barnefar ble redd og stakk..

[Anonym bruker]

Er 8 uker på vei og hatt langdistanseforhold i 2 år. Kjent hverandre i 3 år.Jeg har gått på p-pille hele veien, men med en glipp hvor jeg da ble gravid. Han ble informert om det og vi brukte annen prevensjon. Jeg trodde vi elsket hverandre og hadde en fremtid, men han har gitt klart utrykk for at han vil ha abort. Det er "meg eller barnet". Han vet at mitt valg er å beholde det og har brutt helt kontakt og tiden för han gjorde det etterlyste han sitt valg.. Jeg respekterer at han ikke föler seg klar for barn, men hvor er ansvarsfölelsen?? All sex innebärerer en form for risiko.Jeg skulle önske det var så lett for meg også.. bare stikke av, men her er jeg full av hormoner.. Når det gjelder valg.. Hva gjör man da når man står på hver vår side av beslutningen? Hvem skal ha det siste ordet? Det sies at det skal to "ja"til for å ha et barn, men jeg kjenner alle symptomer og föler barnet fortjener en sjanse i livet. I desperasjon for å finne en lösning nevnte jeg adopsjon som en lösning, men det var helt uaktuelt.. Gi bort noe som var"hans".. Dette er så fortvilende. Vi er begge i höye utdannelser og 24 og 26 år gamle. Jeg er ennå student og håper på å kunen kombinere dette alene.. Er det noen som har noen synspunkter på hvordan jeg skal gå frem her?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Vet ikke hvordan du skal gå frem, men ville bare ønske deg lykke til:)

D ordner seg sikkert uannsett ka utfallet blir:)

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Vil bare si det er mange som er i samme situasjon som deg! Som meg! Jeg hadde vært sammen med barnefar i to år og ble gravid, fikk beskjed å velge mellom han og barnet. Bestemte meg også for å gi liv istedet for å ta. Barnefar snakket om en fremtid sammen, men nå har han altså vendt meg ryggen. Alene er jeg, men nå gleder jeg meg til den lille jenta kommer. I mange tilfeller kommer faren tilbake etter en stund, gjerne rett før fødselsen eller etter. Hva som skjer her vet jeg ikke....

[Anonym bruker]

Takk for svar.. og er trist du er i samme situasjone. Hvordan takler du det? Er du langt på vei? Har dere noe kontakt nå? Han sier han vil ta ansvar når barne kommer, men meg har han mistet all tillit til (som beholder det mot hans önske). Hadde värt flott om du hadde noen tips om hvordan takle dette=)

[Anonym bruker]

Du blir alenemor. Jeg har opplevd det samme. Var alenemor i 6 år. På den tiden klarte vi oss fint, også økonomisk. Jeg tok meg fire års utdannelse og fikk meg en god jobb. Klarte meg alene med et barn som i starten hadde flere helseproblemer. Og idag føler jeg meg uendelig stolt over det vi har klart, og jeg har ikke trengt en pappa som ikke brydde seg. Barnet har derimot hatt noe kontakt med far, og idag, når pappan er blitt mer moden, har de to et fint forhold. Jeg har nå møtt mannen i mitt liv, og barnet skal få småsøsken. Du taper ikke noe her, det er det ham som gjør, ved å gå fra dere. Du og barnet kan få et godt liv. Kjærlighetssorgen kommer man over! INGEN PROBLEM! Dette gjør deg bare sterkere! Lykke til!

[Singelmamma og banden]

At han har mistet all tillit til deg er bullshit. Det er du som burde miste all tillit til han når han bare svikter dere på denne måten. Og 24 og 26 år, vel, da skulle jo begge være voksne nok til å ta ansvar, ikke bare du... ;-)

 

Hvis du er usikker, ta kontakt med amathea for litt utenforståendes veiledning (www.amathea.no - der finner du tlf nr til ditt nærmeste kontor). Hvis du ikke er usikker men vil beholde barnet, så ta en prat med trygdekontoret og hør hva slags stønader du får. Jeg har selv studert noen år, først med ett barn alene, så med to. De aller aller fleste klarer den kombi der helt fint, og jeg ser tilbake på den tiden som mye friere enn i dag, når jeg er i jobb.

[Anonym bruker]

Hei!

Har ikke noe svar å komme med, da jeg sitter i samme situasjon som du gjør nå, med akkurat de samme spørsmålene. Er selv 6,5 uke på vei. Kjæresten min vil heller ikke ha noen som helst kontakt med hverken meg eller ungen om jeg bærer den frem. Jeg for min del tror ikke at jeg klarer å ta den bort...

Jeg tror litt på dette med at hvis man innerst inne ønsker seg dette barnet, så kommer man til å angre dypt om man tar det bort for å beholde en kjæreste. En kjæreste man allikevel kan miste om noen måneder.

Håper det løser seg for deg, og han bare må modnes litt med tanken, og kanskje kommer tilbake til dere.

Lykke til! Klem!

[Anonym bruker]

Er i uke 23 nå. Nå har vi ingen kontakt i det hele tatt. Tror at barnefar bare er litt umoden, og tror at han egentlig tenker mye på dette. De første månedene av graviditeten var helt pyton for meg, følte meg som den mest ensomme personen i verden. Helt alene med dette problemet. Grudde meg sånn til å fortelle venner, familie og jobben at jeg var gravid, men det var ingenting å grue seg for, for alle har vært veldig positive og støttende! Er veldig glad jeg beholdt nå, særlig etter jeg fikk høre hjertelyde i uke 15 og så henne på UL. Da ble alt så virkelig, og det er så koselig hver gang jeg kjenner liv! Tror den første perioden er den verste. Hvordan jeg takler dette? Vel, alt har blitt mye bedre etter jeg fortalte folk det og slapp å holle alt for meg selv. Folk sier det er koselig og at de alle vil hjelpe til! Ellers har jeg meldt meg på svangerskapskurs for kommende alenemødre hos amathea, da treffer jeg andre i samme situasjon, og amathea har også mor og barn treff etter fødselen så du kan bli kjent med andre. Har begynt å gå på vanlige BIM-treff og, det er kjekt å treffe andre gravide selv om de ikke er alene. Bare spør hvis det er noe annet du lurer på!

[Anonym bruker]

Jenter, slutt å sitt å håpe på at pappaen som stakk kommer tilbake til dere. Jeg vet at det ikke er enkelt, men sannsynligheten er liten for at han gjør det. Begynn heller allerede nå å forberede dere på at det blir bare dere og barnet. Så sparer dere dere for unødig mye sorger og skuffelser, og kan sette fokus på å komme seg videre i livet. Det er mitt råd til dere, jeg har selv opplevd det. Dere er sterke, stolte kvinner! Se framover! Stor klem fra meg!

[Anonym bruker]

Det er best å forberede seg på å bli alenemor, men det er faktisk slik, du ovenfor, at det er veldig ofte at barnefar kommer tilbake rett før fødselen eller etter!

[Anonym bruker]

Jeg blir hel rört av alle råd og tanker rundt dette. Jeg er så takknemlig, tusen tusen takk=) Vi skal klare dette fint alle sammen! Dette er en töff tid vi er igjennom og vi kommer til å vokse på det med eller uten barnefar. Forberede oss på den gaven det er å bäre fram et barn. Jeg har lest litt på nettsidene her hvor mange sliter med graviditeter og önsker barn over alt. Man ser på det som en naturlig ting å få barn når man er klar og det passer, men som min mor sa i dag.. hvor mange barn tror du egentlig som er planlagte??Og hvor mange er det ikke som sliter med å bli gravide.. Jeg er stolt over alle her inne som viser ansvar og er klar for å ta på seg en så stor og viktig oppgave=)