Ensom

[Anonym bruker]

Jeg føler meg så ensom, eller rettere sagt jeg er ensom. Jeg er 36 år og gravid med min første. Er samboer med verdens beste mann. Problemet mitt er at jeg ikke har noen nære venner. Sitter stort sett for meg selv. Ble trygdet for noen år siden pga angst. Hadde et par gode venninner før men de har begge flyttet langt unna og kontakten har av den grunn blitt mindre.

Siden jeg ikke jobber har jeg ingen naturlig arena å møte nye mennesker på, er liksom ikke noe særlig å gå bort til fremmede på gata heller... Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne skaffe meg noen venner. Kurs og lignende har vært prøvd, men har ikke resultert i noen nære bekjentskaper.

Det er vel slik at folk på min alder allerede har en fiks ferdig vennskapskrets og derfor ikke er så søkende etter flere venner.

Er det andre som har det sånn eller noen med noe forslag til hva jeg kan gjøre? Dette har jo resultert i at jeg er mye deppa, selv om jeg egentlig er en blid jente.

[Anonym bruker]

Sliter selv jeg........ mine nærmeste veninner bor langt unna og noen har jeg vokst ifra. Nå sliter jeg med å finne nye gode venner, det er ikke lett i voksen alder synes jeg. Bor på landet og er ensom. Det er ikke nok med bare bekjentskaper heller. Får vel ta tiden til hjelp, kanskje?

[Filosofia m/supersprett]

Hei. Uff føler med deg. Er du også hjemme på dagene? Føler at jeg har tatt tiden til hjelp her jeg. Problemet mitt er jo at jeg ikke har noe sted å møte nye mennesker. Selv om jeg bor i Oslo, er det som sagt ikke bare å gå ut å møte folk. Akkurat nå er jeg så trist og lei at jeg ser for meg et liv i ensomhet.

[Anonym bruker]

Kjære Ensom,

Jeg flyttet til ny by for 3 år siden, og kjente ingen andre her enn mannen min. Selv om jeg ikke kan si at jeg følte meg ensom - kan jeg i alle fall skrive under på at det ble det slutt på etter jeg ble gravid og fikk en liten en! )

Først meldte jeg meg på en BIM gruppe her inne og ble kjent med 5 andre gravide fra samme by - kjempekoselig å gå på cafe, handle babytøy sammen etc. (fikk god kjemi med hele 2 damer der som er gode venninner i dag)

Deretter fikk jeg bekkenløsning og traff mange hyggelige damer på sånn gravid-svømming i varmebasseng.

Og etter fødsel har du muligheten til å bli med på barselgruppe - som jo er BESTE mulighet for å bli godt kjent med noen, for der er man jo for å knytte bekjentskaper og utveksle erfaringer fra noen i samme situasjon.

Og nå er prinsessa mi 1,5 år og går i barnehagen - hvor jeg også etter hvert har blitt litt kjent med noen der.

Poenget er at du har en hel masse foraer, og dermed også muligheten til - å bli kjent med noen når du er gravid og etter fødsel - forsøk å være litt aktiv å bli med i disse gruppene (kjenner meg igjen i det du skriver om at voksne mennesker ofte har en vennskapskrets og ikke søker nye venner på samme måte - jeg er selv 33 år).

Masse lykke til - håper 2007 blir et år du får flere gode venner! )

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg hadde det sånn selv. Da første mann ble født, fikk jeg bare besøk av den aller nærmeste familien. Ting forandret seg gradvis etterpå, som andre også har nevnt over. Jeg ble blant annet med i en barselguppe - som snart feirer 18år!

 

Jeg tror også det er ting du kan gjøre selv. Bli med på det som arrangeres av ting du synes er gøy, og ta initiativ. Tilby deg å hjelpe til, inviter andre til deg. Sakte men sikkert vil livet ditt forandre seg!

 

Det er ikke gøy å være alene, og jeg ønsker deg lykke til i arbeidet med å komme ut av situasjonen )

 

Klem

[Anonym bruker]

Det er nok mange som oss ja. Men leser her at noen får det til. Det viktigste i dette tilfellet er nok å ikke gi opp. I tillegg må en nok være aktiv selv, en kan ikke ta tiden til hjelp eller håpe på at noen ringer på døra di, du må altså være aktiv selv, for å få venner. Jeg skal kave meg ut på besøk neste uke, selv om jeg egentlig ikke vil til venner jeg ikke har sett på flere år. Ønsker deg lykke til....2007.

[Anonym bruker]

Ikke glem at det er mange som kunne tenke seg å bli god venn med deg. De må bare treffe deg!

Ta initiativ, for deg er mange som deg...og alle venter på at noen skal ta initiativet til noe. Og nei..du trenger deg ikke på.

[Anonym bruker]

hei dere som skriver her ,har akkurat dt samme problemet ,bor i min samboers by ,å dt er bare hans venner her.vel å merke så er min hjemkommune bare en halvtime unna ,men når man ikke har penger til å dra dit er dt deprimerende .damene til kompisene enten jobber,har andre venner eller unger så dt blir ikke så vi møtes .

Hvor i dette landet kommer dere andre fra da ??

Er egentlig en sosial menneske ,men ettersom jeg sliter md depresjon er dt ikke så enkelt å prate md folk heller ,er litt redd for å begynne å gråte.å dt vil man jo ikke for en "villt" fremmend