Blir så fortvilt av min samboer:-(

[AnKi!]

Ønsker deg alt av hell og lykke i fremtiden!!!!

Husk at det er alltid noen som er glad i deg!! Uansett!

[Anonym bruker]

Har det på samme måten som HL, eneste forskjellen e at han kommer fra et hjem der foreldrene respekterer hverandre. De andre søskene hans e ikke slik som ham heller. Han e eldst da (28) og de e 22 og 19. Blir helt sprø. Føler at han ikke har noe respekt for meg i det hele tatt, bryr seg fint lite om hvordan eg har det osv. Hvis eg gråter pga ett eller annet...gjerne fordi eg tenker på mamma som døde for to år siden, så sier han ikke en dritt til meg, bare later som eg ikke e der.

Han rydder aldri hjemme men e veldig flink til å påpeke rotet hvis eg ikke har gjort absolutt alt som skal gjøres. Han kan også lett spise opp alt vi måtte ha igjen av brødmat etc. for så å forlange at eg må gå på butikken å kjøpe nytt hvis eg e sulten...noe eg aldeles ikke gjør. Faen heller, han har bil og lappen OG det var han som spiste opp all maten i utgangspunktet...da e det vel ratt å rimelig at han fyller på med nytt vel? Ikke har eg noen steder å dra heller og har heller ikke økonomi til å flytte for meg selv da eg bare jobber deltid. Skal bytte til heltid etter svangerskapet, får se de. Men flytter eg først ut så kommer eg faen ikke tilbake. Etter å ha vært med ham i 7 år og ikke noenting har endret seg til det bedre så ser eg virkelig ikke lyst på fremtiden vår..

[AnKi!]

Du må jaffal komma deg vekk!! Han utnytter situasjonen max siden du lar han holda på sånn, og etter 7 år skjer det neppe noe med han. Hadde eg vert deg så hadde eg prøvd alt eg konne for å fløtta for meg sjøl.. du får jo støtte når du er alene mamma og barne bidrag...

og du får en enganssum når barnet er født. Sjekk opp mulighetene dine hos NAV!!!

 

[Anonym bruker]

Mange menn oppfører seg som guttunger ja, men det går ann å finne løsninger alle kan leve med. Men begge må gi noe for at et forhold skal holde i mange mange år, og det viktigste er kommunikasjon, kan dere prate sammen kan dere ordne det meste.

 

Jeg har også ansvar for alt husarbeid og handling, så jeg sa at hvis vi skulle fortsette å ha det sånn var jeg nødt til å gå ned i 80% stilling for å rekke over alt. Etter det hadde vi noen lange og gode samtaler om arbeidsfordeling. Du taper faktisk ganske my penger på å gå ned i stilling, da var det billigere med vaskehjelp...

 

De siste to årene har mannen min betalt vaskehjelpa med sine egne lommepenger, i tilegg har han ansvar for all søppeltømming, alt arbeid ute (som jeg ikke kan fordra), plenklipping, snømåking, rydding, bilvask osv. Jeg tar klesvask, rydding og handling. Hvem som lager middag bytter vi på med. Nå er alle fornøyd.

 

Men jeg må jo si da, at mannen min har blitt eldre og mer ansvarsfull på de 9 årene vi har vært sammen, mindre egoistisk og mer omsorgsfull. Så selv om jeg ikke tror du kan forandre på personligheten til noen, kan de vokse med rollen de får som familiefar.

 

Lykke til til dere, håper mannen din er villig til å jobbe litt for å få dette til, har blitt littegrann for enkelt å bare skille seg synes jeg..

[AnKi!]

Heisann!

Ja jeg må jo innrømme at selfølgelig er det best å prøve å holde sammen,men etter sånn som jeg oppfatter innleggene så er det ikke små justeringer som må til, og di virker ganske slitne og oppgitte av situasjonen sin og dette er et rop om hjelp. For meg så virker det ikke som komunikasjon er intr. for disse guttene... Det er greit for oss/di som har en som det går ann å prate med og gi et spark bak. Tro meg vi har hatt våre diskusjoner om hvordan det bør være for at alle skal trives. Men det må toveiskomunikasjon til og ikke en vegg av arroganse... Jeg mener bare at en må ikke gå å stange i denne veggen i håp om at det en gang kan bli bedre.

 

[Anonym bruker]

Problemet er at vi er gifte så da er jeg litt usikker på dette med aleneforsørger stønad og sånn. Har liksom ikke vært gift så lenge og vil jo så gjerne forsøke å holde ut...men det går en granse for hva jeg orker også. Har prøvd å prate så mange ganger om dette med ham...da er han gjerne grei og hjelpsom i noen dager før han glemmer alt igjen...*sukk*

 

Og etter 7 år så er det jo ikke bare bare å avslutte heller. Har jo ikke alltid vært slik:\

 

Men skal virkelig begynne å se på andre løsninger nå...som å flytte osv. Er av og til inne å ser på leiligheter.

[Anonym bruker]

Flott svar AnKi!

Det var godt å høre at noen forstår at det faktisk kan være sånn. Det er jo for eksempel ikke bare bare og forsøke å kommunisere bedre når den andre part har lagt på røret...

[AnKi!]

Ja det går jo ann å håpe at han skjerper seg etter barnet er født...men hva om han ikke gjør det... Det er veeeldig kjekt med barn altså,men livet blir jo ikke akkuratt lettere for å si det mildt. Og viss du ikke har noen som kan hjelpe deg og støtte deg når du er sliten og trenger det så kommer du til å bli helt utbrent. Og det er det ingen av dere som har godt av. Du og barnet ditt har heller ikke godt av det stresset og de bekymringene mannen din utsetter deg for nå heller.

[pillis]

HM hva med å vise ham denne tråden. Be ham lese den uten at du sier at det er skrevet av deg og be ham kommentere den etterpå.

Kanksje han forstår alvoret og hvis han ikke gjør det er det ikke noe forhold at satse på.

Han kan ikke ignorere at det er slik du føler det. Det må ham forholde seg til. Uansett om ham går i forsvar eller ikke.

[AnKi!]

En kjempe god ide!!!

Viss du er redd for hvordan han skal reagere og ikke tør vise han det, så sier det sitt...

Som flere ganger før så ønske jeg dere lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Uff det er så trist å høre hvordan dere har det. Jeg skjønner hvor heldig jeg er som har en mann som hjelper til. Men han har egentlig alltid vært sånn så for meg er det nesten en selvfølge, men kanskje jeg skal vise bedre hvor mye jeg setter pris på det. I dag skal det være styremøte i grendelaget hjemme hos oss, og jeg har sagt jeg skal støvsuge og rydde opp her, siden det er jeg som er hjemme og han jobber. Etter støvsugingen er jeg helt ødelagt i beina mine. Da sa han at fra nå er det han som styrer støvsugeren så jeg ikke blir verre i hoftene enn det jeg er fra før. Det er sånne småting som han gjøre.

 

Men jeg har oppvokst i et hjem der pappa ikke har gjort stort og mamma har gjort alt. De er gift den dag i dag, over 23 år er det nå. Vel mamma har vel hatt sine stunder der hun har vært litt oppgitt over pappa, men har aldri gitt han opp. Og jeg vet hun har snakket med han om det å hjelpe til, og da har han tatt i et tak, iallfall med det tunge som hovedrengjøring og litt ekstra vask av badet og kjøkken og sånn.

 

Etter at jeg flyttet ut når jeg var 18 så fikk de et helt utrolig fint ekteskap, og det virker som om de er nyforelsket igjen, selv 5 år etter at jeg flyttet ut. Jeg tror pappa skjønte at når jeg flyttet ut og ikke kunne hjelpe mamma lenger, så måtte han ta i et tak.

 

Så til alle dere som syntes alt er håpløst. Prøv å snakke med mennene deres, og gi beskjed om at nå er det nok, og gi de valg av hvordan de vil gjøre det. Om de vil begynne å hjelpe til eller om de vil bo alene. Men dere må jo være forberett på at han kan jo svare på begge alternativene.

 

Masse lykke til alle sammen, og ikke gi opp med en gang. Prøv en siste gang, dersom dere har følelse for han og gjerne vil leve livet sammen med han. Og familierådgivning er et veldig bra alternativ.

[Anonym bruker]

Det er dessverre ikke bare å snakke med min mann ihvertfall... Enten så får vi i gang er seriøs samtale og blir enige om tiltak for å få det bedre. Kan være bra da kanskje opptil et par-tre uker, så detter vi tilbake i samme mønster.

 

Det andre som noen ganger skjer når jeg forsøker å ta opp dette med ham er at han blir forbannet og synes jeg er ei maskjerring.

 

Man har da liten ork til å forsøke å snakke sammen...

 

Jeg kommer ikke til å true med å flytte ut eller kaste han ut. Det er for meg intet alternativ. I stand by my man. Selv om han er håpløs med å hjelpe til. Han er min store kjærlighet.

 

Jeg begynner å gi opp å ha et pent og ryddig hjem. Vi får bare bo i en svinesti!

[PintSizedDictator]

Takk for all støtte...setter pris på det:D Skrev et laaaaangt brev til ham tidligere i dag hvor jeg forklarte ganske tydelig hva jeg gikk igjennom og hvordan jeg føler det....Fortalte også om konsekvensene. Sa at jeg elsket ham, men at det gikk en grense for hvor mye jeg tåler:) Skrev det ned fordi det nytter ikke å snakke...da bare avbryter han eller nekter å høre. Han leste faktisk igjennom hele brevet og så fikk vi snakket om det etterpå. Det kom frem at han elsket meg også og ikke ville miste hverken meg eller ungen vår for noe i verden, men han sliter med å sette ord på ting...det er det som gjør ham så irritabel og frustrert. Jeg har så lett for å ordlegge meg...Sa at det å høre på hvor lett det var for meg å få det ut gjorde at han følte seg helt håpløs...for han ville så gjerne si de samme tingene tilbake...Håper det ordner seg nå. Det virket ihvertfall som det sank inn:)

[PintSizedDictator]

hehe faen...ville være anonym eg...men men nå e det ute i verden. Sånn kan det gå. Håper ikke han leser her inne for vil jo ikke ødelegge mer med å brette ut vårt liv på nettet. Liker ikke tanken på det...var derfor eg valgte å være anonym til å begynne med, noe jeg vanligvis ikke gjør:P

 

Pleier ikke å legge ut sånnt egentlig, men i dag var eg så lei...og så leste eg her inne og jah...*kremt*

[Anonym bruker]

Ja ja, det er jo opp til deg selv om hvordan du vil ha det. Mener du at du holder ut og du vil legge til side ditt eget velvære og dine behov for hans, så vær så god... Jeg hadde ikke klart å holde ut i et forhold der jeg måtte slite meg gjennon hverdagen for at han skulle ha det bra. Fortjener å ha en bra hverdag jeg også!

[Anonym bruker]

Jeg ser det ikke på den måten skjønner du...

 

Det er viktigere for meg å få være sammen med den jeg elsker enn å ha et ryddig hus og hjem. Noe må man jo ofre for kjærligheten. Selv om han er håpløs på husarbeid-fronten, betyr det jo ikke at han er håpløs totalt! Da ville jeg nok neppe holdt ut.

[2gutter&2jenter]

Støtter AnKi! Hadde en slik mann for noen år siden, og angrer på at jeg ikke flyttet mye før enn det jeg gjorde. Nå har jeg aen ansvarsfull og pliktoppfyllende mann, og det er det vi fortjener! vi kan stå på egne ben, og har ingen behov for å kaste bort tilværelsen på bortsjemte og late menn. Gjør det nå før det er for sent, før det går ut over barna! Ta en runde på familievernkontoret først, og hvis han ikke viser foståelse for problemet da, er det over og ut!

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Jeg måtte til med å henge meg på her, så får den som gidder lese. Uff ja det er dessverre det evige dilemaet med husarbeid. Problemet slik jeg ser det er generelt sett at guttene har svært dårlige rollemodeller. De fleste er vokst opp i hjem der hvor mor gjorde det meste dagligdagse hjemme og far nok tok seg av de store tingene. i tillegg har nok ikke mødrene vært noe flinke til å oppdra guttene med husarbeid, de er rett og slett bortskjemte. Jeg diskuterte dette med moren min og hun var helt enig med meg og hadde oppdaget det selv. for jeg og min søster har alltid hjulpet til hjemme men min lillebror har sluppet unna det meste. Det fører til to ting. det ene er at de ikke ser det som trengs å gjøres og det andre er at det virker helt uoverkommelig arb. opg å gjøre det for de har aldri lært det ordentlig. Jeg har ikke no tro på kjefting og truing, men fungerer det ikke å snakke sammen på en ordentlig måte ja så ville det nok hjelpe med en tredjepart til å snakke.

En ting som har fungert veldig bra for mange av mine venner er at pappaen får et par mnd permisjon alene med ungen. vet at det er en stund til det er aktuelt da det jo er best i slutten av permisjonstiden. men mannfolka og det snakker pappaene om selv. at de får en helt annen opplevelse av papparollen og alt som må gjøres. så er det litt deilig for dem å ikke ha mammaen der som vet alt til enhver tid så de må bare finne ut av ting selv. da opplever de hvor mye jobb det er med ungen og hvor mye husarbeide det er som må gjøres.

Jeg håper alt går bra og søk hjelp før skilsmisse det er både tøft for dere og ungen i det lange løp hvis det er ting som er mulig å rette på for et lykkelig samliv.