Er det så galt å vente til man er over 30?

[-Mariposa-]

Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle ha barn når jeg var 26. Nå er jeg snart 27 og ingen unge på vei nei.

Jeg føler at jeg ikke kommer til å komme noen som helst vei med kjæresten i overskuelig framtid. Når vi hadde lagt oss i går lå jeg og tenkte på hvor godt det er å bare bli holdt rundt og ligge i senga og bare være oss. Selvfølgelig vil jeg ha barn, men jeg er redd for å ødelegge forholdet hvis jeg fortsetter å "presse" og bringe temaet opp. Jeg leste om ei jente som fortale at typen hennes hadde sagt fra at han var blitt klar for å bli pappa ved å legge p-pillene hennes og en rød rose på senga. På en lapp stod det: du trenger ikke ta disse mer. Jeg begynner nesten å grine når jeg tenker på det. Skulle så utrolig ønske at det var min kjæreste. Men når han ikke vil, da er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Søstra mi har en unge med en fyr som egentlig ikke ville ha flere barn. Selv om han er glad i sønnen så tar han ikke særlig mye ansvar. Søstra mi gjør så og si alt. Hun sier det ikke gjør noe, at det var hennes valg. Men jeg bare tenker at jeg ville syntes det var helt forferdelig hvis sambo skulle være sånn. Da vil jeg heller vente til han er klar.

Jeg var en tur hos ex'en i jula. Han har en datter på 7 mnd. Mammaen skulle på kino med noen venninner så han var hjemme med datteren og vi så på film. Han tar det helt som en selvfølge at han skal passe på henne. De er to om det og datteren er hans øyensten. Sånn vil jeg også ha det. Det er utrolig sårt å måtte vente, men kanskje det er verdt det?

 

Når kjæresten min blir opptatt av en ting blir han som regel veldig oppslukt. Så håpet mitt er at når han først blir klar så blir han veldig klar og gleder seg like mye som meg.

 

Jeg får finne en hobby eller noe sånt og så kanskje plutselig en dag så skjer det. Ofte har ting skjedd av seg selv når jeg ikke maser. Det var feks han som foreslo at vi skulle flytte sammen, noe jeg ikke hadde forventa i det hele tatt. Så jeg bærer det håpet inni meg at han bearbeider tingene inni seg og så blir han klar.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Herregud for en nydelig måte å fortelle at hun kunne slutte på pilla! Det er så urettferdig at vi må vente så lenge før det er vår tur til å oppleve noe liknende. Jeg er også redd for å presse sambo vekk med dette, derfor tør jeg ikke ta det opp mer. Skulle ønske at jeg visste om det lønner seg å presse eller å la det ligge.

 

Det er jo dumt å bli gravid hvis mannen tar avstand fra barnet, fordi han ikke var klar til å få det. Må være mye hyggeligere å få barn når begge har like lyst til det. Derfor irriterer jeg meg så innmari over meg selv, som ikke bare kan la det ligge til han blir klar. Uff, det er utrolig slitsomt å være i vår situasjon!

[Jumpy]

Heisan begge to.

Ja, det er slitsomt og litt trist! Du spør om det er så galt å vente. Jeg er nå over 30, og selv om jeg hele tiden har sagt til samboeren at når jeg blir 30 da er det ikke noe diskusjon lengre. Da VIL jeg ha barn..

Men, akkurat som deg har jeg nå begynt å tenke at det er da mye bedre å vente til vi er enige. Derfor sluttet jeg ikke på pillen da jeg ble 30 allikevel, følte det ble så feil å liksom tvinge det frem slik. Kunne jo godt riktig så galt, ødelagt den gode tonen og det fine vi har nå. Jeg håper liksom at vi snart kan være ENIGE om at jeg skal slutte på pillen!! Han sier at han "tenker på det".. vel... vi får se.

 

Men videre: det må være utrolig kjedelig å føle at den ene parten ikke tar ansvar! Min søster har en mann som er litt slik, han er på mange måter utrolig gammeldags og forventer at hun skal ha alt fiks ferdig og klart bestandig. Blir sur når det skjer noe uforutsett, forsinkelser eller annet. Blant annet: han forstår ikke det at han må ta ansvar for å legge barnet på 1,5 år dersom det skal være mulig å slutte med amming. Skjønner faktisk ikke at det er håpløst for en mor (som har puppene der) og få et barn til å sove uten å få pupp når hun sitter der med melk!!! Dette gjør meg utrolig provosert... det er drit slitsomt for henne, men alt han gjør er å kritisere og klage på at ungene ikke er små roboter!! Tror han ønsket barn altså, men allikevel synes jeg vi som fortsatt ikke har har mye å tjene på å tenke igjennom slike ting på forhånd. Er lett å havne i et dårlig mønster dersom man ikke er bevisst tror jeg.

 

Ja, ja.. flyter litt ut her når jeg først begynner å skrive.. he he.

 

Vel, tror ikke det er noe krise å vente. Samtidig er det veldig vanskelig og frustrerende.

 

klem klem

[-Mariposa-]

Nei, sikkert ingen krise å vente, men.... det hadde vel ikke vært noen krise å ikke vente... *sukk* Jeg har veldig lyst på feks et bedre sted å bo osv før vi får oss barn, det er ikke til å stikke under en stol at et eget soverom til ungen og et bad med badekar absolutt hadde vært å foretrekke. Forhåpentligvis har vi råd til det om et år eller to.

 

Ja, ja. Det eneste jeg har fått ut av ham er at han skjønner at jeg vil ha barn før jeg er 30. Det betyr at vi forhåpentligvis kan begynne å prøve i 2009 som er det året jeg fyller 29. Det er rart med tidsperspektiv. For meg er 2009 evig lenge til, for ham er det nok i korteste laget.

 

To år til "bare" som kjærester er vel ikke så ille. Hadde jeg ikke følt at jeg hadde naturen mot meg hadde vel to år ikke vært så ille. De siste to årene har jo gått kjempefort!

[*bubbs*]

Jeg synes faktisk du skal fortelle ham at det det er en biologisk grunn til at dere må frøve snart. Og at det sannsynligvis aldri kommer til å føles helt greit å bli foreldre. Det er alltid hundre ting man vil få gjort først.

 

La typen din se for seg framtiden sin: er det med deg? Er det med unger? I så fall har han ikke så lang tid til å bestemme seg. Skal han ha barn, og det med deg så må han ta det valget ganske kjapt. Etter fyllte tredve synker fruktbarheten, og den dagen det passer for ham, så får dere det kanskje ikke til lenger!

 

Jeg tviler på at han har tenkt over den muligheten... (de ferreste gutter tenker slikt..)

[-Mariposa-]

Han er veldig klar over den biologiske greia, jeg har forklart ham det:) han veit også at jeg er stressa fordi søstra mi brukte evigheter og en SA på å bli gravid.