Hvem forteller dere....

[♣jolanta♣]

at dere er i gang med IVF osv. ?

Når man begynner å "dra på åra" og har vært gift en noen år kommer jo selvsagt noen kommentarer innimellom om når vi skal ha barn osv.

At vi bør skynde oss å få barn så vi ikke blir sånne gamle høneforeldre osv. ( Ref. min svigerinne som fikk 3 barn før hun fylte 30). Jeg blir så forb.... - de skulle bare visst hvor mye vi har strevd.

 

Men jeg synes ikke nærmeste familie har noe med at vi nå er igang med den "kunstige" måten fordi vi ikke kan få på normalt vis.

Jeg har snakket med min beste venninne og ei anna nær venninne om hva vi er igjennom, og det var på en måte helt naturlig for meg. Og jeg vet at de forstår fordi hun ene også strevde for å bli gravid. Ellers føler ikke jeg at dette er noe jeg forteller gud og hver mann liksom....

 

Hva har dere andre gjort? Er jeg/vi sære fordi vi ikke har sagt noe til familien? jeg bare lurer.....

 

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Hei jolanta

Jeg synes ikke dere er sære,for å ha det sagt..

Den eneste som vet noe om at vi snart skal i gang med ivf av vår familie er min mor.Dette fordi vi er sterkt knyttet,og det ville bli vanskelig for meg på noen annen måte.Jeg har også 2 venninner som er informert,av den enkle grunn at de er mine gode støtte-spillere.Jeg har ikke noe problem med at folk skal vite i utgangspungtet,men som jeg sier til min kjære...Jeg har nok med mine egne og våre felles forventninger,om jeg ikke skal leve med alle spørsmålene rundt også.

Men jeg tror det er slik at man må finne den beste løsningen for seg selv og sin situasjon,finnes ingen fasit på dette,da vi er alle forskjellige.

Jeg har heldigvis funnet mye god støtte her inne.Takker min skaper for at dette forumet finnes !

Ønsker deg lykke til med forsøk !

Klem fra

[Gjest]

Nei, jeg synes ikke du/dere er sære. Vi sa det kun til min far, lik t han hjalp oss med hunden og evt kunne kjøre/hente meg på sykehus. Grunnen til at han da fikk vite det var at jeg har vært innlagt på det sykehuset for alvoligere ting og at han ike skulle uro seg for det. Også et annnet vennepar som bor på en annen kant av landet, hvor han tidlligere hadde vært gjennom flere forsøk og jeg hadde behov for å prate...

 

Lykke til!!

 

 

[RLDO]

Jeg har fortalt det til arbeidsgiver, mamma og pappa, 3 venninner og noen veldig gode kollegaer. Har fortalt det til de vi føler bryr seg om oss. Sambo har fortalt det til sin far som også er hans arbeidsgiver. Ved første forsøk fortalte vi det til hans mor (som alltid hargått igjennom det samme som deg eller har det mye værre). Vi ba om at det ikke skulle komme videre, me det har det gjort. Min sambos søsken vet "alt" tror dem...... Svogeren min kom med kommentar om at han viste akkurat hvordan vi hadde det for samboeren hannes hadde tre venninner som hadde gått gjennom det samme........grrrrrrrr.

Søsteren til sambosa at "jeg tror ikke jeg hadde gått igjennom dette", så sitter hun med en på 3 og en i magen......!"""##"#"#" Kjenner jeg blir så sint bare jeg skriver om det.

 

Denne gangen vet ikke hans familie noe. Kun faren hannes men han har taushetspikt.

 

Kjære deg du er ikke sær. Man lærer endel i prosessen om hvem som er der for deg det er helt sikkert. Det er kun dere som velger hvem som skal vite.

 

Lykke til.

[Nina 40+]

Hei Jolanta

 

Ved første forsøk fortalte jeg det til noen få i min nærmeste familie, 2 gode venninner og et par kollegaer. Ingen i mannen min sin famile visste noe.

I ettertid har jeg fortalt flere venninner om forsøket, og at det antagelig blir et forsøk til. Men jeg kommer ikke til å fortelle det mens det står på. Orker ikke forventninger fra for mange rundt forsøket, da det er nok med mine egne og de nærmeste sine.

 

Vet at det er veldig forskjellig hva folk gjør. Noen par holder det skjult for alle, og andre er veldig åpne om det og forteller det til de fleste. Folk er så forskjellig så hver og en må finne det som er best for en selv ifht fordeler ved å få god støtte og ulmper med forventninger, press, mangel på forsåelse etc.... Det er en balansegang...

 

Tenk på deg selv, og gjør det som er best for deg! Du skylder ingen noe... Lykke til! :-)

 

 

 

 

[evolution]

Hei!

Ja, det er eit godt spørsmål å stille... Hvem skal en si det til og ikke.. For det første synes ikke det er noe sært ved ikke å fortelle det til gud og hver mann. Dette må være opp til hver enkelt om hva man føler og tenker rundt det å bl gravid på kunstid vis.. For meg og min sambo sitt tilfelle var det helt naturlig å fortelle hvordan vi var blitt gravid. Dette fordi min sambo hadde barn fra før og hadde "kuttet" strengen.. Men vi var i den "heldige" situasjon at siden han hadde barn, så ble det liksom ikke snakket om eller forventet at vi skulle ha noen flere (enda jeg var banløs). Så vi slapp unna den nagingen om "når skal dere ha barn da" osv.. Men vi er no ventende og gleder oss stort. Fikk klaff på andre forsøk. Så lykke til og det er helt og holdent opp til dere om dere føler for å dele en slik privat og intim handling som dere går gjennom no. Stå på! Lykkeønskninger sendes...)

[♣jolanta♣]

Hei alle sammen!

Tusen takk for svarene. Det føles godt med støtten fra dere. Man har jo så mange spørsmål surrende rundt i hodet når man er i denne situasjonen, og da er det godt å kunne dele det med noen som vet hva en snakker om.

 

Og tusen takk for lykkeønskninger - det varmer :-) Venter på å starte opp med første IVF-forsøk. Skal ringe RH på mandag.....

 

Lykke til til dere også.

[*Lenn* :-))]

Jeg har fortalt det til mange. De fleste av vennene våre og familie og kollegaer. Syns det er veldig OK, vi møter støtte hele veien og slipper disse tragiske spørsmålene og kommentarene som enkelte kommer med....Stønn!

 

Men vi er jo forskjellige, og jeg er nok av den "åpne" sorten )

 

Velg det som føles riktig for deg, men husk at åpenhet kan spare dere for mange sårende kommentarer......(ang når dere skal ha baby etc)

 

Lykke lykke til med forsøk!!