Jeg skrek til han

[Anonym bruker]

Han skrek og ville ikke høre på meg, han slo og stanget og dyttet meg. Jeg prøvde å få han til å høre på meg, men han bare fortsatte. Jeg skrek høyt tilbake til han og ingenting skjedde.

 

Synes det er trist at det blir skriking og frustrenende at han ikke hører på eller snakker vanlig. Foreldre skal ikke skrike til barna sine uansett. Er redd for å skade han, ødelegge han.

 

Vær så snill! Jeg trenger respons på dette.

[Anonym bruker]

Vi har alle dårlig dager. Jeg bruker å gå min vei når min pode vrenger seg helt og hyler uten å høre. (skjer egentlig ganske ofte, litt hissig i gemyttet ) Da kan man snakke litt etter at ungen har roa seg ned. Man trenger ikke gjennom uansett når de låser seg slik.

[Anonym bruker]

prøvde å snakke med han senere (da begge var roligere) om det som skjedde, men han ville ikke prate om det. Han satt trygt på pappas fang mens vi voksne snakket om det. Jeg sa at voksne ikke fikk skrike sånn og unnskyld, men fikk ikkke gi han unnskyld-kos. hvordan tolker du det? Han virket ikke redd, synes jeg.

 

Senere har han vært som vanlig i forhold til meg.

[Florry- m 1 stor og 1 liten]

Jeg mener barn må "venne" seg til sånt (misforstå meg rett)... Dersom de alltid skal skånes for sånt vil de få ett problem seinere. Når det er grunn til å være sint på de, må det være lov å heve stemmen. alfa og omega synes jeg er å prate med dem i etterkant slik at de forstår hvorfor du ble sinna og bli venner etterpå.

[Anonym bruker]

Hjelpes, vi har vel alle skreket til barna våre fra tid til annen. Ikke lett å holde seg rolig bestandig selv om skriking til barna bare gjør det verre. Synes ikke du skal tenke mer på det. Sikker på at han ikke tenker mer på det nå i alle fall. Fint at du sa unnskyld hvis du skrek uberettiget. Foreldre har lov å gjøre feil de også. Vi er bare mennesker. Glem det du og ta neste dag med et smil

[cielo *to barns mamma*]

Vi er bare mennesker, vi gjør feil, det viktigste er ikke å prøve å ikke gjøre feil for det gjør du uansett, men å få barnet til å forstå at det er du som har gjort feil, altså å fjerne skyldfølelsen til barnet. Barn akkumulerer skyldfølelse enten ved at vi voksne legger skylden over på dem (unnskyld for at jeg skrek til deg, men du må forstå at mamma blir sint når du gjør sånn og sånn - altså det er din feil egentlig...) eller at vi ikke sier noe (barnet går automatisk utifra at det er deres feil). Det jeg gjør når jeg driter meg ut er å gi en uforbeholden unnskyldning, altså ingen bebreidelse (dette er bare min feil) og ingen krav om å bli venner igjen (få en klem så glemmer vi dette og er venner igjen), og å si at det IKKE er barnets feil i det hele tatt.

 

Ikke vær så streng mot deg selv, du gjør så godt du kan.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Hvordan kan jeg vite eller forstå om han får skyldfølelse eller ikke? Det første eksemplet du kommer med kan også forstås som å vise konsekvenser. Jeg blir sint fordi han.... men vil ikke at han skal begrense seg selv slik at han blir hemmet pga meg. Han skal ta hensyn, men ikke på bekostning av seg selv. Det er så vanskelig å si det riktige! Jeg mener en ting, men så forstår han det kanskje på en annen måte enn slik jeg jmente det.

 

Det du skriver er fornuftig! Kommer alt fra din egen logikk eller har du en bok å anbefale?

 

hi

[cielo *to barns mamma*]

Det er nettopp det som er poenget, at du sier en ting men han oppfatter en annen ting. Du sier kanskje unnskyld fordi du reagerte for hardt, men han oppfatter at 'det er din feil at jeg oppfører meg slik fordi du gjorde sånn og sånn'. Det jeg mener er viktig er at vi foreldre tenker over hva slags budskap vi vil gi og så tenke over hvordan vi skal få det gjennom. Ofte tenker vi ikke over hva vi sier og ender opp med å fraskrive oss ansvar. Det er totalt min feil når jeg skriker til datteren min - punktum ! Det spiller ingne rolle hva hun gjorde som fikk meg til å skrike, jeg er ansvarlig for mine handlinger uavhengig av hva hun gjør. Derfor må jeg unnskylde min oppførsel uten å trekke inn hennes oppførsel, mao ta det fulle ansvaret for hva jeg gjorde. Å diskutere hennes oppførsel kan vi også gjøre, MEN ikke sammen med min unnskyldning.

 

Har lest om dette ja, Jesper Juul er en absolutt favoritt, boken 'her er jeg, hvem er du?' eller 'ditt kompetente barn' er veldig bra.