gang, med hjelp av reductil. Har kommet meg over stopp stadiet så nå er det 6 kg mindre. Jeg har ingen bedre forlkaring, sånn er det ihvertfall i mitt tilfelle....

så langt?

 

veier 90 kg, bruker 34-32 i bukser, str M i overdeler uten at det ser ut som pølseskinn =O) og i følge ernæringsfysiologer veier jeg "bare" 10 kg mer enn det jeg burde...synes ikke det er uoverkommelig

 

det er flere grunner til at folk har høy vekt - muskler feks

ta også høyden i betrakting - jeg er 1.83, relativt høy til å være dame

 

det å se i speilet og på klesstørrelsen bør være viktigere enn vekta....

Annonse

Nja....Du sier du er ute etter insikt,eller forståelse for hvordan folk kan bli overvektige?..eller la det gå så langt som du sier...forstår ikke helt jeg...men dog..

 

Jeg har hele livet vært litt overvektig, har i utgangspunktet stor beinbygging, og har alltid drevet med sport, før jeg ble gravid trente jeg kampsport 4 dager i uka,+ vekter, + aktiv med dans og jogging/sykling..

Skulle på opptak til flyskolen i militæret, kroppen var fast i fisken og på sesjon veide jeg 76 kg,brukte str 38/m ( er 172 cm) av div. personlige grunner ble det ikke så mye trening i svangerskapet,og det ebbet helt av, tilslutt hadde det sneket seg på 39!! kg, og jeg fråtset aldri i mat,men treningen ble ikke vedlikeholdt-> derav muskler blir til fett...

Etter jeg fikk lillemor forsvant 20 kg første uka, deretter sa det stopp( er også alenemor med mer eller mindre INGEN avlastning) går turer, har hatt flere perioder med intensivtrening, spiser sunt, påpasselig med kcal inntak osv osv,men vekta rikker seg nesten ikke...Begynte med prevansjon igjen og brått hadde 10 kg lagt seg på..Hater absolutt det bildet som møter meg i speilet, og prøver og prøver og prøver...er ikke artig å være 22 år og å kjøpe klær på BiB avdeling liksom..

 

Mirakelkur burde vært oppfunnet...

 

 

skjønner at du lurer på det her.. Lurer på det selv av og til.. Selv veier jeg 106 kg og er 175 cm.. Før trente jeg hver eneste dag og var fast i kroppen, men alikevel ikke super slank - alltid hatt litt "kropp" og er bred i benbygningen. Men uansett var jeg ikke overvektig og brukte str 38-40. Så gikk jeg inn i mitt siste år på bachelor, og fikk meg kjæreste (samboeren min og pappaen til babyen vår). Det ble mye skole og prioriterte kjæresten min fremfor å trene. I løpet av ett år gikk jeg opp 30 kg... + enda mer de neste tre årene... legen min synes dette var merkelig selv om jeg ikke trente (spiste heller ikke spesielt usunt) og jeg fikk konstantert at jeg hadde utviklet hypothyresoe. Hypothyreose er lavt stoffskifte og kan bla gjøre at man legger lett på seg og at man føler seg fullstendig tappet for energi! Det kan være en arvelig tilstand, og både moren min og mormoren min har det. Men jeg kunne kanskje ungått å utvikle dette hvis jeg hadde fortsatt med treningen. Uansett er jeg skuffet over at jeg ikke klarte å ta tak i problemet før det gikk såpass langt... Men nå er det i overkant av en mnd siden jeg fødte og jeg har klart å gå ned de 20 årene jeg la på meg i svangerskapet. Det var riktignok mye vann, men buksene jeg brukte før fødselen sitter litt løsere i livet nå enn før, og jeg håper treningen min kommer hjelper meg til å gå yterligere ned. Det er merkelig hvordan tiden går og man nesten ikke merker selv hvor mye man er i ferd med å legge på seg...man (jeg i alle fall) finner mange unskyldninger og fornekter det til en viss grad... I fare for å høres veldig salig ut.. men, man må ta vare på det livet man har fått og da må man ta vare på seg selv også...har merket hvor redusert og uenergisk jeg har vært de siste par årene. Det er jo ikke gøy på noen som helst måte - hverken psykisk eller fysisk, men blir lett til en vond sirkel som er vanskelig å bryte ut av... Nå som jeg har fått baby, så ser jeg nesten på det som en gyllen mulighet til å ta meg sammen og gjøre noe med problemet... egentlig er det jo nesten

Takk til deg som stilte spørsmålet - egentlig litt befriende å tenke gjennom hvordan det har gått så langt, og hvorfor jeg ikke har gjort noe med det!!

Ved å lese dette spørsmålet er jeg tilbake til barneskolen, med all mobbing og uthengig den førte med seg. Hvor ofte hørte jeg vel ikke "Hvorfor slanker du deg ikke?" eller "Hvorfor slutta du ikke å spise så mye FØR du ble så tjukk?". At jeg også skulle få spørsmål i samme kategori her, på et forum for oss som av en eller annen årsak er over 90 kg, er mektig provoserende!!

 

Og nei, jeg har ikke tenkt å "utlevere" meg selv ved å fortelle "min historie".

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...