Here we go again...

[opki]

Etter å ha lest på denne siden i ukevis i min usikkerhet om hva jeg skal beholde barnet eller ei er det på tiden å skrive litt selv. Er alenemor for gutt på 4 år og er nå gravid i 8 uke. Har ombestemt meg annen hver dag om hva jeg skal gjør og hadde egentlig avtale for abort i dag, men kansellerte... Vil beholde barnet, men da velger jeg å bli alenemor for nr 2 og føler at omverdene har liten eller ingen forståelse av de som vet, og vet det bare er begynnelsen. Føles nå som det hardeste ikke vil bli å bli alene med to, men det konstante presset av hva andre synest om detog alle spørsmålene... At jeg faktisk velger å være alene en gang til..... og alt om faren. Men ser at jeg bare må være veldig positiv og sterk for ingen andre vil være det for meg, og kanskje er det noe som vil gjøre meg bra fordi jeg må hente frem all den styrken jeg har. Men også det at jeg føler jeg må skjule min glede, for situasjonen er så lite gunstig. Faren til barnet vil ikke har barn, er 47 år og har 3 døtre fra før, og vi er ikke i noe forhold, har bare vært "elskere" det siste året, og var uforsiktige en gang, og ble gravid til tross for at jeg tok angre pillen innen 48 timer... Har ingen fast inntekt. Bor i utlandet og skal flytte hjem til Norge nå neste måned, må starte med å bo hos foreldrene mine, og ordne jobb, leilighet og barnehageplass, så det er jo totalt motsigende i logisk forstand å beholde nr 2... men har tro på at alt er mulig, men i alle fall, mitt poeng med dette lange innlegget, er at jeg føler det er så utrolig viktig å holde hodet høyt og ikke ta til seg det negative fra omverdenen. Gleder meg til en liten familie på 3....

[Anonym bruker]

Så flott Ja, gled deg over det, og ikke bry deg om hva andre måtte mene om det. Jeg er i samme situasjon, og gleder meg veldig til vi blir 3 stk.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

drit i omverden!

vesst dem ser ned på dg fordi du velge å bli aleinamamma tell nr 2...så e d jo egentli dem d synd på, sia dem e så trengsynt, åg ikkje klare å se saken fra begge siden.

Dessuten så e d jo ikkje nån som har nåkka me d å gjøre, anna en du!

 

[Anonym bruker]

Syns d er kjempe bra du ikke tok abort, har selv tatt d to ganger, og tro mg, du vil alltid huske på hva tid den lilles bursdag ville vært...

 

jeg er ikke i helt samme situasjon, er venner med barnefaren..og vi har ei til fra før, men vi kan ikke bo sammen, for det har vi prøvd og da ble det krig!!

 

Så på en måte er vi også alene...men synes det er greit...ser det fra en annen side....vet hvor mye krangel og uenigheter jeg slipper unna =)

 

Og kunne bestemme alt selv, alt fra leker, klær osv....

 

Noen ville sagt jg er egoist, men syns ikke det når det er fortiden min som har bestemt at vi ikke kan bo i samme hus,..så de får si og mene hva de vil for min del....

 

Venter nummer 2 med han nå....blir oxo fort gravid...som sagt, 4 gang med han...to aborter....så...

 

Men han bor der og jg nor med min nydelige jente og min snart lille baby =)

 

Det er INGENTING og bry seg hva andre måtte mene...!! Du og sønnen din kommer til å ha det kjempe fint med en liten til

 

Kos deg !!!! Og lykke til! Klem fra meg

[opki]

Takk for oppuntrende svar. Er sant at det og er en del fordeler med å være alenemor fordi en ikke må ta hensyn til en partner. Og det er jo logisk å ikke bry seg om hva andre mener, men det er ikke lett å føle at en står helt alene om et sånt valg. Er egentlig ganske skuffet av ine venninner, og føler det som en belastning å snakke med dem, som om jeg kjemper for et barn som ingen synest fortjener å bli til...Jeg har også tatt abort en gang, og vurderete det og forrige gang jeg var gravid med sønnen min. (blir tydeligvis også veldig lett gravid.... ) Og selv om det var rett den gangen for 8 år siden så hadde jeg det vanskelig med det en god stund etter. Og det gjør det ekstra vanskelig å vurdere abort. Men jeg må si at jeg ikke føler meg like positiv som da jeg skrev første innlegget. med en gang jeg snakker med venninner så føler jeg meg helt nedtrykket, og tenker at jeg må ta abort. De får det til å høres ut til at jeg er dødsdømt.... Og i dag bestilte jeg ny abort time og følte meg igjen sikker på det... (det er privat så kan bestille og avbestille som jeg vil... kanskje ikke best i min usikkerhet...) Men blir samtidig veldig deprimert og sint, samtidig som jeg ser at det er det "letteste" valget. Han jeg er gravid med snakker jeg lite med, tror ikke han stoler på meg fordi jeg gir kontra beskjeder hele tiden, og han ikke forstår at jeg kan vurdere å beholde, og hvorfor jeg ombestemmer meg hele tiden. Oh well... fortsettlese følger... dette innlegget hørte vel plutselig inn på "beholde barnet?" Sukk, men takk for fine svar!

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Du veit nok sjøl ka som e best førr deg:)

Uannsett ka du velge åg du føle at d e best, så e sikkert d:)

Lykke til uannsett ka du gjør!

 

*trøsteklem*

[little_pony]

er i ako samme situasjon..mannen er 40 å vil ikke ha flere..har time til abort mandag,men er så usikker...har en på 2år...tror ikke jeg greier to alene...vi trodde først fostre vaar dødt.pga blødninger,men viste seg d var liv..å nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre

[Bibi m/2 nå (",)]

Huff for en skjip situasjon, søsteren min og var en vanskelig situasjon da hun plutselig ble gravid, faren ba henne ta abort...skulle til og med betale henne for å gjøre det....men hun gjorde det heldigvis ikke, og han nå en kjempe skjønn sønn!!

Veninna mi oxo....hun var usikker på hvem faren var....og vurderte derfor abort enn å gå 9 mhd i uvissheten, og +ingen av de ville stilt opp som en skikkelig far, så hun visste hun ville bli alene....

 

Etter mye tenking og mange tårer valgte hun og bære barnet frem....nå er dattera nesten to år, har ikke noen kontakt med barnefaren...men er kjempe glad hun ikke valgte henne vekk...!!

 

Vil bare si, at ting som virker veldig vanskelig nå...kan bli et så utrolig lyspungt senere i livet...jeg tror selv ikke på religion, men liker å klamre meg til at det finnes en skjebne og en mening med alt, selv om man ikke alltid kan se det like lett....

 

Jeg tror det er en mening at du er gravid nå, og håper ikke meningen er at du skal ta en til abort....den forrige aborten angrere jeg aller mest på....hadde tidspress, og valgte da abort ....

 

 

Tenker hele tiden på at nå i juni som var ville h*n blitt ett år....

 

Men jeg hae heldigvis fått en ny sjans....og er så utrolig glad for det..tenk på de stakkarsene som aldri kan få et barn, mens jeg og du produserer tydeligvis veldig lett...!!

 

Rart det det...

Kan jeg spørre forresten hvor gammer er du og hvor er du fra?? Jeg er 26 år fra Stavanger.

 

[opki]

Ja tenk om omverdenen hadde vært like om tenksomme som dere... Dette føles som en stor test..... Men uannsett kommer jeg nok sterkere fra det. Har jo og tanker om at det er en mening med alt.... Og kjenner og så mange som sliter med å bli gravide. Sist jeg var gravid ar jeg også usikker på hvem faren var.... Hadde nettopp slutt med x og var frustrert... og endte opp med en one night... Og det ble selvfølgelig han som var faren, men valgte alikevel å beholde, det ble mye kaos, men overlevde det og, og har aldri følt noen skam over det faktisk, selv omdet var hardt personlig. Men kanskje derfor jeg er så kverulerende nå, vet ikke..

Jeg er foressten 32 år. (33 i morgen! ) og er også fra Stavanger! Skal flytte tilbale nå om ca 3 4 uker.

 

[Bibi m/2 nå (",)]

Forstår dette må være vanskelig for deg, og du bør ta deg valget som passer deg best....uten og tenke på hva omverden måtte mene om det...

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til med hva enn valg du velger og ta =)

 

Klem fra mg =)

[vic_89 med prinsen]

du er voksen og i full stand til å kunne ta et sånt valg selv, drit i hva folk rundt deg sier. jeg er 17 og gravid med exen, og har ikke fått så mye positive tilbakemld jeg heller, men så lenge jeg har tro på at jeg kan klare det må jeg bare holde meg dobbelt så sterk og vise resten av verden at jeg klarer dette like bra som noen andre.

ta abort hvis du ikke vil ha barnet, men ikke ta abort fordi det er det omverdenen mener er "riktig". det fins ikke noe sånt som riktig og galt i slike situasjoner. du gjør det du føler er riktig, og du virker som ansvarsbevisst nok til å klare å ta deg av både ett og to barn.

stå på, du har støtte hos alle alenemødre=)