Vurderer å å fra sambo.

[Anonym bruker]

Gjorde det egentlig slutt med han i sommer,rett og slett fordi jeg ikke orket mere. Han er så lat,bruker 100 år på do,på å kle seg,på å ta oppvasken,på å rydde. Ikke sikkert han er lat,men treg som fèn.

Vi valgte å prøve på nytt igjen,når vi fant ut at jeg var gravid. Abort er ikke noe jeg/vi har tenkt på i det hele tatt. Han lovet da å skjerpe seg,bli mer effektiv og hjelpe mer til. Er nå 30 uker på vei,å han har ikke bedret seg i det hele tatt. Han bruker en uke på å ta oppvasken. Han begynner på oppvasken på mandag,og jeg fullfører på onsdag. Da blir han drit sur,for det var han som skulle ta oppvasken.. Når det gjelder skitten tøy,så har han enda ikke lært etter 2 år hvor det skal ligge. Hjelpe til å holde det ryddig i leiligheten,hva er det.? Han sitter på pcèn hele natten,3 netter på rad nå,så har han komt å lagt seg kl 7...han skal da på jobb kl 11..

Det er ikke noe vondt i gutten,han er snill som dagen er lang. Men det er denne her treg/latskapen som går meg skikkelig på nervene. Og han lærer aldri.

Nå sitter jeg her da,med tanker om jeg skal gå fra han. Håpe på at ting blir bedre.

[FrøkenLykkelig og 2 søte små]

Jeg skjønner din frustrasjon, men jeg syntes ikke at dette er god nok grunn til å forlate ham, ikke nå.. det er jo et barn på vei nå.. og vil du virkelig stå alene med dette? Tror jeg ikke.¨

 

Gi ham et ultimatum, si at nå er det enten eller.. nå har han mer enn bare deg å miste..

 

Lykke til

[smørblomst og lille Ole]

Jeg forstår godt at du ikke orker å leve med disse uvanene hans. Men om han bortsett fra disse uvanene er en snill og god mann, ville jeg ikke gått fra ham uten å jobbe for at det skulle bli bedre.

 

Jeg vil anbefale dere å bestille time for familierådgivning på Familievernkontoret. Det er en fordel om samboeren din begynner å endre på uvanene sine nå, før barnet kommer.

 

Du finner tlf. nr til ditt nærmeste Familievernkontor her:

http://www.kirkensfamilievern.no

 

(Selv om det heter kirkens familievern har dette ingenting med religion å gjøre).

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Hei Hovedinnlegger!!

 

Ville bare sei at eg føle d på kroppen kordan du har har d, førr eg har nesten hatt d sånn sjøl..vi va ikkje samboera offesielt, mn vi va ilag kverdag åg såv ilag kverdag..

Så vi bodde så åg sei ilag..

Vi hadde ikkje hvert ilag så lenge som dåkker sikkert har.

Men eg fårstår kordan du føle at han ikkej tar hennsyn, åg at han ikkej tar meir insjativ tell å hjelpe tell meir, no som du e gravid...åg at han tell åg me klage åver ting som han må gjøre..

(eg hadde litt andre problema i tillegg *han va utro bla...åg nedprioriterte meg heile tia førr å drekke me kompisan sine)

 

Eg trur at han fekk en slags reaksjon på at eg v gravid, førr i bynneslsen så va han ikkje sånn i d heile tatt, men etterhvert som eg bei større jo meir umoden bei han, tru han tok d som sin siste sjanse tell å få være umoden eller nåkka;P

 

Tell slutt så innså eg at eg ikkje kom tell å klare å forandre på de tingan som irriterte meg, førrdi han såg rett å slett ikkje at d va et problem.

Han meinte ikkje å være slem, han såg rett å slett ikkje problemet.

 

Syns du ska gje han en sjanse til...men d blir neppe bedre, kanskje i et par uke..men så e alt tbake igjen.

 

Åg eg trur du har nok me en unge å rydde etter, åg du treng neppe en storunge å rydde opp etter i tillegg nye babyen..

 

Pass no på at du ikkje slit deg ut.

 

Prøv en gang till, men husk at av åg tell så går d ikkje, uannsett kor masse du vil at d ska gå, eller kor masse du håpe at d ska gå:/

 

*lykke til videre, åg eg håpe at han klare å forandre seg, førr nån klare d jo:)*

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Ps: d hørtes nesten litt ut som om han va alkoliker, men d va i helgen, åg nesten kver helg, men d va etter eg bei gravid..

[Anonym bruker]

Takker for svar.

 

Har bestemt meg for å gi sambo en kjense til. Så får vi se hvordan det går. Håper selovfølgelig det går bra,at han endrer seg til det bedre.

Men hvis han ikke skjerper seg nå,så er det over og ut. Da orker jeg ikke mer. Elsker mannen av hele mitt hjerte. Men sånn som jeg ser det nå,så vil jeg ikke klare å leve sammen med han i tiden fremover,hvis det fortsetter på det viset.

 

 

Hilsen Hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva dere mener.. for to uker siden ca bestemte jeg meg for å gå fra min samboer.. vi hadde da vært ilag i ett og et halvt år med en mnders mellomrom i sommer.. og i august 06 flytta vi ilag for første gang.. ble slutt i sommer av samma grunnene, men bestemte meg da for å prøve på nytt etter en stund..! Problemene var at han drakk HVER helg.. iløpe av det siste året har jeg telt 3 helger han IKKE har drukket.. og ble dritsur da jeg nevnte at han måtte sjerpe seg.. at d bestemte ikke jeg, for INGEN skulle bestemmme over han osv.. Det var lixom hovedproblemet da.. det andre probleme var at han ALDRI vaska opp, rydda etter seg eller vaska/rydda i leiligheta overhodet! Han hadd nok med sin egen jobb.. e gikk bare på skola, og ble ikke så sliten om dagenem så d måtta bli min jobb.. og han vet jeg hater røyking, men gjør ingen innsats for å slutte.. og sist, men ikke minst, så skal han krangle og diskutere HELE tiden, og skyller på MEG, at det er JEG som må sjerpe meg.. er umulig å snakke med han om følelsene mine, for han blir bare sur pga av det, så holder inn MYE jeg gjerne vil ut med.. derfor bestemte jeg meg da for 2 uker siden at jeg skulle flytte, men...

plutselig oppdaga jeg at mensen forsvant og tok en test.. joda, va gravid jeg, toppen av kransekaka!! hvordan skal dette gå??

Da jeg fortalte han det, ble han overlykkelig, for han har masa i et år nå at vi må få barn, og at da skulle han sjerpe seg og greier.. så da jeg fant ut at jeg var gravid, bestemte jeg meg for å bli hos han.. prøve så godt jeg kan, uanz hvor hardt det er.. synes lixom barnet fortjener det.. har lixom ikke bare meg selv å ta hensyn til da!..

Det som bekymrer meg er drikkinga hannes da.. så er virkelig spent hva som kommer til å skje denne helga..:-/

 

Kanskje ikke helt likt deres situasjoner, men følte mye av det samme som dere

[Anonym bruker]

Hei

Sitter nå å vurdrer det samme... Jeg å sambo har vært litt av og på, men på sensommeren, bestemmte vi oss for at det skulle være oss 2.. Da har vi vært av og på i 2,5 år.. Og november nå fant vi ut at vi venter vår første i sammen.. Og etter det har alt vært fælt. Vi krangler om alt for tiden. Og han sier jeg er vanskelig å leve isammen med. Han VIL ikke ta hensyn til hormoner i det hele tatt... Og vi krangler oma alt for tiden.. Det skal jo ikke være sånn i denne tiden.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Eg synes no at d e barnet fortjene åg vekse opp i et hjem som e fritt for krangling mellom mor åg far...åg at vesst man ikkje klare d på andre måta enn at d blir slutt, så synes eg at d faktisk e best for barnet.

Dessuten så blir d meir traumatisk for barnet hvis man finn ut når barnet er 2-3år at man ikke passer sammen allikavel... For da har barnet opplevd at mor åg far bor ilag, åg da kan barnet savnet d...

Mens når barnet aldri har opplevd at man bor ilag, da kan ikkje barnet savne d heller:)

 

Grunnen til at d e slutt mellom meg åg barnefaren e nettopp for at eg tenkte på barnet mitt, åg ikkje bare på meg sjøl:)

Syns barnet fortjen et hjem uten krangling:)

[Gjest]

Trist å se dere har det sånn.. Så jeg vil komme med en liten tankevekker. Vi gravide får masse lesestoff og litteratur i forbindelse med alle kontrollene vi går til. Og i den ene boka leste jeg noe som var så fint at tårene nesten trillet:

 

"Det beste en far kan gjøre mot sitt barn, er å elske hennes mor"

 

Og da gikk det opp et lys for meg hvorfor mitt første forhold gikk i dass. Jeg fikk barn med en jeg elsket å ha sex med, ikke en jeg elsket..

-Nå har jeg verdens herligste mann- og det kommer heldigvis dattern vår tilgode...

 

Lykke til, jenter!!