Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Etter et langt sykehusopphold er jeg endelig hjemme igjen. Fødselen ble igangsatt på Ullevål sykehus over en måned før termin pga leverbetinget svangerskapskløe. Ble lagt inn 8 januar, hvorpå jeg fikk modningsgele da jeg ikke fantes moden. Natten før leste jeg om igangsetting og fikk litt noia da det sto at igangsetting ga mer voldsomme rier. Legen kunne imidlertid forsikre meg om at modningsgele ikke var verre, men drypp kunne være verre, men det var ikke sikkert jeg trengte. Jeg fikk hyppigere kynnere denne dagen, men roet seg på natten. Jeg fikk beskjed om at det kunne ta lang tid, at de ga gele maks tre dager og at dersom det ikke hadde skjedd noe da ville de ta vannet. Det kunne og bli aktuelt å vente en dag, og også at jeg ble sendt hjem. Dag to hadde jeg en god følelse. I dag skal jeg føde tenkte jeg. Livmoren var litt mykere, men ingen åpning. Jordmødrene var fornøyde med den økte aktiviteten geleen ga, men sa det kunne ta flere dager enda. Legen sa " Sees i morgen". Er du så sikker på det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Romkameraten min skulle ligge i ro da det var fare for for tidlig fødsel så jeg tenkte at da burde jo jeg røre på meg. Jeg ventet utålmodig på min kjære som skulle komme på besøk i halv fire tida, ville komme meg avgårde på tur. Han var rett utenfor da jeg utålmodig begynte å ta knebøy. Plutselig kjente jeg et klikk i underlivet, så begynte det å renne. Romkameraten min lo for hun syntes jeg så så forskrekket ut. Det bare rant og rant. Vannet så litt gulgrønt ut, og jeg var redd for at babyen hadde gjort fra seg i fostervannet, noe som skjer oftere når mor har svangerskapskløe. Jeg ble sendt over på fødeavdelingen. Jordmor satte på hjertelydmåler på hodet til baby, og ga meg drypp for å få fortgang på fødselen. Å nei, tenkte jeg, ikke drypp. Ikke lenge etterpå kom voldsomme rier. Jeg klamret meg fast til lystgassen, men til ingen nytte. Midt under de verste riene fikk jeg en lite hyggelig beskjed. Legen som hadde bestemt at jeg skulle igangsettes hadde skrevet i journalen at babyen så ut til å ha stort hjerte, og at dette måtte undersøkes av barnelege umiddelbart etter fødsel. Jordmor trodde jeg var informert om dette, men det var jeg ikke. Hun fikk inn en barnelege i håp om at jeg skulle bli beroliget, men barnelegen gjorde det langt verre da hun presiserte at når legen hadde skrevet dette var det en grunn til det. Hva konsekvensene av et stort hjerte kunne innebære ville hun ikke fortelle meg. Jordmor prøvde å berolige meg. I tre timer lå jeg og vred meg i smerte, og ba om epuderal, men anestisilegen var visst veldig opptatt. Fikk sterilvannspopler som skal lure hjernen til å tro at det er vondere enn riene eller noe i den duren. Det var jæveli, og tårene sprutet, og det virket ikke særlig lenge heller, maks en halv time Etter tre grusomme timer kom endelig anestisilegen, men det skulle tre forsøk til før han fikk stukket den riktig i ryggen. Faktisk så stilnet smertene i det jeg satte meg opp og ventet på at epuderalen skulle bli satt. Etter dette gikk fødselen som en drøm. Klokken halv elleve overtok en ny jordmor. Jeg spurte hvordan pressrier var i forhold til andre rier. Hun forklarte. Akkurat da hun var på vei ut av rommet ca. halv 12, kjente jeg pressrier, og hun snudde i døra og sjekket meg. Full åpning sa hun, og gikk for å gjøre klar til fødsel. Jeg var bestemt på at jeg ville føde over midnatt fordi jeg ikke synes 9 jan. er noen fin dato. Litt over 12 begynte jeg å presse. Jeg presset og presset, men babyen ville ikke ut. Jordmor beroliget meg, og sa hun ville gjøre alt for å unngå klipping, men til slutt måtte det litt klipping til likevel, og svop så var babyen ute. De holdt henne fort oppe foran meg før hun ble tatt med ut av rommet. Heldigvis tok de med kjæresten min på de første undersøkelsene. Jeg ble sydd sammen. Deretter spiste jeg og kjæresten så dusjet jeg. Deretter gikk vi opp til barnesenteret for å hilse på babyen. Der sa de at det sto bra til med henne, og at de foreløpig undersøkelsene så bra ut. Dagen etter ble hun friskmeldt, også hjertet og vi fikk ha henne hos oss. Ammingen kom fort igang, men dessverre fikk hun gulsot så vi tilbragte 12 døgn på sykehuset. Det var lange, slitsomme døgn. Nå er vi endelig hjemme igjen, og fikk tatt vår første tur med vogna i dag. Tuva er helt utrolig nydelig. Hun veide 3.094 g og var 48 ca. lang, 36 i hodeomkrets da hun ble født. Trolig født i uke 36. Gulsotten gjorde henne slapp og trøtt, men nå begynner hun å kvikne til. I morgen skal vi ta kontrollprøver. Ganske sikker på at de er enda bedre nå.

 

Ellers må jeg berømme de to jordmødrene jeg hadde under fødselen. De var fantastiske, og sørget for at jeg fikk en finfin fødselsopplevelse til tross for den lite hyggelige beskjeden midt under riene. Legen kom forøvrig og ba om unnskyldning for at han ikke hadde sagt noe om hjertet et par dager senere. Det var jo bra. Ellers ble jeg kjent med mange hyggelige mennesker på sykehuset. Jeg håper det går bra med alle sammen, og tenker spesielt på de som må være på sykehuset i flere uker til på grunn av alt for tidlig fødsel.

 

Ønsker alle her inne lykke til videre, spesielt til dere som har termin samme dag som meg, 13 februar. Lykke til til deg Murmela. Hyggelig at du spurte etter meg.

 

Hilsen en lykkelig

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7899003-f%C3%B8dselshistorie/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...