Blir så fortvilt av min samboer:-(

[JuliLinda]

Vi har vært sammen nå i over tre år og i alle de år har det vært ett evig mareritt med å få han til å hjelpe til med noe som helst både i og utenfor huset. En ting er at han aldri ser noe å gjøre selv, en annen er det at han sjelden eller aldri orker å gjøre det jeg ber om. Han har alltid unnskyldninger om hvorfor han utsetter. Bare dårlige unnskyldninger spør du meg. Han kan ha gått hele dagen hjemme og ikke gjort en dritt, men hatt tid til å være sammen med venner, gått på kafe osv. Jeg kommer hjem fra jobb, må handle, lage middag, gi hunden mat, gå tur med hunden, vaske klær og hus.I tillegg til dette roter han konstant, med klær, mat osv. Har greid å overse dette lenge, men nå som jeg er gravid hadde det vært godt å få litt hjelp innimellom. Ellers så føler jeg at jeg alltid er den som i en hektisk hverdag er den som prøver å finne tid til å være sammen, mens han mer har som mål å få gjort sine ting, med sine venner. Kan noen her gi meg noen gode råd om hva jeg bør gjøre??? Det som er trist at det hele nå begynner å gå utover mine følelser for han. Jeg vil jo helst at det skal ordne seg, for det er litt for trist at vi skal gå fra hverandre nå som vi skal ha baby.

[Mammaaaaaa]

Har nesten det likt som deg... Bare at her jobber begge ca fullt, men likevel er det jeg som må vaske, rydde og gjøre alt av bytting, mating, vasking og legging av sønnen vår. Sinnsykt slitsomt i alle fall nå når jeg er gravid og er konstant trøtt og sliten. Har desverre ikke noen gode råd... Har prøvd å streike men det hjelper ikke. Ender bare med at jeg får en enorm husvask å ta igjen...

[JuliLinda]

Har også prøvd meg på å streike ett par ganger, men det har mest blitt til at han ler av heile greia og underholder sine venner med det....artig kar gitt:-)

[Anonym bruker]

Hei,

 

Vi er i full jobb begge to, og har løst problemet med å ha vaskehjelp hjemme.

 

Jeg tar klesvasken og matlagingen, og samboer betaler alle felles-regninger (strøm, forsikring etc) Vi handler mat sammen i helgene, og den lille handlingen vi trenger å spe på med i uken, tar en av oss seg av på vei hjem fra jobb. Ingen krangling og begge er happy:)

[JuliLinda]

Høres ut som en ganske god løsning. For per dags dato er det jeg som tar meg av alle praktiske ting i tillegg, som betaling av regninger, ordne med forsikringer, og alt av annen planlegging som må gjøres.

[Jeenie]

går det ikke an å sette seg ned å snakke med han da? å så sier du at skal det fortsette sånn kan du like gjerne bo alene??for det er jo i teorien det du gjør... å så tar du vare på en stor baby i tillegg...

[doble]

Huff får så vondt av å høre sånt:(

Du kan bare ikke godta dette altså! Skjønner at du synes det er trist hvis dere skulle gå fra hverandre nå...Men som du sier vil dine følelser for han som partner blir helt borte med tiden, og du ender opp frustert og bitter (Jeg kjenner ikke deg, og det er ikke meningen å være frekk eller no... bare TROR at det kanskje kan ende sånn....). Jeg ville iallefall tilslutt mistet respekten for en sånn mann... og lysten ikke minst!! Synes han behandler deg dårlig rett og slett.

Men mener det er bedre både for deg og barnet at dere skiller lag nå...og ikke senere! (er skilsmissebarn selv...og mener foreldrene mine burde skilt seg da vi var små. Små barn aksepterer sånt lett...værre med de større.Gjør du det nå,vil barnet ikke lide noe for det...så lenge dere kommer overens med økonomi og avtaler ol..

 

En annen løsning er jo å skaffe vaskehjelp og si at han skal betale for det!! (hvis du mener det er det eneste problemet)

 

Du MÅ tenke på deg selv og barnet nå...Har ingenting igjen for å slite deg ut. Barnet kan også bli veldig urolig av det og..

Håper du ikke blir sint på meg nå..? Jeg er bare realist. Ikke meningen å dømme eller no..

 

Håper det ordner seg iallefall. Klem til deg:)

 

[JuliLinda]

Skulle ønske det var så greit at han var interessert i å snakke på en fornuftig måte om det her, men det gjør han ikke. Han blir som regel sint og sur, enkelte ganger kan jeg få han til å si at han skal bli bedre, men det skjer aldri. Han er jæ.... bortskjemt med å få det som han vil hele tiden. Og han er vel til tider litt manipulerende.

[JuliLinda]

Ja hele situasjonen er vond og jeg blir på ingen måte sint på deg:-) Man trenger av og til ett lite spark i baken:-) og egentlig vet man vel hva som er lurt å gjøre, men sliter med å komme til det punktet at man tar snippsekken sin og drar. Man lever lenge i håpet om at ting skal bli bedre. Man kan stille ett stort spørsmålstegn ved at jeg virkelig betyr så lite for han at han ikke er villig til å ta seg sammen for at vi skal ha det bra.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du til tross for en vanskelig situasjon med samboeren (og den blivende faren) likevel har problemer med å tenke på å pakke snippesekken. Likevel: Det kommer ikke til å bli mindre slitsomt for deg i tiden som kommer med baby og alt. Vi lever tross alt i 2007, men det virker som om samboeren din lever på 50-tallet evt. er 15 år gammel.

 

Hvis han ikke skjerper seg når du ber om det, synes jeg du burde ta konsekvensene av situasjonen deres og takke for deg!

[JuliLinda]

Ja dere har rett, det spørs om det ikke går den veien. Har tenkt litt på å prøve familierådgivning. Er det noen som har erfaring med det???

[zzzzz-frøken]

Jeg har en venninne som jobbet som psykolog på et familiekontor og kjnner bare til praksisen gjennom henne. Har i hvertfal et veldig positivt inntrykk av hv som skjer der (har selv egentlig altid vært litt skeptisk til psykologer/sosionomer som skal "hjelpe" men blitt mer åpen for det med årene:)

Tror de aller fleste (uansett utfall) er glade for at de tok kontakt familiekontoret. Jeg ville kontaktet dem hvis jeg var deg så fort som mulig. Så har du i allefall gjort ditt!

 

(Forresten jeg som var anonym rett overfor, kom borti anoknappen)

[JuliLinda]

Den der anonym knappen er litt vel nær lagreplassen ja....:-) Hjertelig takk for godt tips, skal ta kontakt med familievernkontoret og krysse fingrene for at vi kan få litt konstruktiv hjelp:-) Er så glad for at denne siden finnes altså:-)

[Anonym bruker]

Sliter litt med samme problem...

Nå har jeg latt det flyte, fordi jeg ikke orker mer. Det står tallerkener over hele kjøkkenbenken, tomme melkekartonger på stuebordet, søpleposer er ikke båret ut...osv. I går presterte han å spørre om jeg lot være å rydde for å se hvor lenge han orket å vasse i dritten før han begynte å rydde... Jeg så bare oppgitt på ham "nei, faktisk ikke. Jeg har vært så sliten i det siste, og har faktisk ikke ork til å begynne å rydde når jeg kommer hjem fra jobben." Han nikket og satte seg bare ned i sofaen og sa ikke mer.

 

Jobber mye mer enn han nå, også utover kveldene. Han sier og lover han skal bli flinkere, men han er som lenket i sofaen. Hva skal man gjøre? Nytter ikke å snakke med ham, for samtalen er som regel glemt etter et par dager...

[JuliLinda]

Det er for ille at man skal måtte ha det slik, og gudene vet hva som får dem til å oppføre seg på en sånn måte. Jeg forstår det bare ikke. Foreldrene har virkelig gjort en dårlig jobb, men man kan vel desverre ikke bare skylde på dem heller, de må vel på ett eller annet tidspunkt bli ansvarlig for sitt eget liv. Kanskje familierådgivning kunne vært noe for dere også, om han er interessert i det da.

[AnKi!]

Halloen!

Jeg beklager for å vær litt "hard" men dere har desverre bare to valg når dere har det sånn som dere beskriver... og det er endten å sette dere i respekt og kreve at han gjør sin del, mannfolk kan ikke komme med den unnskyldningen at det er "vår jobb", når dere jobber fullt eller delvis utenom. Det spiller ingen rolle hva en terapaut,helsesøster, jordmor osv sier til han viss han ikke har noe respekt for deg. Og sånn som flere av dere beskriver hverdagen deres så er det fullt og helt respektløst. Den andre muligheten er desverre å flytte.. om ikke på permanent basis så vertfall en stund, ta med dere hotell godgjørelsen og flytt ut! Er det ungkarsbolig han vil ha, så er det det han får. Dere er hverken hushjelp eller mor hans. For dere må virkelig tenke over om det er slik som dette dere vil ha det resten av livet,for det er sånn det blir,RESTEN AV LIVET!!!! Uansett hvor mange unger dere får. Og tenk også på at barna deres blir prega av livet hjemme... Får du en sønn som vokser opp med å se at far undertrykker og har ingen respekt for mor så er det veeldig stor kjangs for at han bli lik faren... med ingen respekt for hverken deg eller sin fremtigige kjæreste.

Ikke finn dere i dette!! Av egen erfarin så vette jeg at livet etter ungen er født blir langt i fra enklere,da skal du gjøre alt du gjør nå -mange timer søvn. ++ alt som følger med en liten en. Da vil du heller få det bedre alene. Vær så snill og tenk godt gjennom dette for din og barnet ditt sin del...

Lykke til

Hilsen ei som er fornøyd men på ingen måte har den perfekte samboer.. :-)

[JuliLinda]

Du har helt rett. Det hele bunner nok i mangel på respekt!!!!

[Anonym bruker]

Hei..

hva om du pakker en liten bag og bor hos dine foreldre/vennine et par dager bare for å skremme han litt. ikke vet jeg. minn mann var sånn en periode når jeg gikk med førstemann for jeg gikk hjemme under svangerskapet (kastet opp hele svangerskapet) og var kjempe sliten det var en grunn til at jeg var sykmeldt.

det ente med at jeg reiste hjemm til mamma og pappa for å slappe av.

det funka på meg...

 

lykke til....

[JuliLinda]

Det kan absolutt være en ide. Problemet er at jeg egentlig ikke har lyst å innvolvere så mange i våre problemer før jeg må, særlig mine foreldre, de er litt gammeldagse sånn.

[AnKi!]

Hei igjen!

Beklager for å måtte si det men det kan være grunnen til at du er havnet i denne situasjonen, at du ikke innvolverer andre. Alle trenger hjelp en gang i blandt. Hvorfor skal noen gjøre noe eller forandre seg viss du ikke sier i fra... Viss du ikke tror foreldrene dine har forståelse for situasjonen din så prøv å let blandt venner. Det er til syvende og sist bare deg det går utover..og barnet ditt. IKKE finn deg i dette når du kan få det så mye bedre!!!

Håper virkelig at du klarer å finne ut av dette, har helt vondt av deg her jeg sitter.

[JuliLinda]

Takk skal du ha:-) Det er jo veldig godt å ha dere her inne å snakke med og få råd hos, så det er nok som du sier litt viktig og også snakke med noen av de som står meg nær. De fleste forstår nok når man forklarer situasjonen. Men jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle stå i en sånn her situasjon, og jeg må si det gjør meg vondt langt inni hjertet å tenke på at den lille ikke skal vokse opp i ett hjem med begge foreldre. Og, det blir som min samboer også sier at dette skulle jeg ha tenkt på før vi ble gravid. Sånn er det å være dum og blond og håpe i det uendelige på at alt skal forandre seg. Ting kan jo selvfølgelig ordne seg, men jeg har vel ikke lengre de helt store forventningene til det.

[AnKi!]

Å HERREGUD!!!! Hadde jeg hatt den samboeren din foran meg så hadde jeg f... meg dratt til han. Viss han klare å prestera å si at dette skulle du ha tenkt på før du ble gravid så se til h..... å dra der i fra.

Han har ingen interesse what so ever i å gjør livet ditt levbart, han er en egoistisk,bortskjemt "wanna be voksen". Kom deg vekk fra han så han kan bli voksen og du kan finna en som faktisk er glad i deg og bryr seg om at du har det bra.

Det blir IKKE verd det for barnet å vokse opp med begge foreldrene viss det skal være sånn.

PS: Hvor lenge har du tenkt at ting kan ordne seg..? Og hvor lenge skal du prøve å tenke at det kan ordne seg..?

Innse det..Det skjer ikke...Beklager.

 

Måtte bare få ut litt steam... he he

[Kummin&Lillesel]

Uff, jeg kjenner igjen min mors historie i dette her, jeg.

Mamma er ikke noe dydsmønster, og pappa er ikke noen rotekopp, men de har ganske forskjellige oppfatninger av ting. Og pappa er vel den mest tradisjonelle av dem.

 

"Lenge" holdt de sammen. To barn og hus. Og mamma har innrømmet, at det nok var noe av det mest naive hun har gjort, men hun trodde hun kunne endre ham. Få ham til å være en annen enn hvem han egentlig var. Få ham til å leve opp til hennes standarder. Folk fungerer ikke på den måten, dessverre. Man kan kun få dem til å strekke seg "så" langt.

 

Det gikk ikke. Jeg felte mange tårer da de gikk fra hverandre da jeg var åtte, og mamma flyttet sammen med en ny mann.

 

Det du sier tyder jo på at dere er uenige på en grunnleggende måte. Samtidig fremstiller du det som at han egentlig har stort forbedringspotensiale. Bare at han tar klesvasken og lager middag kan jo hjelpe på en del, tenker jeg.

 

Familierådgivningskontoret kan masse. Snakk med dem. Men skill dere heller før enn senere - om det skulle komme så langt. (Noe jeg selvfølgelig håper det ikke kommer til.)

[pillis]

Det høres ut som han har erstattet mora si med deg.

Jeg har en selv en samboer som kom fra et hjem der mora har gjort ALLT og jeg mener alt.

Når hun fikk barn nummer 2 og sa til mannen sin at nå trenger hun litt mer hjelp her hjemme så gikk han å kjøpte en vaskemaskin til henne.(dette sier han uten å skammes)

Så ja hva gjør man med en mann som kommer fra et sånt hjem. Jo lærer ham opp. Jeg var veldig bevisst fra dag 1 at ikke begynne å vaske hans klær for eksempel. Når det blev for ille satte jeg meg ned med ham og hadde en alvorlig samtale. Med dette mener jeg at jeg ikke var sint, jeg beholdt stemmen rolig slik at han ikke kunne komme i en krangel eller diskusjon med meg.

Jeg sa til ham med rolig stemme at jeg ser ikke dette som et forhold uten mer som at jeg er mora hans. Den eneste forskjellen er at vi har sex og det kan jeg få meg andre steder om jeg ønsker det. Utrolig nok skjønte han det og tok det til seg. Vi begynte å fordele ansvar. Riktignok er vi ikke 50/50 likestilte på området, men han har i hvert fall skjønt at jeg ikke er mora hans. Men jeg er helt overbevisst om at det er måten jeg tok det upp på som gjorde at ham skjønte alvoret.

Hvis ikke en slik samtale funker er samtaleterapi det eneste som fungerer og det må ham bli med på. Elers er det nok over ut for hams del og det er synd at han ikke skjønner det. Lykke til.

[JuliLinda]

Man kan så gjerne spørre seg hvor lang tid jeg skal gå å vente på at ting skal ordne seg. Har vel egentlig venta lenge nok og litt for lenge. Problemet er vel sammensatt, for han har endel andre verdier som jeg setter stor pris, så det har på en måte fått lov å overskygge det hele. Skal ikke la det hale ut så veldig mye lengre. Skal kontakte familievernkontoret og prøve å få hjelp der. I tillegg skal jeg bruke de andre knepene som alle dere gode hjelpere har kommet med. Det ordner seg som regel for snille jenter til slutt:-) Dere skal vite at det har vært kjempegodt å få høre at flere tenker likt som meg. Av og til kan man innbille seg at man er rar og henger seg opp i for mye detaljer. Takk iallefall:-)