føler meg så jævla mislykka....

[Anonym bruker]

Trodde jeg skulle bli noe i livet jeg.. Var en glad og sprudlende ungdom og ble spådd en lysende fremtid. Ressurssterk familie og godt likt av andre. Idag føler jeg meg ensom og mislykka. Jeg føler ingen stolthet ved den 3 årige høgskoleutdannelsen, snarere tvert imot. Selv om jeg alltid har hatt topp karakterer og ikke skulle stoppe der er jeg fullstendig motløs nå. Trives ikke i jobben men synes ikke jeg er flink nok til å prøve noe annet.. Synes det er vanskelig å få nye venner og føler at jeg blir direkte mislikt noen ganger. Skjønner ikke hvorfor, men. Jeg er usikker og nervøs og blir lammet av skrekk noen ganger når jeg skal snakke med bekjente. Vil unngå å møte kjenninger fordi jeg er så redd jeg skal oppføre meg rart. Og vennene mine har oppnådd så mye mer enn meg, de har lykkes i utdanning, utseende og kjærester. De sier så mye intelligent og jeg føler meg underdanig. Dermed har de vokst ifra meg. Jeg hakker og presser samboeren min. Vet ikke om jeg i det hele tatt elsker han... Synes ikke jeg er flink til noen ting og er en grå mus. Det kalles vel selvforakt.

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Har du lest om angst? Høres ut som du kanskje har sosial angst...eventuelt også depresjon.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har det akkuart som deg. Det du skriver er akkuart som å høre meg selv tenke. Har hatt det slik i mange år. Men...nå orker jeg ikke mer. Tror hun over her har rett. Det er sosial angst. Nå har jeg endelig gått til det skrittet for å søke hjelp. Har legetime på fredag. Gruer meg noe voldsomt, men jeg må bare gjøre noe med livet mitt. Jeg vil være glad, være fornøyd med meg selv,og kunne slappe av og nyte samvær med andre mennesker.

 

[Anonym bruker]

Hei!

Uff, det var som å lese om meg selv.

Har mistet mye kontakt med venner pga. jeg føler meg mislykket og kjedelig. Trives rett og slett bedre hjemme alene.

Jeg har sosial angst, men aldri sterk nok til at jeg har oppsøkt hjelp. Etter å ha lest dette begynner jeg å lure på om jeg burde gjøre noe med det.

 

Ville egentlig bare si at du er ikke alene. Tror vi er mange som har det sånn, men vi skjuler det godt bak en smilende fasade.

Men jeg vet ikke hva som kan hjelpe..

Har du tenkt å snakke med legen eller noen andre om det?

Klem