Tanker og graviditet

[Bærta å babyn]

hvilke tanker har dere??

jeg er redd for miste igjenn.. hadde en ma i mai i fjor. tenker mye og tårene kommer ofte.

noen her med gode råd?

greier stort sett ikke å konsentere meg om noe annet.

[Villeville]

Stakkars deg! Har selv hatt 2 MA og slet veldig med det, faktisk helt til jeg fikk sønnen min for 2 år siden. Han ble født 3 mnd for tidlig og jeg ble veldig syk. Er nå gravid igjen og er nervøs og redd og tenker heller ikke på stort sett annet. Det hjelper for meg å gå til tidlig ultralyd. 2 ganger, minst:-) og etterhver å kjenne bevegelser.

 

Den første MA jeg hadde var ganske ille. Den ble oppdaget i uke 16 på lillejulaften. Jeg ble så trist og grein så mye at jeg ikke fikk narkose, men fødte barnet på vanlig måte. Etter dette var jeg skikkelig deprimert i 8-9 måneder, og sykemeldt i 6 av dem. Før jeg ble gravid igjen hjalp det meg mye å være utendørs og å være i fred, lese bøker osv. Likte ikke så godt å treffe andre. Etter hvert ble det lettere å snakke om det for min del. Denne gangen har jeg fortalt tidlig til alle jeg kjenner at jeg er gravid sånn i tilfelle det ikke går bra, for da trenger jeg all hjelp og støtte jeg kan få. I tillegg skal jeg ut og kjøpe en liten lykketing til babyen i morgen. Det gjorde jeg forrige gang og det ble bra:-)

 

Lykke-lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Hei du!

Hadde en dødfødsel i sommer, juni, 22 uker på vei.. tankene har vært så ubeskrivelig mange... er nå gravid i uke 8, er mye redd, men passer hele tiden på at det ikke skal ta fra meg gleden. Tårene som kommer må komme, hadde vært unaturlig om ikke... Tror ikke at noen som ikke har opplevd det vet smerten vi har kjent. Men husk - du er ikke alene, selv om det føles slik.

Lykke til:)

 

September skatt!

[Therese:):)]

Det er ikke sikkert at en som har mistet før er god til å gi råd , men her er mine tanker på en god dag:

 

Skjønner godt at du er redd. Det er jeg også. Jeg hadde to spontanaborter i fjor vinter (januar uke 8 og april uke 7). Nå er jeg gravid igjen, 7 uker på vei. Jeg øyner mer håp for hver dag som går, men samtidig er det akkurat som om jeg ikke tør å glede meg heller, jeg har jo ennå ikke nådd så langt i svangerskapet. Og jeg vet ikke om jeg orker en abort til. Jeg har lovet meg selv at jeg skal ta sjansen på å glede meg mer etter uke 12. Da er det statistisk sett liten sjanse for å miste. Hvis jeg ikke gleder meg da, kommer jeg til å ødelegge svangerskapet mitt. Det er jo egentlig veldig fint å være gravid (ihverfall etter at kvalmen forsvinner) Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har ei datter på 2 og et halvt. Fantastisk svangerskap og fantastisk unge. Det er mulig.

 

De første dagene etter at jeg fant ut at jeg var gravid spilte faktisk hjernen min meg flere puss. Jeg kjente at jeg blødde og var helt overbevist om at det gikk galt. Jeg styrtet på do, men ingen ting hadde skjedd. Helt merkelig opplevelse. Å kjenne at man blør, når man ikke gjør det. Nå tenker jeg at det egentlig ikke var så dumt å oppleve dette. Jeg er nemlig ikke like lettlurt lenger. Det skal litt mer til for at jeg skal tro at jeg mister. Jeg kjenner selvsagt fortsatt redselen som lurer bak, og tør ikke helt å glede meg, men jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å tro på at det går bra. Det er fælt å miste når det skjer, enten jeg gruer meg eller gleder meg nå. Jeg får takle det når det kommer. Legen min har sagt jeg kan få noen å snakke med hvis jeg trenger det. Det er godt å vite. Kanskje du også kan få det? Jeg skal dessuten på tidlig ultralyd i neste uke. Det er også godt å vite.

 

Jeg er 40% sykemeldt. Det anbefaler jeg. Å jobbe hjelper meg å konsentere meg om noe annet, men nå har jeg også tid til å tenke litt. 60% jobb virker ganske passe. Jeg har ikke tid til å grave meg ned i negative tanker.

 

Mamma sier at jeg må se meg selv i speilet hver kveld og si til meg selv at det går bra. Jeg har ikke prøvd det ennå for å være ærlig, men det høres egentlig ut som et godt råd.

 

Jeg vet ikke om det hjelper deg å lese dette, men husk at realiteten er at når det er såpass lenge siden sist vi mistet, så er statistikken på vår side.

 

Det går opp og ned med meg, og på dårlige dager er det vanskelig å oppmuntre seg selv. Men vi må kanskje bestemme oss for om vi tar sjansen på å tro det går bra og begynne å glede oss og evetuelt ta støyten når den eventuelt kommer? Det hjelper sikkert ikke å være redd. Husk alle som sier at hvis mor har det bra, har babyen i magen det bra (rart å si baby...tror det ikke helt ennå jeg...). Det er vår jobb å prøve å ha det bra.

 

Dette ble visst et ganske langt svar...

Lykke til! Og kryss fingrene for meg også (jeg VIL ha baby i september!)

 

PS: Har ett råd til. Prøv å muntre opp noen andre, da må du lete etter alle positive tanker i hodet ditt

 

[scubagirl med scubababy]

Du har mange fine ord Therese..

 

Ønsker dere lykke til og håper at det sitter en spire fast hos dere snart..

 

Legetimen min til tirsdag blir nok vendepunktet i min graviditet. Den dagen er jeg 12+2 og så lenge jeg da får et positivt legebesøk er nok jeg en gladere person også..

 

Er jo glad nå, men greier ikke helt slippe taket fra at noe kan gå galt, da jeg har lest altfor mye her inne om MA. SA er liksom enklere å forstå, og man får blødninger etc. Med en MA kan fosteret fortsatt "bo" i magen lenge etter at det har dødd..

[AwholeNewWorld]

Kjære deg,

 

Jeg har slitt veldig med tanker om det å bli gravid, miste og prøve igjen. Har veldig blanede følelser og mange av dem Jeg har hatt to SA en for 8 år siden og en i uke 5 i fjor høst. Hadde en MA med utskrapning i midten av uke 13 i begynnelsen av Januar i år.

 

Jeg ville veldig gjerne prøve med en gang igjen. Men mannen min ville vente. Han klarer ikke tanken på å miste igjen. Jeg forstår han godt. Dette har ført til en del diskusjoner mellom oss. Vi har liksom stått på hver vår side og ingen av oss har vært villige til å gi avkall på det vi vil. Vi respekterer hverandre, men det har allikavel ført til en del uenigheter. Vi har funnet ut at vi må fokusere på hverandre først. Derfor har vi kommet frem til å vente med å bli prøvere før august.

 

Jeg sliter veldig med tanker om det å miste barnet mitt. For å få ut en del følelser og tanker, så har jeg begynt å skrive bok. Det hjelper faktisk. Så har jeg laget et album med alle bilder av den voksende magen og UL bilder etc. Det gjorde vondt å gjøre det, men nå kan jeg ihvertfall bla i det uten å gråte til jeg får vondt i hodet

Ellers har jeg gått mange turer med musikk på Ipoden. Har holdt meg en del for meg selv. Endelig kjenner jeg at jeg føler for ut å treffe venner igjen - god følelse.

 

Ingen kan noen gang forstå hvor smertefult det er å miste et barn man ser frem til, før man faktisk har gjort det selv. Jeg føler med deg og håper virkelig at du snart har barn i magen igjen. ( Det samme håper jeg om meg selv !! )

 

Stor, stor klem fra,