Hvorfor er det så vanskelig å bestemme seg??

[opki]

Jeg er alenemor for en gutt på 4 år og tok en abort for 8 år siden. nå er jeg 8 uker på vei, så blir altså gravid hvert fjerde år... Jeg hadde valgets kvaler begge de forrige ganger, men da visste jeg begge gangene når jeg kjente på det at jeg første gangen ikke ønsket barn, og andre gangen at jeg ønsket barn, så valget kom egentlig naturlig, selv om jeg gikk en del runder med meg selv.

 

Denne gangen er jeg gravid og blir på nytt alenemor hvis jeg velger å beholde. Bor i utlandet, men skal flytte til norge om noen uker, og står da på bar bakke uten jobb, bosted og barnehageplass.... (men det har jeg taklet før...) Han jeg er gravid med vil ikke har barn, han er 47 og har 3 barn som er nesten voksne, og vi er ikke i et forhold, har bare vært elsker sånn ca 1 gang i måneden det siste året....

 

Jeg vet ikke hva jeg vil! en dag vil jeg beholde, og neste dag er jeg sikker på abort... Og det er en evig kamp mellom fornuft og følelser, og prøve å forstå følelsene. Vil jeg beholde fordi jeg har dårlig erfaring med abort? Er det en trygghet å være gravid i steden for å ta fatt på karriere? Er jeg selvplager...?? Det siste tror i alle fall alle rundt meg hvis jeg beholder. At jeg blir sittenede der alene og forlattmed to snørrunger som jeg ikke klarer ta meg av... slik tenker mine "såkalte" venninner. Og er ganske skuffet på manglende forståele både fra dem og faren om at dette er et utrolig vanskelig valg. Hadde time til abort forrige torsdag, men avbestilte (det er privat så kan bestille og avbestille med noen dagers forvarsel som jeg vil, noe som kanskej ikke er det beste i mitt tilfellet...) Sa til faren jeg hadde bestemt meg for å beholde og skulle reise til Norge, og han hørtes ut som det var dødsdommen over ham, for han er en person som føler seg ansvarlig til å følge opp med oppdragelse og økonomisk, så føler jeg ødelegger livet hans, samt for hans familie, hans døtre, og eksen hans som han nektet å få flere barn med, selv om hun ville...

 

I alle fall, etter en særdeles brutal samtale i går med en venninne, så tenkte jeg igjen i dag i mitt logiske hjørnet at jeg absolutt ville ta abort, at da kan jeg starte på nytt i Norge, og alt vil bli lettere for alle. (min sønn har ingen kontakt med sin far som heller ikke bor i Norge så er helt alene med ham) så i dag bestilte jeg abort på ny til onsdag, og informerte faren om det. (vi snakker helst ikke, vi tekster....) Og lovte at jeg ikke skulle kansellere....Og nå sitter jeg igjen her og er usikker..........................Det er så pyton, tror aldri jeg blir sikker.....?? og tenker at jeg sikker overproposjonerer det å ta aort, at egentlig så blir vil det bare føles som en lettelse etter hvert. og i alle fall det å slippe å ha kontakt med faren for resten av livet og gjør alt vanskelig for ham Vet jo at jeg er "glad" for at jeg tok abort første gangen, da særig pga at jeg da pga av han jag var gravid med, som var litt loser.. Og har en veninne som var i min situasjon i fjor, hun var også i tvil tom den dagen hun tok abort, men etterpå har hun aldri angret og følte seg så lettet. Men tror ikke jeg tar det slik....

 

Hadde man bare visst hva somvar beste løsningen... ... Tror jeg kommer til å gjennomføre abort på onsdag, men er veldig redd for reaksjonene etterpå...

[Gjest]

Vet hvordan d føles å være SÅ usikker..der man ene dagen tror man er sikker i et valg, men neste dag endrer man mening.

Sliter selv med valget om å beholde eller ikke beholde...men har kjent litt på de innerste tankene og følelsene mine, og de vil at jeg skal beholde. så trolig klarer ikke jeg å gjennomføre noen abort, men hvem vet hva man føler i morgen.

 

Synes du skal kjenne godt etter...alt vil ordne seg selv om d vil ta litt tid når du kommer til Norge, og ungen kommer jo ikke før om ei god stund:) så du har tid til å slå deg til ro, og legge til rette for livet ditt her i Norge:)

Uansett hvilket valg du faller på, går d bra skal du se. Men som sagt, kjenn GODT etter hva som er rett for deg=) dette fikser du uansett!

Ha tro på deg selv!!!

 

Hvordan d blir etter en evt abort vet jeg ikke noe om, men har tenkt mye på d selv. og er du i tvil om abort så ikke gjennomfør d. d er ditt liv alt går ut over uansett;)

 

LYKKE TIL=)

[opki]

Takk for svar! Ja, man vet jo egentlig vet hva man vil .... et sted langt inni seg, og har og tro på at alt ordner seg, det erfarte jeg sist jeg ble alenemor da situasjonen var nesten like håpløs. Og vet vel egentlig at jeg ikke kommer til å ta abort...tror jeg...

Kanskje en fordel å ga alle disse rundene med selg selv for å være helt sikker. Men frustrerende at følelsene går sånn opp og ned ja, men er vel mest frykt for det ukjente og at alt føles litt overveldenede. har i alle fall kommet frem til at jeg ikke tar hensyn til hva alle rundt meg mener, det er jo basert på deres liv og følelser.

Lykke til du også!!

[Gjest]

Du virker veldig fornuftig, og jeg har tro på at du klarer dette:)

Vet ikke hvor gammel du er, men i mitt tilfelle er jeg ganske så ung også..og synes d virker skremmende å få barn, men samtidig er d skummelt å tenke på abort. Er litt fortvila jeg nå da, for kjæresten min tenker på alle andre, mer enn han tenker på oss=/ så vet ikke hvordan d blir å gå med meg!

 

Men tror i hvert fall du skal klare deg bra, bare ikke mist motet;)

 

 

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk at du allerede følelsesmessig har bestemt deg. Dermed virker det som om det er omstendighetene og alle de som er negative omkring deg som får fornuften din til å tvile. Da får du vurdere om de har rett..

 

-Det kommer garantert til å være tøft med 2 barn uten fedre. Hvordan er det forresten med økonomi og jobb? Hvis du kommer til norge uten å ha opparbeidet deg rett til fødselspenger (i arbeid 6 av siste 10 måneder), så får du jo bare engangsstønad. Er ikke sikker på om du får kreditt for jobbing i utlandet, så det ville jeg iallefall sjekket ut. Jobbmarkedet i Norge er ganske bra for tiden, så det er ikke umulig å få jobb, selv med spire i magen. (Og så tidlig trenger du strengt tatt ikke si noe heller..)

 

Har du venner/familie som stiller opp for deg, eller må du klare alt alene? Hva med barnehageplass til 4-åringen? Kanskje ikke så lett å planlegge, men du bør iallefall ha tenkt igjennom situasjonene du kommer til å møte.

 

 

Ønsker deg lykke til uansett valg!