hvordan ta den endelige beslutningen?

[Anonym bruker]

Jeg er enslig og lesbisk og ønsker sterkt å bli gravid. Er 22 år. Har planlagt i godt over et år nå at jeg vil insimineres sommeren 2007. Har satt den grensen for å tenke gjennom alle mulige spørsmål og problemer som kan oppstå.

Jeg ser selvsagt at det hadde vært lettere med en partner og det er sikkert bedre å være eldre. Men kan man noengang finne et tidspunkt i livet hvor det perfekt å få barn? Har god støtte fra noen familie medlemmer, mens resten ikke veit at jeg planlegger å bli gravid.

Mitt spørsmål da, er: Hvordan kan man vite at tidspunktet er rett for å få barn, og hvordan ta det endelige skrittet.

Skulle gjerne hatt noen å drøfte disse tingene med. Innspill eller tanker rundt dette??

 

En fryktelig rotete tråd det her, men håper på respons og erfaringer.

 

[Anonym bruker]

Jeg mener at når man er klar så bare vet man at det er riktig og man er ikke i tvil. Avgjørelsen er tatt og man må bare fokusere på gjennomføringen.

 

Men klart, noen går jo hele livet uten å bestemme seg for noe som helst :-)

 

Mitt inntrykk er at når du stiller et slikt spørsmål da er du faktisk ikke klar.

[Melena_23.06.07]

Vi tenkte og tenkte og vurderte frem og tilbake og diskuterte og tenkte LENGE før vi bestemte oss.

Og før jeg luftet det for madammen, gikk jeg mange, mange runder med meg selv.

 

Jeg var nettopp fylt 22 år da vi startet prøvingen på Stork, og der fikk jeg mange spørsmål pga det med alder. De var veldig opptatt av om jeg hadde tenkt gjennom det osv. Jeg *tror* jeg har hørt om noen som ble avvist på Stork pga alder, men jeg skal ikke si noe sikkert. Men bare for å advare deg om at hvis du vurderer Stork/Vitanova eller lignende, kan du møte spørsmål om alder der. Jeg var jo i partnerskap med en endel eldre dame, noe som gjorde at min alder ikke spilte så stor rolle.

 

Og nå, 4 år etterpå, når jeg sitter her og faktisk er snart halvveis i svangerskapet, er det faktisk enda noen dager der jeg tenker, at hjelp, hva har jeg gjort?!?!?! Men aller, aller mest så gleder jeg meg. Og å grue seg litt, og være litt usikker, er nok helt, helt normalt.

 

[Anonym bruker]

Takk for et flott innlegg Melena.

Som viser at det er ok å være usikker innimellom.

Personlig så er jeg en "tenker" og da dukker det opp mange spørsmål.

Gratulerer så mye med det kommende barnet.

Lykke til.

[❤lille stjerne❤]

Tror det kommer litt an på hva man er usikker på jeg. Selv hadde jeg bestemt meg for lenge siden at jeg ville ha barn med "dama til planlegger", men ikke med en gang. Så kom tiden da jeg kjente at NÅ er vi klare for det. Før vi ble klare gikk det ikke på usikkerhet om vi ville ha barn, kunne klare det etc. Det gikk bare på ting som at vi ville ha litt tid for oss selv, bli godt kjent og være 2 voksne alene litt før vi satte i gang. Vi hadde dessuten en litt tøff start på forholdet vårt med flere dramatiske ting som skjedde rundt oss og vi måtte få det litt på avstand før vi kunne konsentrere oss om å få barn.

Men selvfølgelig kommer det tanker hele tiden som må bearbeides. Det melder seg tanker rundt det med partner+adopsjon, om det går i orden så barnet får 2 foreldre. Det kommer tanker om barnet kommer til å bli mobbet, om det kommer til å akseptere situasjonen når det blir større eller om det kommer til å lure mye på hvem donoren er. Og sånne vanlige, praktiske problemer som barnehageplass etc.

Disse tingene tror jeg man bare må ta underveis, det vil alltid være noen bekymringer for alle som skal ha eller har barn.