Barnefaren ringte meg idag!! Er så usikker..

[FrøkenLykkelig og 2 søte små]

Tidligere har jeg bare fått syke meldinger a ham og hvor synd det er på ham osv.. dere som husker vet at jeg la ut et par meldinger her for ei stund sia som jeg hadde fått a ham.

 

Vel.. idag ringte han å angret seg på at han stakk for 5 mndr sia.. jaja.. fatter det ikke.. tre uker før termin så ringer han å sier at han har forandra seg og plutselig er der for barnet..

Jeg har hele tia sagt at jeg ikke ska nekte ham å ha noe med barnet å gjøre, og det skal jeg ikke heller.. men jeg trenger tid og han må bevise for meg at det er dette han vil.

Er det galt a meg å si at jeg trenger tid, at jeg ikke bare hopper etter 5 mndr og sier jess.. endelig.. ja kom igjen.. du ska få være med på alt..

 

Dere andre som har blitt forlatt vet hvor tungt det er å innstille seg på å være alene, jeg føler jeg har bygget meg opp psykisk og forberedt meg bra på oppgaven som ligger foran meg.. er ikke så lett å stole på ham nå.. jeg er redd for at det bare er et innfall..

 

Er jo bra at han angrer seg og skammer seg og mener at han har forandra seg, men han skal virkelig få bevise det FØR jeg slipper han inn igjen, HVIS jeg gjør det..!

[Gjest]

Det er ikke lett, sånne ting. Men hold deg sterk. Ikke gi han lillefingeren en gang. Jeg gjorde den tabben.. Ikke lurt. Tenk grundig igjennom alt, og vurder situasjonen ut fra hva han har sagt og gjort tidligere. Det er uhorvelig vanskelig, men er han ikke skikka så er han ikke skikka. Det kan jo hende at han blir mer voksen om noen år også. Ikke slipp han inn helt ennå, det er iallfall mitt råd.

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

bare pass på at du ikke dytter han vekk...da kan han iallfall bli hevngjerrig...å d er jo barnet hans... barnefaren min ville heller ikke ha barnet først, men barnet trenger faktisk en pappa...så

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

Off, hørtes vanskelig ut!

 

Bare husk på det lille barnet oppi dette. Pappan til samboeren min har vært en sånn "tilstede når han vil og ikke når vil det", og det har vær fryktelig vanskelig for samboeren min opp igjennom. I dag (nå er han 23 år) så har han fremdeles et veldig anstrengt forhold til pappan sin, Masse bitterhet.

 

Det hele toppet seg da han var 17 år og han mistet moren sin i kreft, og faren tok seg verken av ham eller lillesøsteren på 14 år. Dette har ført til bare enda mer vanskeligheter med å kunne forholde seg til sin far.

 

Vet ikke om det har så mye å si dette jeg forteller deg, men bare vær sikker på at han vil ta sin del av ansvaret på den beste måten. Det går kun utover barnet om han er inn og ut av livet h*ns som han vil! Og når dette sårer barnet ditt, sårer det selvsagt deg også!

 

Håper virkelig at dere får ordnet dette her, ingen fortjener noe mindre!!

 

Lykke, lykke til!!

 

Klem!