noen ord fra meg;)

[Anonym bruker]

da jeg fikk spira mi i slutten av 2005 ble jeg satt igang og modnings gele.

det gjorde litt vondt,men ikke sånn at jeg ikke kunne leve med det.

pga modningsgelen brukte jeg mange dager før fødselen virkelig satte igang 4 dager gikk det til gutten vår var ute.

min mann som var med under det hele har i dag fått fødselangst,bare jeg nevner fødsel blir han helt rar.

han støttet meg og hjalp meg hele veien,men han var helt alene,han var redd men han ville ikke skremme meg.i ettertid har han sagt at det var ensomheten og stillheten som var skremmende ikke selve fødselen.han er redd at han må sitte på en stol i mange dager nestegang også.

jeg hadde jo litt vondt,men det gikk ann og leve med det,da gullet var ute var alt som het smerte vekk,jeg merket det ikke engang,bare det å se den lille bunten på brystet mitt,jeg ble så glad at tårene bare rant eneste jeg følte var glede og stolthet;) da jeg skulle sy skulle pappan hans få holde han og jeg stri gråt jeg var så lykkelig,plutselig var hun ferdig jeg som ikke hadde registrert at hun hadde bgynt engang.fødselen er det beste jeg noen gang har hvert med på,den enorme gleden jeg kjente i kroppen etter på.

jeg ønsker dere alle lykke til,det er ikke noe å engste seg for.