Noen som har kontaktet sykehuset en stund etter fødselen for å ha samtale om fødsel og tiden på barsel?

[Anonym bruker]

Hvor lang tid etter gjorde du det?

Fikk du lov å komme tilbake for samtale?

Var det nyttig?

[Anonym bruker]

Ja, jeg gjorde det. Jeg hadde en veldig dårlig fødeopplevelse, og slet i lang tid etterpå.

Jeg kontaktet sykehuset ca 6 mnd senere, og ba om å få treffe de som var ansvarlige. Hadde stort utbytte av det.

Alle som ønsker det kan komme til samtale.

[Pigen.]

Jeg fikk time til lege på sykehuset til gu 7 uker etter fødsel. Da fikk jeg samtidig time med jm som tok i mot jenta. Hadde ikke så gode opplevelser i timene før snuppa kom. Fikk to samtaler før vi dro hjem med snuppa, og en 7 uker etter ja.. Det gjorde veldig godt med disse samtalene.

[Anonym bruker]

Lurer på om det er for sent og ta kontakt med sykehuset nå...gullet er snart 8 mnd og jeg hadde en GRUSOM fødsel og jeg fikk ikke se jenta mi på 4 timer(jeg måtte opereres), og dette har jeg slitt med leeeeenge. Har grått mye pga dette. Fikk tilbud om samtal på sykhuset etter fødselen og jordmoren ringte også til meg 5-6 uker etter fødselen for å høre hvordan det gikk.

 

Har liksom ikke klart å innrømme at dette har vært tøfft for meg....,men det har det. Er så redd for å begynne å gråte der...er litt slik at jeg synes det er lit flaut(ja, jeg vet det er tøv!)

 

Men tror dere det er for seint nå etter snart 8 mnd???

 

Ikke HI her altså....

[Anonym bruker]

Absolutt ikke!

Jeg er den anonym som snakket med sykehuset etter 6 måneder.

Jeg fikk som sagt store problemer etter fødselen, og måtte snakke ukentlig med terapeut om opplevelsen min. Det var hun som anbefalte at jeg snakket med sykehuset, men det tok lang tid før jeg orket.

Jeg ble behandlet veldig dårlig og var redd for at de skulle gå i forsvar når jeg pratet med dem.

I mitt tilfelle opplevde jeg det motsatte, og jeg fikk bekreftet at det var deres feil - ikke min. På denne måten har jeg kunne "avslutte" det som har vært så vondt og kunne gå litt videre.

Ja, jeg gråt. Men hva gjorde det? Man må utlevere seg selv litt, men om gevinsten er bedre helse så er det definitivt verdt det!

 

Håper du tør:) Ønsker deg lykke på veien

 

[Anonym bruker]

Takk for svar Da prøver jeg nok å kontakte sykehuset. Min baby er ca 2 mnd. 8 mnd etter går sikkert også bra. Det verste som kan skje er vel at de sier nei til samtale. Er sikkert lurt. Spes når du skriver at du har slitt med opplevelsene så lenge. Jeg trodde jeg skulle slutte å tenke på det som skjedde ganske raskt, men tenker forsatt mye på det. Litt bedre har det jo blitt, men tror det ville hjelpe å snakke med de som var ansvarlige ja. Tenker du mest på at du ble skilt fra babyen din i 4 timer etter fødselen? Er det det som er verst? Det er nemlig verst for meg.

[Anonym bruker]

Ok, så da er det ikke for sent. Hadde en fantastisk jordmor, og hun tilbydde seg å prate med meg om det som hadde skjedd flere ganger., men jeg har takket nei :-( ! Vet ikke helt hvorfor.....

 

Er nok bare sunt å gråte litt ja.., og det gjør jo egentlig ingenting ;-\

 

Tusen takk for svar....kanskje jeg tar mot til meg....tror jeg kunne trengt det ihvertfall, for å legge bak meg dette...

[Anonym bruker]

ja, det er nok det som er det verste.....trodde egentlig ikke det satt så dype spor(hadde ikke det savnet da jeg dro fra sykhuset, og månedene etter), men det har det!!!!!!!!! Også hadde jeg en sjelden grusom fødselsoplevelse......fikk totalruptur grad 4 og gullet ble hardt kvestet(noe som hang igjen i 7 mnd)......

[Anonym bruker]

Ja, det er skikkelig ille å bli skilt fra babyen den første tiden etter fødselen. Jeg fikk ikke den kontakten med henne jeg ønsket fordi hun måtte være på intensivavdelingen en stund. Ble flytta til et annet sykehus i ambulanse uten oss også Vi kom etter. Virker som slike opplevelser setter dype spor ja. Men har du hatt det bedre i det siste? Eller er det forsatt like ille?

Håper du tør å kontakte sykehuset, og at det hjelper å snakke med dem.

[Anonym bruker]

Du anonym med ruptur grad 4. Tror jeg og du hadde litt samme opplevelse. Jeg hadde en lang og hard fødsel, fikk sugekopp etter nesten 2 døgn og da måtte jeg be om det selv. Fikk feber under fødselen, og lillegull ble også veldig smertepåvirket som de sa. Vi lå på sykehuset en uke etterpå, og lillegull fikk smertestillende og antibiotika. Da gullet ble født løp de bare av gårde med henne fordi hun pustet ikke. Kom inn ikke så lenge etter og sa at hun pustet, og at de trodde det skulle gå bra. Det merkelige var at da de løp tenkte jeg ikke så mye over det, bare at dette går nok bra. Og mens vi lå på sykehuset med hun med masse nåler og sonde så gikk det så veldig greit. Mor og andre spurte etter fødselen om jeg tenkte mye på det vi hadde vært gjennom, og jeg sa som sant var at det gikk bra, og at det var over. Men merker at jeg ofte ligger og tenker på det. Og har behov for å snakke om det. Venninnene mine har jeg nok skremt fra å få baby ja:-)

 

Jeg måtte og vente 6 timer før jeg fikk se henne. Helt uvirkelig når mannen min kom med et bilde av henne mens jeg lå på oppvåkningen. Det var ungen min liksom. Og når jeg endelig kom meg ut derfra måtte jeg vente enda en time pga legevisitt på nyfødtintensiven. Hadde det vært nå hadde jeg aldri funnet meg i det! Men da var liksom alt så greit. Men ikke nå lenger...

 

Ble rotet dette, men har mange tanker.

[Anonym bruker]

tja, er vel kanskje blitt litt bedre med tiden......,men når jeg tenker tilbake så triller tårene(som nå da, huff) ! Har slitt mye med lite søvn og mye gråt fra den lille, og det gjør ikke situsjonen noe bedre. Men det er også blitt noe bedre med tiden, så generelt så har jeg det ikke så værst Men for å i det hele tatt kunne gå igjennom ett svangerskap til(hvis det skulle skje), så tror jeg at jeg trenger litt hjelp til å legge dette bak meg.........

 

hmmm, ja bør vel ringe......

[Anonym bruker]

Jeg ble anbefalt på barsel at jeg skulle gå på en sånn samtale pga traumatisk fødsel og mange spm fra meg og mann etterpå..Så vi var og snakket med jordmoren som jeg hadde mest med å gjøre,legene var ikke tilgjengelig..Men jeg hadde ikke noe utbytte av det,de sa ikke alt som det var og pyntet og løy om det som hadde skjedd..

[Murmeline]

Anbefaler alle som opplevde noe som traumatisk (samme hva det er egentlig) å få samtale med de aktuelle jm/leger. Fra tiden på bim pratet jeg med flere inne på fødselsangst-forum, mange der som sliter med den forrige fødselen. Alt gikk "greit nok", helt til de ble gravide, og alt kom tilbake som en flodbølge, spesielt når de begynte å bli høygravide.... Husker det var mange der inne som gråt ganske mange tårer pga dette. Lett å glemme å bearbeide når man får ting litt på avstand, men det er nødvendigvis ikke ferdig bearbeidet... Ta det heller nå, ikke gøy å utvikle fødselsangst i neste svangerskap..

 

Lykke til!

[haater husarbeid]

Jeg fikk det pga min utrolig traumatiske førstefødsel. Dette var når jeg var gravid med minien som er 4,5 mnd nå; altså 3 år etterpå.

Ikke noe problem å få komme inn for en samtale.

Synes det var veldig nyttig, la en plan for min neste fødsel som jm fulgte veldig bra (selv om jeg ikke rakk så masse da). Det var masse snørr og tårer da

[Bonusmamma13]

De ringte meg ca 3 mnd etter fødsel og spurte om jeg ville ha en samtale, men jeg vil helst fortrenge den så avslo. Fikk da beskjed at dersom jeg senere skulle ombestemme meg var det bare å ta kontakt.. Men har snakket litt med jordmor som jeg gikk til under svangerskapet i stedet, syns det var greiere.