Hvor langt skal man strekke seg for å få en baby ?

[MissBehave]

Jeg sitter her alene foran PC`n etter å ha snakket med min mann på telefonen. Han önsker seg en litne bebis over alt på jord.En liten mix av oss begge. Gjör jo det jeg også.

Men han er helt i USA nå,og jeg er den som må gå på IVF klinikken alene hver gang det er noe etc. Jeg står på badet og sprayer morgen og kveld.Han er på sett og vis ikke med på prosessen på samme måte.

Jeg vet ikke hvor mange forsök jeg orker å ha om dette ikke fungerer ?

Hvor langt og lenge skal jeg holde på ?

Vi har snakket opp adopsjon også,men han er ikke helt hypp på den tanken (ikke jeg akkurat nå heller). Men om ikke IVF fungerer,så vil vi allikevel ha en liten bebis.Så da blir det ikke särlig mange alternativer enn adopsjon.I USA er det forholdsvis enkelt å adoptere og noen ganger går prosessen nokså fort,men det virker som om alt ligger så laaaaangt ut i tid.

Jeg vil gjerne snakke ferdig om alt nå på en gang med mannen min,men han sier bare:vi får se hva som skjer osv. Åh,kan bli så irritert på han noen ganger.

Hvordan ser dere på fremtiden ? Og hvor langt kommer dere til å strekke dere for å få en bebis ?

 

[Lilla78]

Vi har sagt at vi skal fullføre de tre forsøkene vi har inngått avtale om nå - og bruke de vi evt. får på frys etter det. (fikk bare ett på første forsøk) Så skal vi ta en ny vurdering om vi skal fortsette etter at vi ser hvordan det går og hva legene mener vi har av sjanser. Vi tenker litt på adopsjon også, men håper vi får baby selv.. Det er jo det vi drømmer om. Men jeg tror at dersom det eneste alternativet til slutt er adopsjon så kommer vi nok til å elske det barnet over alt på jord og som det var vårt eget. Jeg kjenner at man stadig flytter grenser for hva som er ok, og det er bra at vi er laget slik

 

Jeg ønsker deg masse lykke til med forsøket og fremtiden - håper dere lykkes:-))

 

[Gjest Bjørnen Collargol]

Nå er vi begge her hjemme, men pga at vi jobber turnus så hadde jeg med min samboer kun den dagen vi skulle sjekke om jeg var nedregulert og på uttak og innsett. Ellers så måtte jeg dra alene. Synes det var greit jeg og regner vel ikke med at han har muligheten til å være med på annet enn den dagen han skal levere sæden sin neste gang. Gutta får jo ikke fri til annet enn det.

 

Men klart at det blir en del forskjell når mannen er så langt unna hele tiden. Men er det slik at han vil være i USA i fremtiden også eller?

Tror nok du finner dette ut etterhvert som veien går. Så tror faktisk at mannen din har litt rett i at man bare må se hva som skjer. Kanskje så trenger dere ikke flere forøk heller :-)

 

Ønsker dere lykke til!

[Benta]

Tror det er ganske vanlig at vi jenter har flere tanker i hodet på en gang, mens mannen trenger å konsentrere seg om en ting av gangen ;-)

 

Mannen min var også ganske negativ til adopsjon, men jeg brukte ikke tid på å presse på han angående dette. Han ble sliten han også av alle forsøkene, så selv om de ikke er fysisk med, så er det jo en psykisk belastning for dem også. Lett å glemme...

 

Så da adopsjon igjen kom på banen var stemnigen ganske annerledes, og nå er han faktisk så positiv at det er en fryd! Ingenting er sikkert hos oss enda, men vi er begge enige om at vi likestiller et adoptert barn med et egenfødt. Gleden blir like stor uansett!

 

Så barn skal det bli, på ene eller andre måten

 

 

[Gjest]

Jeg tenkte å reise til USA om det ikke gikk her hjemme. De har flere muligheter der...

[*Lenn* :-))]

Jeg og min samboer har ingen grenser på hvor langt vi vil strekke oss..

Vi har hatt 5 forsøk (ett IVF og 4 frys) og tilsammen har vi hatt 2 spontanaborter og to graviditeter utenfor livmor.

 

Vi vil stå på til siste slutt, vi er nemlig helt overbeviste om at vi vil kommer til å lykkes til slutt, så da får heller kropp og sjel si i fra hvis den dagen kommer da alt sier stopp......

 

Lykke til!!

[Dubbe]

Vi har blitt enige om at vi tar de forsøka vi får her på Riksen (har 2 igjen). Om ikke det går, så er det adopsjon som er neste.

 

 

Men vi har tenkt å adoptere uansett, om vi kan få det til selv eller ikke. Og det er jo grenser på hva JEG vil at min kropp skal gå igjennom. Var ikke mye moro 1.gangen, som ikke ble noen gravididet. 2.forsøket ble avbrutt, p.g.a at jeg ikke hadde produsert noen eggposer.

 

Forsøket nå igjen, ble brutt (gikk kun på nesesprayen heldigvis)- p.g.a at jeg hadde en positiv CB test hjemme (testet bare for moro)- og må begynne på nytt igjen ved neste ordentlige mens. Har blødd litt- men var helt ferdig igår, og puppene er ømme enda. Hormonell som fy!!!!

 

[snøfilla - mamma til 2]

Vi strekker oss laaaaaaaaaaaaangt!

 

Har 5 Pergokurer, 3AIH-forsøk (inseminering), 1 avbrutt IVF-forsøk og 2 mislykka ICSI-forsøk bak oss, men har på ingen måte tenkt å gi oss enda. Går for flere forsøk i det privat hvis det ikke klaffer på forsøket i februar. Er "bare" 35 år, så vi tillater oss å prøve en stund til før søknad om adopsjon sendes.

 

Har så veldig lyst til å gå gravid, føde, amme og føler meg som en normal kvinne, men adopsjon er altså et alternativ - om noen år...

 

:-)